Konklavet 1963 ble innkalt etter Johannes XXIII død 3. juni 1963. Det åpnet 19. juni. På den tredje dagen, i den sjette avstemningen, ble kardinal Giovanni Battista Montini valgt, og tok navnet Paul VI.

Konklavet 1963
Åpnet19. juni 1963
Avsluttet21. juni 1963
StedVatikanet
Tidl. paveJohannes XXIII
Ny pavePaul VI
ledet avEugène Tisserant
Kardinaler
 - med stemmerett
80
80
Varighet3 dager
Valgomganger6
Forrige konklaveKonklavet 1958
Neste konklaveAugust 1978

Beskrivelse rediger

Det var ved Johannes XXIIIs død 82 kardinaler. Da det ikke ble innført noen øvre aldersgrense for stemmerett ved konklaver før i 1970 var alle stemmeberettiget. To kardinaler var forhindret fra å møte, og det var derfor 80 som samlet seg i Det sixtinske kapell. Aldri før hadde så mange kardinaler deltatt på pavevalg.

De to som ikke deltok, var kardinal József Mindszenty, som nektet å forlate den amerikanske legasjon i Budapest der han hadde bodd siden 1956 med mindre den ungarske regjering innfridde hans krav om religionsfrihet i Ungarn,[1] og kardinal Carlos María de la Torre av Quito i Ecuador, som var 89 år gammel og ikke kunne legge ut på reisen til Roma ettersom han i desember året før hadde fått slag og og var sengeliggende med tromboembolisme.[1][2]

Forut for valget var kardinal Montini og kardinal Lercaro omtalt som muligheter for de reforminteresserte, og blant de mer tradisjonelle var det tale om Giuseppe Siri av Genova. Han var også aktuell i 1958. Blant andre som var blitt omtalt som papabile allerede i 1958 var den armenske kardinalen Grégoire-Pierre Agagianian. Men de italienske hemmelige tjenester (SIFAR) hadde engasjert seg idet den fryktet et slikt utfall. Ifølge magasinet Trenta Giorni skulle SIFAR ha oversendt kardinalene en dokumentasjon om påståtte forbindelser mellom kardinalens søster, den sytti år gamle Elizabeta Papikova, og KGB, og en kontakt herfra med den sovjetiske ambassade under et besøk til broren i Roma.[3][4]

Av de åtti kardinaler som skulle delta, vat åtte blitt elevert av pave Pius XI, 27 av pave Pius XII, og de øvrige 45 av pave Johannes XXIII. Hver kardinal kunne medbringe én hjelper til konklavet.

Kardinalene kom fra 29 land, sammenlignet med 51 fra 21 land i 1958, og 59 fra 16 land i 1939. Italienere utgjorde under halvparten; 29 mot 51.[5]

Stemmegivning, valg rediger

Under reglene som gjaldt på det tidspunkt var det påkrevet to tredjedeler av de avlagte stemmer for at en skulle være valgt. I dette tilfellet betød det 54 stemmer.[5]

Ingen avstemning fant sted på første dag, og deretter var det to om formiddagene og to om ettermiddagene.[6] Ettersom det ved det forutgående pavevalget i 1958 var oppstått forvirring om fargen på røyken som skulle indikere at en pave var blitt valgt, skulle røyken denne gang supplementeres med elektrisk lys.[6]

Resultatene fra de første fire avstemninger den 20. juni ble signalisert med svart røyk kl 11.54 og kl 17.47. Begge ganger syntes det først som om røyken var hvit.[7]

Noen reforminteresserte kardinaler stemte til å begynne med for Leo-Jozef Suenens av erkebispedømmet Mechelen-Brussels eller for Franz König fra erkebispedømmet Wien for å markert at det ikke var påkrevet at paven måtte være italiener.[8] Andre rapporter sa at konservative kardinaler forsøkte å blokkere Montinis valg ved de første avstemningene. På grunn av det som fremstod som en fastlåst situasjon foreslo Montini at han skulle gjøre klart at han ikke skulle taes med i betraktningen, men patrioarken av Venezia, kardinal Giovanni Urbani, fikk ham til å slutte å si dette.[9] En annen kardinal, Gustavo Testa, som var en gammel venn av pave Johannes XXIII, mistet fatningen i Det sixtinske kapell og krevde at de halstarrige skulle slutte med å legge hindre for Montini.[10]

Foruten Mantini hadde de reformivrigste også sett en mulighet i kardinal Giacomo Lercaro.[11] Begge svarte til den profil som var ettespurt av et stort antall av kardinalene, og som i det minste Montini ved sine ytringer i de senere måneder hadde indiktert å være på linje med.[12] Men kardinal Lercaro fikk gjort det kjent at han ikke var ved sterk helse.[11]

Ifølge Time magazine var det ved den fjerde avstemningen den 20. juni bare fire stemmer som manglet for at Montini hadde blitt valgt. Han ble valgt i den femte valgomgangen, om morgenen den 21. juni.[8] Da han ble spurt av kardinal Eugène Tisserant om han aksepterte valget, svarte Montini: Accepto, in nomine Domini («Jeg aksepterer, i Guds navn») og valgte å bli kjent som pave Paul VI.

Ifølge den franske kirkehistoriker Philippe Levillain var det ved den siste avstemningen 60 av den 80 kardinaler som stemte for Montini.

Kl 11.22 steg det opp hvit røyk av pipen fra Det sixtinske kapell, og signaliserte valget av en ny pave. Kardinal Alfredo Ottaviani, som den gang var den rangeldste kardinaldiakon, kunngjorde Montinis valg på latin; før Ottaviani hadde rukket å fullføre Montinis navn brøtmengden foran balkongen på Peterskirken ut i applaus.

Så steg pave Paul VI kort etter frem på balkongen for å gi sin første veldignelse. Han valgte da ikke den tradisjonelle Urbi et Orbi-velsignelsen, men nøyde seg med den kortere biskoppelige velsignelse som sin første apostoliske velsignelse.

Kardinalelektorer rediger

Fraværende rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Cortesi, Arnaldo (9. juni 1963). «50 Cardinals Join in Rome Meetings» (PDF). The New York Times. 
  2. ^ «Ecuadorean Cardinal Ill» (PDF). The New York Times. Associated Press. 14. juni 1963. 
  3. ^ Giovanni Bensi: Le due chance perdute del Papa armeno, i: East Journal, 20. mars 2013
  4. ^ Bruno Bartoloni: Paolo VI fu scelto dagli 007, i: Corriere della Sera, 21. desember 1993
  5. ^ a b Cortesi, Arnaldo (19. juni 1963). «80 Cardinals Prepare to Enter Conclave Today to Choose Pope» (PDF). The New York Times. 
  6. ^ a b Cortesi, Arnaldo (20. juni 1963). «80 Cardinals Go to Conclave Area to Elect a Pope» (PDF). The New York Times. 
  7. ^ Cortesi, Arnaldo (21. juni 1963). «First Four Votes by Cardinals Fail to Select a Pope» (PDF). The New York Times. 
  8. ^ a b Cortesi, Arnaldo (22. juni 1963). «Cardinal Montini Elected Pope; Liberal, 65, Will Reign as Paul VI; Likely to Continue John's Work» (PDF). The New York Times. 
  9. ^ Pham, John-Peter. "Heirs of the Fisherman: Behind the Scenes of Papal Death and Succession". Oxford University Press, 2007, pp. 123–4
  10. ^ Weigel, George (21. april 2005). «Conclaves: Surprises abound in the Sistine Chapel». Madison Catholic Herald. 
  11. ^ a b Walter de Gruyter (utg.): Theologische Realenzyklopädie. Walter de Gruyter, Berlin 1976, s. 125
  12. ^ Gottfried Maron: Die römisch-katholische Kirche von 1870 bis 1970. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1972, S. 233