Clemente Micara

katolsk kardinal

Clemente Micara (født 24. desember 1879 i Frascati i Italia, død 11. mars 1965 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, med bakgrunn i det pavelige diplomati.

Clemente Micara
Født24. des. 1879[1][2][3]Rediger på Wikidata
FrascatiRediger på Wikidata
Død11. mars 1965[1][3]Rediger på Wikidata (85 år)
RomaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prest (1902–)[4]Rediger på Wikidata
Embete
  • Kardinal (1946–)
  • katolsk erkebiskop (1920–)
  • Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (1960–1961)
  • katolsk biskop (1920–)
  • titulær erkebiskop (1920–)
  • Apostolic Nuncio to Czechoslovakia (Tsjekkoslovakia, 1920–)
  • apostolic nuncio to Belgium (Belgia, 1923–1946)
  • Cardinal Vicar Rediger på Wikidata
Utdannet ved Pontificia Ecclesiastica Academia, Gregoriana, Det pavelige lateranuniversitet, Pontifical Roman SeminaryRediger på Wikidata
Nasjonalitet Italia (19461965), Kongedømmet Italia (18791946)Rediger på Wikidata
Gravlagt Santa Maria sopra MinervaRediger på Wikidata
Utmerkelser Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1956), storkors av Republikken Italias fortjenstordenRediger på Wikidata
Våpenskjold
Clemente Micaras våpenskjold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Som seminarist i Roma ved Alma Collegio Capranica studerte Micara ved blant annet Gregoriana, Lateranuniversitetet og Det pavelige diplomatakademi, og ble presteviet den 20. september 1902.

I 1904 ble han tatt inn i Pavestolens diplomatiske tjeneste. Fra 1909 arbeidet han i Statssekretariatet i Vatikanet, fra 1909 til 1915 var han sekretær ved det apostoliske nuntiatur i Argentina. Etter en kort innsats i Belgia ble han i 1916 medarbeider ved det pavelige nuntiatur i Wien i Østerrike.

Nuntius, titularerkebiskopRediger

Den 7. mai 1920 ble han utnevnt av pave Benedikt XV til den første pavelige nuntius til Tsjekkoslovakia og titularbiskop av Apamea in Syria. Han mottok sin bispevielse den påfølgende 8. august på Collegio Nepomuceno (også kalt Collegio Boemo - det bøhmiske kolleg) ved kardinal Pietro Gasparri. Medkonsekrerende var biskopene Antonio Valbonesi og Karl Kašpar. Han virket som nuntius til Tsjekkoslovakia fra 1920 til 1923. Deretter ble han nuntius til Belgia 1923–1946 og samtidig internuntius til Luxembourg (under den tyske okkupasjon av disse landene 1940—1944 var han i Roma). Kort før den tyske invasjon av Belgia overbrakte han personlig til landets kong Leopold pave Pius XII advarsel om at en angrep var nært forestående.[5][6] Paven hadde fått opplysningen fra troverdige tyske konfidensielle kilder.

Han var prefekt for Kongregasjonen for ritene 1947–1950 (deretter pro-prefekt frem til 1953), og prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1950–1953, og generalvikar for bispedømmet Roma 1953–1965.

KardinalRediger

Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII, med Santa Maria sopra Minerva som tittelkirke.

Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.

EpiskopalgenealogiRediger

Hans episkopalgenealogi er:

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 111850997[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ ODIS, ODIS ID PB_16133[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, Find a Grave 57854930, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID micara, besøkt 5. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Robert A. Vetresca: Soldier of Christ: The Life of Pope Pius XII, s 159
  6. ^ Meddelelsen, og Micaras tilbakemelding til Vatikanet etter møtet, er gjengitt i dokumentsamlingen Actes Et Documents Du Saint Siege Relatifs a la Seconde Guerre Mondiale, 1968
  7. ^ www.catholic-hierarchy.org bmicara, lest 9. desember 2020

Eksterne lenkerRediger

Forgjenger:
 Luigi Lavitrano 
Prefekt for Kongregasjonen for ordenslivet
Etterfølger:
 Valerio Valeri