Clemente Micara

katolsk kardinal

Clemente Micara (1879–1965) var en italiensk katolsk kardinal, med bakgrunn i det pavelige diplomati.

Clemente Micara
Født24. des. 1879[1][2]Rediger på Wikidata
Frascati
Død11. mars 1965[1][2]Rediger på Wikidata (85 år)
Roma
BeskjeftigelseKatolsk prest (1902–), katolsk biskop (1920–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Kardinal (1946–)
  • katolsk erkebiskop (1920–)
  • Camerlengo del Collegio cardinalizio (1960–1961)
  • titulær erkebiskop (1920–)
  • Apostolic Nuncio to Czechoslovakia (1920–)
  • apostolic nuncio to Belgium (1923–1946)
  • Cardinal Vicar Rediger på Wikidata
Utdannet vedPontificia Ecclesiastica Academia
Gregoriana
Det pavelige lateranuniversitet
Pontifical Roman Seminary
NasjonalitetItalia (19461965)
Kongedømmet Italia (18791946)
GravlagtSanta Maria sopra Minerva
UtmerkelserStorkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1956)
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden
Våpenskjold
Clemente Micaras våpenskjold

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Som seminarist i Roma ved Almo Collegio Capranica studerte Micara ved blant annet Gregoriana, Lateranuniversitetet og Det pavelige diplomatakademi, og ble presteviet den 20. september 1902.

I 1904 ble han tatt inn i Pavestolens diplomatiske tjeneste. Fra 1909 arbeidet han i Statssekretariatet i Vatikanet, fra 1909 til 1915 var han sekretær ved det apostoliske nuntiatur i Argentina. Etter en kort innsats i Belgia ble han i 1916 medarbeider ved det pavelige nuntiatur i Wien i Østerrike.

Nuntius til Tsjekkoslovakia, titularerkebiskop

rediger

Den 7. mai 1920 ble han utnevnt av pave Benedikt XV til den første pavelige nuntius til Tsjekkoslovakia og titularbiskop av Apamea in Syria. Han mottok sin bispevielse den påfølgende 8. august på Collegio Nepomuceno (også kalt Collegio Boemo - det bøhmiske kolleg) ved kardinal Pietro Gasparri. Medkonsekrerende var biskopene Antonio Valbonesi og Karel Kašpar. Han virket som nuntius til Tsjekkoslovakia fra 1920 til 1923.

Nuntius til Belgia, internuntius til Luxembourg

rediger

Deretter ble han nuntius til Belgia 1923–1946 og samtidig internuntius til Luxembourg (under den tyske okkupasjon av disse landene 1940—1944 var han i Roma).

Den 3. mai 1940 mottok han (og likelydende også internuntius Paolo Giobbe i Den Haag) dette kodede telegram fra Pavestolens kardinalstatssekretær Maglione: «Å dechiffrere bare av Nuntius alene. Ut fra en kilde kan man anta at hvis det ikke oppstår noen hindring eller intervensjon i mellomtiden, vil en offensiv på Vestfronten være nært forestående, som også vil ramme Nederland og Belgia og kanskje Sveits. Deres Eksellense er overlatt til å bruke denne informasjonen strengt konfidensielt som han anser som passende. Ta hensyn til dette når De utfører instruksjoner som allerede er gitt til Deres Eksellense for Arkivet, og ødelegg denne chiffrerte meldingen.»[3][4][5]

Paven hadde fått opplysningen fra troverdige tyske konfidensielle kilder.[6]

Nuntius Micara svarte til kardinal Maglione dagen etter (4. mai) at han hadde snakket «bare med Hans Majestet Kongen, som takker, og ber om forbønn».[7]

Tyskland invaderte den 8. mai.

Kurieerkebiskop

rediger

Han var prefekt for Kongregasjonen for ritene 1947–1950 (deretter pro-prefekt frem til 1953), og prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1950–1953.

Generalvikar for bispedømmet Roma

rediger

Han var generalvikar for bispedømmet Roma årene 1953–1965.

Kardinal

rediger

Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII, med Santa Maria sopra Minerva som tittelkirke.

Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.

Episkopalgenealogi

rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

rediger
  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 111850997[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 57854930, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Decifri solo Nunzio. Da fonte chi si puo ritenereche, qualora quache ostacolo o intervento non sopravvenga nel frattempo, sarebbe prossima una offensiva sul fronte occidentale che colpirebbe anche Olanda et Belgio et forse Svizzera. Si lascia Vostra Eccellenza de fare di questa notizia quell'uso strettamente riservato che ritenesse eventualmente opportuno. Ne tenga conto per eseguire istruzioni già date a Vostra Eccellenza per Archivii et distrugga questo cifrato.». ADSS vol. 1 «Le Saint Siège et la guerre en Europe - Mars 1939-août 1940», Libreria Editrice Vaticana 1970, Dokument 293, tel.nr.30, s.436.
  4. ^ Robert A. Vetresca: Soldier of Christ: The Life of Pope Pius XII, s 159
  5. ^ Meddelelsen, og Micaras tilbakemelding til Vatikanet etter møtet, er gjengitt i dokumentsamlingen Actes Et Documents Du Saint Siege Relatifs a la Seconde Guerre Mondiale, 1970
  6. ^ ADSS vol. 1 oppgir Pavens kilde i fotnote 1 på side 436: Dr. Joseph Müller, en vel plassert tysker som reiste frem og tilbake mellom Tyskland og som var fiendtlig innstilt til nazismen.
  7. ^ ADSS vol. 1, Dokument 294, side 437.
  8. ^ www.catholic-hierarchy.org bmicara, lest 9. desember 2020

Eksterne lenker

rediger
Forgjenger  Prefekt for Kongregasjonen for ordenslivet
19501953
Etterfølger