Kattugle
Kattugle (Strix aluco) er en kompakt, mellomstor rovfugl i uglefamilien (Strigidae). Arten inngår i slekten Strix og består som sju underarter,[3] hvorav nominatformen hekker i Norge. Den er utbredt i vestlige og sentrale deler av Eurasia og i de nordvestligste delene av Afrika (Marokko, Algerie og Tunisia).
| Kattugle | |||
|---|---|---|---|
.jpg)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Strix aluco Linnaeus, 1758 | |||
| Populærnavn | |||
| kattugle | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Ugler | ||
| Familie | Uglefamilien | ||
| Slekt | Strix | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  LC —
Livskraftig | |||
| Norsk rødliste: | |||
 LC —
Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, eldre lauvskog, blandingsskog og parker | ||
| Utbredelse: | det vestlige Eurasia | ||
 | |||
| Inndelt i | |||
| |||
Arten regnes som livskraftig, både nasjonalt[2] og internasjonalt.[1] I Norge ble bestanden anslått til 5 000–12 000 voksne individer av Shimmings & Øien i 2015,[4] mens den globale bestanden ble anslått til omkring 1 580 000–2 340 000 voksne individer av BirdLife International i 2021.[1]
Beskrivelse
rediger.jpg)
Kattugla er ei mellomstor ugle. Nominatformen måler cirka 37–39 cm. Hannene er minst og veier i snitt cirka 440 g, hunnene 553 g. Vingespennet utgjør cirka 94–104 cm. Det er små forskjeller i størrelse mellom de ulike underartene. S. a. sylvatica er minst og S. a. mauritanica er størst. Sistnevnte har et vingespenn som er omkring 20 prosent større enn S. a. aluco (nominatformen) og S. a. sylvatica.[5]
Kattugla har en tydelig kompakt kropp og et stort og rundt hode. Nominatformen er stort sett gråbrun. Ansiktsdisken er generelt lys med noen mørkere konsentriske ringer, kronen har en mørk midtstripe omgitt av lyse bånd. Overdelen er kraftig marmorert brun med mørkere midtstriper, de ytre kantene av de ytterste skulderfjærene og vingedekkerne har store hvite eller kremfargede flekker på tuppen. Undersiden er mørkstripet med varierende tynne tverrbånd. Lårene og mesteparten av tærne er fjæret. Irisen er svartbrun, nebbet hornfarget til lys gulaktig, og tærne grå.[3]
Det finnes flere fargevarianter (også innenfor en og samme underart), som hovedsakelig har forskjeller i grunnfargen på fjærdrakten og typisk varierer fra dyp rødbrun til mørk grå.[3] Den rødbrun varianten varierer fra rødbrun til kanelrød på oversiden, mens ansiktsdisken er dyp kanelrød med kontrasterende hvite buer fra over hvert øye og fra nedre kinn som møtes ved nebbroten.[3] Mellomvarianten har nakke og krone i blekgult til kremgult med brede svarte striper, mens resten av oversiden er blekgul/brun til gråbrun med mindre markerte mørke streker og bølgemønster, mens ansiktsdisken er offwhite med grå konsentriske linjer.[3] Den grå varianten er lys gulbrun til grå-gulbrun på oversiden, noen ganger blandet med hvitt på kronen og i nakken.[3] Den mørkegrå varianten har ei fjærdrakten som domineres av smale tette svarte striper på kronen og i nakken, og tette mørkegrå bølgemønstre på resten av oversiden, mens ansiktsdisken er lys grå med mye mørkegrå striper og flekker.[3] Juvenile individer er lysere enn de voksne fuglene, og har en merkbart løsere, til og med lurvete, fjærdrakt, som er mer fint stripet.[3]
Underartene varierer i farge og størrelse, men er vanskelige å skille på grunn av stor individuell variasjon. Rasen sylvatica er imidlertid den fysisk minste og er vanligvis rødbrun eller gyllen kastanjebrun. Rasen siberiae er i forhold tydelig lysere, med mye hvitt.[3]
Inndeling
redigerInndelingen følger Birds of the World.[6][3] Norske navn på artene følger Artsdatabanken.[7][8][9] Norske beskrivelser i parentes er ikke offisielle.
- Strigidae, uglefamilien
- Striginae, egentlige ugler
- Strigini, skogugler
- Strix
- S. aluco, kattugle
- S. a. aluco, nominatformen – i nordlige og østlige deler av Europa til Ural i Russland og sør til Alpene, Balkan og Svartehavet
- S. a. siberiae, fra Ural til Vest-Sibir
- S. a. sylvatica, Storbritannia, Vest-Frankrike og Den iberiske halvøy, muligens også fra Sør-Italia til Hellas og østover til det vestre og sentrale Tyrkia og Midtøsten
- S. a. willkonskii, Nordøst-Tyrkia, Kaukasus, Nordvest-Iran og østover til Turkmenistan
- S. a. sanctinicolai, Nordøst-Irak og Vest-Iran
- S. a. harmsi, Kasakhstan sør til Tadsjikistan (ved foten av Tien Shan og Pamir)
- S. a. biddulphi, Nordøst-Afghanistan, Nord-Pakistan og det nordvestre India
- S. aluco, kattugle
- Strix
- Strigini, skogugler
- Striginae, egentlige ugler
Den tidligere underarten S. a. mauritanica, som er utbredt i Nordvest-Afrika (Marokko, Algerie og Tunisia), blir nå regnet som en selvstendig monotypisk art, under det norske populærnavnet maghrebugle (Strix mauritanica).[3]
Bestand
rediger
Bestanden av kattugler består av flere hundre tusen hekkende par. Den svinger litt fra år til år, alt etter tilgangen på mat og hvor harde vintrene er.
I Europa er bestanden anslått til omkring 400 000–560 000 hekkende par, pluss opp mot 100 000 par i Vest-Russland og 20 000 par i Tyrkia. De største bestandene i Europa finnes i Frankrike og Tyskland, som hver har omkring 85 000 par. Polen har omkring 70 000 par, Spania cirka 50 000 par, Kroatia cirka 20 000–25 000 par, Storbritannia og Latvia cirka 20 000 par hver, Sverige og Hellas cirka 15 000 par hver, og Belarus cirka 10 000 par.[5]
I Norge hekker arten nordover til Trondheimsfjorden i Trøndelag, men det er ingen nye estimater for bestanden etter 2015. Noen få par hekker helt nord til Helgeland. I Sentral-Europa er populasjonene stabile, men i Storbritannia har arten hatt en markant nedgang i senere år.
Atferd
rediger
Kattuglas flukt er rettlinjet og direkte utført med raske vingeslag ofte fulgt av glideflukt. Vingene er korte og avrundete. Kalleskrikene likner «tu-vit tu-hu». Imidlertid er dette skriket sammensatt av hannuglens tutende «ho-ho-hoo» og hunnuglens mer skrikende svar «ki-vitt».
Kattugla er i hovedsak nattaktiv og holder seg i ro om dagen, gjerne sittende på en gren i skjul tett inntil trestammen. Om den blir oppdaget holder den seg stort sett rolig, hvis man ikke kommer for nær. I den lyse årstiden hender det at den jakter hele dagen. Kattugla er en utpreget standfugl som vandrer lite. Den liker ikke å fly over store vannflater, og holder seg helst i territoriet sitt året rundt. Størrelsen på territoriet til et kattuglepar varierer mellom 10 og 100 hektar, og er størst i områder der antall fugl er lavest. Ungfuglene kan streife litt rundt omkring, men de beveger seg sjelden lenger enn 10 km.
Kattugle finnes i både barskog og blandingsskog, gjerne nær dyrket mark eller i skogkanten, men den trives aller best i eldre løvskog hvor den kan finne hule trær som den kan bo i. Den trenger åpninger i skogen hvor den kan jakte. Kattugla finnes også i parkområder i urbane strøk, til og med i storbyer som London og Berlin. Spesielt vinterstid hender det at den kommer frem til tettbebygde strøk, der den kan påtreffes i tårn eller andre bygninger.
Mindre skogsugler som kirkeugle og hornugle kan i alminnelighet ikke holde til i samme område som kattugler.
Ernæring
redigerDietter består hovedsakelig av smågnagere, som vånd, mus og rotter, men den kan også ete fugler, ormer, frosker, insekter, og av og til fisk. Byttet slukes normal helt. To ganger i døgnet gulper fuglene opp det som ikke kan fordøyes (skjelettrester, pelshår og lignende) i såkalte gulpeboller.
Kattugler jakter helst om natten. Fuglene sitter gjerne stille på en grein og venter, mens den ser og lytter etter byttedyr. Når den oppdager et bytte som beveger seg på bakken glir den stille ned og fanger det med klørne, mens den dekker byttet med vingene så det ikke kan unnslippe. Byttet avlives normalt med nebbet. Den kan også ta fugler i flukt og i reder.
Reproduksjon
rediger
Kattugler blir kjønnsmoden før de er et år gamle. Fuglene lever vanligvis i monogame parforhold livet ut, men enkelte hanner kan være polygame. Arten bygger ikke redet selv, men legger eggene i et rede som er forlatt av skjærer eller kråker, eller i et hult tre. Egentlig er kattugle en utpreget huleruger, men den tilpasset seg mangelen på hule trær og kan derfor også ruge i åpne reir. Kattugla bruker gjerne fuglekasser som er tilpasset spesielt for ugler. Kattugler kan forårsake skade på mennesker når den forsvarer redet.
Fuglen yngler tidlig på året, av og til så tidlig som i februar, men normalt i mars. I gnagerår klekker den store kull. I år med få gnagere legger den bare to–fire egg, enkelte år legger den ingen egg i det hele tatt. Eggene er hvite, nesten helt runde, og cirka 46x39 mm store.
Eggene klekkes etter en rugetid på cirka 29 dager. Ungene begynner å bevege seg ut av redet når de er omtrent 4 uker gamle, og de lærer å fly når de er rundt 7 uker. Foreldrene tar seg av ungene til de er i stand til å skaffe seg tilstrekkelig med mat på egen hånd når de er 4–5 måneder gamle. Utpå høsten må ungfuglene forlate territoriet til foreldrene, og skaffe seg sin egen yngleplass.
Ringmerkede kattugler har blitt opp til cirka 18 år gamle. I fangenskap er det individer som har blitt 27 år.
-
Egg etter S. a. sylvatica
Referanser
rediger- ^ a b c BirdLife International. 2024. Strix aluco. The IUCN Red List of Threatened Species 2024: e.T22725469A264546097. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2024-2.RLTS.T22725469A264546097.en. Accessed on 27 May 2025.
- ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av kattugle Strix aluco for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/26168. Nedlastet 27.05.2025
- ^ a b c d e f g h i j k Holt, D. W., R. Berkley, C. Deppe, P. L. Enríquez, J. L. Petersen, J. L. Rangel Salazar, K. P. Segars, K. L. Wood, and J. S. Marks (2021). Tawny Owl (Strix aluco), version 1.1. In Birds of the World (P. C. Rasmussen, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.tawowl1.01.1
- ^ Shimmings, P. & Øien, I.J. (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-Rapport 2015-2.
- ^ a b Holt, D.W., Berkley, R., Deppe, C., Enríquez Rocha, P., Petersen, J.L., Rangel Salazar, J.L., Segars, K.P., Wood, K.L. & Marks, J.S. (2016). Tawny Owl (Strix aluco). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
- ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Owls (Strigidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.strigi1.01
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
- ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
Eksterne lenker
rediger- (en) kattugle – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) kattugle i Global Biodiversity Information Facility
- (no) kattugle hos Artsdatabanken
- (sv) kattugle hos Dyntaxa
- (en) kattugle hos Fauna Europaea
- (en) kattugle hos Fossilworks
- (en) kattugle hos ITIS
- (en) kattugle hos NCBI
- (en) Kategori:Strix aluco – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Strix aluco – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Strix aluco – detaljert informasjon på Wikispecies
