Johannes Hentschel
Johannes Hentschel (født 10. mai 1908, død 27. april 1982 i Achern) var en tysk elektriker som ble ansatt av Adolf Hitler, og var den siste tysker som forlot førerbunkeren i live.[1]
| Johannes Hentschel | |||
|---|---|---|---|
| Født | 10. mai 1908 Berlin | ||
| Død | 27. apr. 1982 (73 år) Achern | ||
| Beskjeftigelse | Mekaniker | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Sommeren 1933 oppstod en skade på ledningsnettet i det gamle rikskanselliet i Berlin, og Hitler sendte bud på en elektriker. Hentschel utbedret skaden, og Hitler var så fornøyd at han tilbød ham ansettelse på stedet. Den nygifte elektrikeren takket med glede ja, ikke minst fordi det fulgte med bolig. I rikskanselliet var det to fireromsleiligheter, der Henschel og konen bodde i den ene, mens Hitlers kammertjener Karl Wilhelm Krause[2] (1911-2001) bodde i den andre. Hitler hadde ikke engang spurt om Hentschel var partimedlem (det var han ikke).[3]
Slik fikk Hentschel både god lønn og fritak for militærtjeneste. Men krigen rykket inn i rikskanselliet da generalmajor Wilhelm Mohnke 20. april 1945 flyttet inn med nesten tusen SS-soldater. For de sårede var det opprettet et feltsykehus i kanselliets kjeller, og hele bygget var fylt av soldater, til de brøt ut om kvelden 1. mai 1945,[4] på flukt fra den røde hær.
Bunkeren ved Berlins fall
redigerI krigens sluttfase flyttet Hitler tilbake til Berlin og inn i førerbunkeren, der det bare var levelig så lenge Hentschel - nå som sjefstekniker - klarte å holde liv i den tonnstunge 60 kilowatts dieselmotoren som drev ventilasjonsanlegget og vannforsyningen, på drivstoff hentet fra en underjordisk tank som 1. mai 1945 fortsatt hadde dieselolje for tre uker. Nødstrøm-aggregatet i maskinrommet og vannpumpen (en UTA 300 fra 1943) som forsynte det overfylte feltsykehuset under rikskanselliet, var helt avhengige av å tilføres frisk luft. Alt utstyret var av beste kvalitet, laget i Berlin av Siemens og AEG. Hitler hadde i tillegg fått installert tre filtere for luftrensing og mot giftgass.[5]
Vannet ble hentet opp fra en topphemmelig brønn som Hitler hadde fått bygd i 1943, seks meter under den dypeste bunkerens sementgulv. I Berlins sandjord er det lett både å bore og å finne grunnvannet. Hitler fryktet å bli forgiftet, så han sørget også for et apparat som lyste når det støtte på urenheter. En av Hentschels daglige plikter var å fylle en flaske med brønnvann og sende den til analyse på den tekniske høyskolen. En ting Herschel også likte, var at Hitler ikke tillot røyking i bunkeren - med unntak for kammertjeneren Heinz Linge og de svarte sigarene hans.[6]
Om kvelden 1. mai 1945 var to personer tilbake i den forlatte førerbunkeren: Hentschel og telefonisten Rochus Misch. Misch har senere fortalt hvordan han etter Hitlers og Eva Brauns selvmord møtte Hentschel i trappen med to kanner bensin som skulle brukes ved likbrenningen.[7]
Hentschel var den siste tyskeren som forlot bunkeren. Han visste at rent drikkevann var avgjørende for de sårede i bygningen, og så ingen annen utvei enn å holde ut. Han hadde vært våken i 40 timer da det ble midnatt, og 2. mai 1945 tok til. I bunkeren fantes sjeldenheter som sitron og melk; han laget seg en kopp te, og spiste sjokolade som også fantes. Misch hadde vært våken i to døgn og sov tungt ved sentralbordet.[8]
Denne lange natten hadde Hentschel to armbåndsur til å fortelle seg tiden: Det ene var en gave fra Hitler, som hadde fått det av piloten sin, Hans Baur, som hadde fått det av Luftwaffe. Han var utkjørt og fryktet ikke lenger russernes fremrykking. Det som skremte ham, var likene som lå rundt om i bunkeren eller like utenfor: Hitler og hans kone; to tyske generaler som hadde skutt seg; Goebbels' seks barn, i nattkjoler og med hvite tørklær lagt over ansiktene. Han kastet opp ved synet av de døde barna: «De var alle sammen så glade og livlige. Meg kalte de «onkel Hannes».» Da det grydde av dag, sendte han Misch bort; Misch hadde både sin kone og sin ett år gamle datter å bekymre seg for.[9]
Da det lysnet, gikk Hentschel selv opp i Rikskanselliets hage, der Hitler hadde likt å lufte hunden Blondi og mate ekorn.[10] Nå var hagen full av døde, sønderskutte mennesker. Joseph Goebbels' lik var svidd, men gjenkjennelig; ansiktet hans var mørkerødt. Vinduene i Hitlers veksthus var knust, og Hentschel plukket et dusin tulipaner å ha som pynt da han dukket ned i bunkeren igjen. Det var tid å pakke og dra, men på radioen ble ingenting sagt om situasjonen i Berlin. Derimot hørte han russiske kvinnestemmer. Tolv glade kvinner i uniform med store vesker kom gjennom tunnelen fra rikskanselliet. Dette var sanitetsfolk; minst fire av dem var leger. Den ene, som snakket berlinertysk, spurte etter Hitler, og Hentschel fortalte henne om likbrenningen. En annen spurte etter «Hitlers frue». Da kom det for dagen at det var dameklær de russiske kvinnene var ute etter. Hentschel tok dem med ned til Eva Brauns bunkerbolig. Selv var han ikke spesielt begeistret for Braun; hun skiftet klær fem ganger for dagen, selv helt på slutten; og han syntes hun «pratet for mye» og «satte nesen i været». Nå forsynte de russiske kvinnene seg av det fine undertøyet hun hadde mengder av; de var henrykt over et dusin bh'er i svart sateng med kniplinger som svogeren Hermann Fegelein hadde kjøpt til henne ved Vendõme-plassen i Paris.[11]
Hentschel ble deretter utspurt av to russiske offiserer som så seg om i bunkeren. De bleknet ved synet av de døde Goebbels-barna, og den ene ba ham bli med til Moskva, for Stalin trengte maskinmestere. Flere offiserer dukket opp og ville skåle med «Gentschel», nå som «Gitler» var død. Alkoholen gikk til hodet på den utkjørte Hentschel som segnet om; de fornøyde russerne helte en flaske sekt over ham og lot ham gå ut i bunkerhagen. Han ble frastjålet armbåndsurene sine før han sovnet i vårsolen. Snart ble han vekket, og fikk sette dieselmotoren og UTA-vannpumpen på automatisk drift før han ble ført bort i fangenskap. Dagslyset ute i Voßstraße var vanskelig å venne seg til etter bunkerlivet; men plutselig oppdaget han de 6-7 tyske soldatene som hang fra lyktestolpene, tenåringer hengt som «desertører» - mellom kl 4 og 9 samme morgen, lenge etter Hitlers selvmord: «Jeg gyste og så bort. Jeg skammet meg overfor de russiske soldatene, deres taushet var anklage nok.»[12]
Hentschel slapp ut av sovjetisk krigsfangenskap i april 1949.[13]
Ettermæle
rediger- I filmen The Bunker (1981) ble Hentschel spilt av den engelske skuespilleren Martin Jarvis.
- Han ble spilt av Oliver Stritzel i den tyske filmen Der Untergang (2004).
Referanser
rediger- ^ Bahnsen, Uwe (1976). Førerbunkeren. Aschehoug. s. 34. ISBN 8203084923.
- ^ Karl Wilhelm Krause, hitler-archive.com
- ^ Bahnsen, Uwe. Førerbunkeren. s. 32.
- ^ Bahnsen, Uwe. Førerbunkeren. s. 34.
- ^ Bahnsen, Uwe. Førerbunkeren. s. 197.
- ^ Bahnsen, Uwe. Førerbunkeren. s. 199-200.
- ^ Bahnsen, Uwe. Førerbunkeren. s. 140.
- ^ Bahnsen, Uwe. Førerbunkeren. s. 196.
- ^ Bahnsen, Uwe. Førerbunkeren. s. 202.
- ^ Bahnsen, Uwe. Førerbunkeren. s. 213.
- ^ Bahnsen, Uwe. Førerbunkeren. s. 204-06.
- ^ Bahnsen, Uwe. Førerbunkeren. s. 212-14.
- ^ A. Joachimsthaler: The Last Days of Hitler, Brockhampton Press, London, ISBN 978-1-86019-902-8.