Wilhelm Mohnke
Wilhelm Mohnke (født 15. mars 1911 i Lübeck, død 6. august 2001 i Hamburg-Rahlstedt, Schleswig-Holstein) var tysk offiser under andre verdenskrig. Han var en av de siste generalene som sto under Hitlers kommando, da han i aprildagene 1945 ledet forsvaret av det sentrale Berlin.
| Wilhelm Mohnke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. mars 1911[1] Lübeck, Schleswig-Holstein | ||
| Død | 6. aug. 2001 (90 år) Hamburg-Rahlstedt, Schleswig-Holstein | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[1] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Schutzstaffel[1] | ||
| Utmerkelser | Jernkorsets ridderkors Krigsordenen av det tyske kors Krigsfortjenestekorset med sverd Såretmerket | ||
| Troskap | Tyskland til 1945 | ||
| Våpenart | Waffen-SS | ||
| Tjenestetid | 1933–1945 | ||
| Militær grad | General | ||
| Enhet | Waffen-SS | ||
| Kommandoer | 1. SS Division Leibstandarte SS Adolf Hitler 12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend Kampfgruppe Mohnke | ||
Liv og virke rediger
Mohnke kom fra nordtysk middelklassebakgrunn. Han meldte inn i det nasjonalsosialistiske-partiet NSDAP i 1931 og i november samme år i SS. Han deltok under kampene i Frankrike i 1940 som kompanisjef i Leibstandarte-SS Adolf Hitler og tok over kommandoen for bataljonen da lederen av denne ble skadet. Han ble etter krigen beskyldt for å stå bak drapene på 80 engelske krigsfanger på denne tiden, men dette ble aldri brakt til domstolene da bevisene var for svake.
Senere deltok han som bataljonsjef i Balkanfelttoget, hvor han mistet en fot under et luftangrep 6. april 1941. Legene ville amputere hele beinet, men ble nektet å gjøre dette av Mohnke. Etter dette fikk Mohnke Krigsordenen av det tyske kors i gull.
Etter å ha kommet seg etter skaden, dannet Mohnke panserenheten innen Leibstandarte-SS Adolf Hitler, med blant andre Sepp Dietrich som en av sine underordnede. Etter hvert hadde han forskjellige kommandoer, blant annet fikk han Jernkorsets ridderkors under kampene i Normandie i 1944, da han fikk hindret de allierte invasjonsstyrkenes framrykking i perioden 10.-20. juni.
Han ble også her senere beskyldt for drap på 35 canadiske krigsfanger, men dette kunne heller ikke bevises etter krigen.
30. januar 1945 ble han forfremmet til SS-Brigadeführer og ledet deler av forsvaret ved Rhinen. Her ble han igjen skadet under et luftangrep, blant annet ble hørselen svekket. Etter å ha kommet seg etter denne skaden, ble han satt inn i forsvaret av Berlin, hvor han ledet forsvaret av de sentrale byområdene med rester fra ulike militære enheter.
Han ble arrestert av russerne 2. mai 1945 ved Wedding-bryggeriet, etter at han hadde ledet en gruppe som flyktet fra Førerbunkeren to dager før. Han ble først plassert i isolat av russerne, senere ble han flyttet til et fengsel med øvrige høye offiserer i Woikowo, og til slutt løslatt 10. oktober 1955. Etter løslatelsen flyttet han til Tyskland og arbeidet som forhandler for lastebiler og trailere i en liten by ved Hamburg i Tyskland. Han døde i 2001.
Grader rediger
| 28. juni 1933 | Utnevnt |
| 1. oktober 1933 | SS-Sturmhauptführer |
| 1. september 1940 | SS-Sturmbannführer |
| 21. juni 1943 | SS-Obersturmbannführer |
| 21. juni 1944 | SS-Standartenführer |
| 4. november 1944 | SS-Oberführer |
| 30. januar 1945 | SS-Brigadeführer |
Utmerkelser rediger
| 21. september 1939 | Jernkorset andre klasse |
| 8. november 1939 | Jernkorset første klasse |
| 10. februar 1940 | Såretmerket (sort) |
| 3. oktober 1940 | Infanterimerket (General) |
| Krigsfortjenestekorset med sverd | |
| 15. september 1941 | Såretmerket (sølv) |
| 26. desember 1941 | Krigsordenen av det tyske kors (gull) |
| 11. juli 1944 | Jernkorsets ridderkors |