Jean Behra
Jean Behra (født 16. februar 1921 i Nice, Frankrike, død 1. august 1959 i Berlin, Tyskland) var en fransk Formel 1-fører som kjørte for Gordini, Maserati, BRM, Ferrari og Porsche.[5] Selv om han aldri vant et løp i Formel 1-mesterskapet så vant han en rekke løp utenom verdensmesterskapet.
| Jean Behra | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. feb. 1921[1][2][3] Nice | ||
| Død | 1. aug. 1959[1] (38 år) Berlin | ||
| Beskjeftigelse | Motorsykkelsportsutøver, racerbilfører, Formel 1-fører | ||
| Nasjonalitet |  Frankrike | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen (1959)[4] | ||
| Formel 1-karriere | |||
| Sesonger | 1952–1959 | ||
| Konstruktører | Gordini, Maserati, BRM, Ferrari | ||
| Verdensmester | 0 | ||
| Løp | 53 (52 starter) | ||
| Seiere | 0 | ||
| Pallplasseringer | 9 | ||
| Pole positions | 0 | ||
| Raskeste runder | 1 | ||
| Poeng | 51 1⁄7 | ||
| Debut | Sveits' Grand Prix 1952 | ||
| Siste løp | Frankrikes Grand Prix 1959 | ||
| Plassering 1959 | 17. | ||
Karriere rediger
Behra begynte med motorsykkelracing i 1938, men grunnet andre verdenskrig ble karrieren satt på vent. Etter krigen kjørte han for Moto Guzzi og vant fire franske mesterskap mellom 1948 og 1951. Fra rundt 1950 gikk han gradvis over til bilsport. Han deltok i 24-timersløpet på Le Mans fra 1950, og begynte å kjøre i Formel 1-mesterskapet for Gordini fra 1952. Selv om bilene viste seg å være motorsvake og upålitelige, så ble Behra værende i Gordini i ytterligere to sesonger.[6]
I 1955 gikk han til slutt over til Maserati, men i konkurranse mot det mektige Mercedes-teamet med Juan Manuel Fangio og Stirling Moss var muligheten for seire liten. Da Mercedes året etter trakk seg fra racing etter katastrofen på Le Mans i 1955 ble Moss hyret av Maserati, og Behra måtte være hans andrefører i 1956. Da Moss gikk til Vanwall i 1957 trodde Behra at han skulle få sjansen som førstefører, men så dukket Fangio opp i Maserati og ble verdensmester. Behra hadde dog suksess i sportsvognsracing og vant i 1957 12-timersløpet på Sebring. I 1958 gikk han til BRM men bilen viste seg upålitelig. Han gjorde det dog bra for Porsche i sportsvognsracing og bakkeløp. I 1959 gikk han til Ferrari, som partner med Tony Brooks. Men etter at han måtte bryte Frankrikes Grand Prix på Reims-Gueux havnet han i en krangel med teamsjefen Romolo Tavoni og endte opp med å slå til han. Behra fikk sparken fra Ferrari.[6]
Dødsfall rediger
Selv om han var sparket fra Ferrari var Behra fremdeles ansatt hos Porsche, og han dro til Berlin for å delta i Tysklands Grand Prix på AVUS-banen i en Behra-Porsche. Dagen før Grand Prix-løpet deltok han i et løp for sportsbiler på samme bane i sin Porsche RSK. Løpet gikk i kraftig regnvær og Behra mistet kontrollen over bilen og krasjet over toppen av den beryktede bankingen på AVUS-banen. Han ble kastet ut av bilen, traff en flaggstang og rullet ned bakken bak banen. Han pådro seg et kraftig brudd på hodeskallen og hadde også knekt de fleste ribbeina. En lege som kom til stedet like etter konkluderte med at sammenstøtet hadde drept Behra umiddelbart.[7]
Resultater rediger
Fullstendige Formel 1-resultater rediger
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
Noter til tabellen:
- Note 1: - Delt kjøring med Harry Schell
- Note 2: - Delt kjøring med Cesare Perdisa
- Note 3: - Delt kjøring med Roberto Mieres
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 6201724, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database, oppført som Jean Marie Behra, Léonore 19800035/616/69538, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Jean Behra». FORIX: Formula One Results, Information, Statistics. Haymarket Publications. Besøkt 16. september 2016. (Krever abonnement)
- ^ a b «Drivers: Jean Behra». grandprix.com. Inside F1, Inc. Besøkt 16. september 2016.
- ^ Jaap Grolleman (4. oktober 2015). «Driver Spotlight: Jean Behra». badgergp.com. Arkivert fra originalen 19. september 2016. Besøkt 16. september 2016.