Wikipedia

James Monroe

amerikansk politiker, advokat og diplomat
(Omdirigert fra «James Monroe (død 4. juli 1831)»)

James Monroe (født 28. april 1758, død 4. juli 1831) var USAs femte president, fra 1817 til 1825. Han hadde utarbeidet Monroe-doktrinen, en doktrine som sier at Amerika bør slippe framtidig europeisk kolonisering, og at selvstendige amerikanske land bør slippe europeisk innblanding i innenrikssaker. Monroe innførte derfor i 1823 den såkalte Monroe-doktrinen der Amerika (senere forstått som både Nord- og Syd-Amerika) ble erklært som forbudt område for alle europeiske stater, og at ethvert forsøk ville bli ansett som en trussel mot USAs sikkerhet.

James Monroe
Født28. apr. 1758[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Monroe Hall (Britisk Amerika)
Død4. juli 1831[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
New York (USA)[5]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, diplomat, bonde, statsmann, skribent Rediger på Wikidata
Utdannet vedCollege of William and Mary
EktefelleElizabeth Monroe (1786–1830)[6][7]
FarSpence Monroe[6]
MorElizabeth Jones[6][8]
SøskenAndrew Monroe[6]
BarnMaria Hester Monroe Gouverneur[6]
Eliza Monroe Hay[6][8]
James Spence Monroe[6][8]
PartiDet demokratisk-republikanske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtHollywood Cemetery
Medlem avAmerican Antiquarian Society
USAs 5. president
4. mars 1817–4. mars 1825
VisepresidentDaniel D. Tompkins
ForgjengerJames Madison
EtterfølgerJohn Quincy Adams
USAs 8. krigsminister
27. september 1814–2. mars 1815
PresidentJames Madison
ForgjengerJohn Armstrong jr.
EtterfølgerWilliam H. Crawford
USAs 7. utenriksminister
6. april 1811–4. mars 1817
PresidentJames Madison
ForgjengerRobert Smith
EtterfølgerJohn Quincy Adams
Signatur
James Monroes signatur
James Monroe på Commons

Tidlige år rediger

Monroe ble født i Westmoreland County, Virginia, og gikk på Campbelltown Academy og College of William and Mary i Virginia. Etter at han tok eksamen i 1776 kjempet Monroe i den kontinentale hær og praktiserte jus i Fredricksburg, Virginia. Hans far, Spence Monroe (ca. 1727–1774) var snekker, møbelsnekker og dyrket litt tobakk. Han og hans kone Elizabeth Jones (født ca. 1729) eide betydelige landområder, men hadde lite penger.

Monroe ble valgt til Virginia House of Delegates i 1782 og tjente ved konføderasjonskongressen 1783–1786. Som ung politiker, sluttet han seg til antiføderalistene i Virginia-konvensjonen som ratifiserte grunnloven. Han ble valgt i 1790 til senator som forkjemper for Jeffersons politikk. Han var ambassadør i Frankrike 1794–96 og hadde sterke sympatier for den franske sak. Senere hjalp han til med forhandlingene om Louisianakjøpet sammen med Robert R. Livingston under ledelse av Thomas Jefferson. Fra 1799 til 1802 var han guvernør i Virginia og ble på nytt ambassadør i Frankrike i 1803 før han ble ambassadør i Storbritannia fra 1803 til 1807. Han fikk tre valgmannsstemmer i visepresidentvalget i 1808. Han vendte så tilbake til delegatsforsamlingen i Virginia og ble valgt til nye perioder som guvernør fra 1811 til 1814 og fra 1815 til 1817. Krigsminister var han fra 1814 til 1815.

President 1817–1825 rediger

Politikk rediger

Etter den britisk-amerikanske krig ble Monroe valgt til president i 1816 og gjenvalgt i 1820. I begge disse valgene var Monroe uten reell konkurranse.

Monroe var opptatt av detaljer, godt forberedt i de fleste saker, flink til å se saker fra forskjellige synsvinkler, men først og fremst var han pragmatisk. Monroe utførte sine presidentplikter på en utmerket måte. Han satte sammen en sterk regjering hvor han fikk med seg John C. Calhoun fra sør som krigsminister, John Quincy Adams fra nord som utenriksminister. Bare avslaget fra Henry Clay hindret Monroe fra å få med seg en glitrende politiker fra vest. De fleste utnevnelsene gikk til republikanere som fortjente det, men han prøvde ikke å bruke dem for å bygge partiets maktgrunnlag. I stedet lot han grunnlaget smuldre, noe som førte til at motsetninger avtok i styrke og førte til at denne epoken ble kalt «era of good feeling» (den gode følelsens epoke). Han utførte to lange reiser i 1817 for å bygge opp en «goodwill». Føderalistpartiet tørket inn og døde til slutt ut, noe som startet med Hartford-konvensjonen, og hindringene mellom Det demokratiske parti og whig-partiet var enda ikke utvisket. Nesten alle politikere tilhørte det demokratisk-republikanske partiet, men det mistet sin vitalitet og organisatoriske integritet. Partiets kongressorgan sluttet å møtes og der var ingen nasjonale konvensjoner.

Disse «gode følelsene» varte ikke selv om Monroe fulgte nasjonalistisk politikk, men hans popularitet varte. På tvers av den nasjonalistiske fasaden, dukket sprekker opp. En smertefull økonomisk depresjon økte uten tvil folkets misnøye med Missouri-territoriet i 1819 da deres søknad om innlemmelse i unionen som en slavestat mislyktes. Et lovtillegg for å gradvis avskaffe slaveriet i Missouri ble resultatet av to års bitter debatt i kongressen. Missouri-kompromisset løste kampen og innlemmet Missouri som en slavestat sammen med Maine, en fri stat, samtidig som det forbød slaveri i nord og vest for alltid.

Monroe er kanskje best kjent for Monroe-doktrinen som han overleverte i sin tale til kongressen den 2. desember 1823. I den proklamerte han at Amerika skulle være fri for fremtidig europeisk kolonisering og fri fra europeisk innblanding i suverene lands affærer. Den fastslo videre at USA ønsket å forbli nøytral i europeiske kriger og kriger mellom europeiske makter og deres kolonier, men ville regne alle nye kolonier eller innblanding i uavhengige land i Amerika som en fiendtlig handling mot USA. Monroe begynte ikke formelt med å anerkjenne de unge søsterrepublikkene før i 1822, etter å ha sikret seg at kongressen ville stemme for å finansiere diplomatiske utsendinger. Han og utenriksminister Adams ønsket å unngå problemer med Spania før landet hadde gitt fra seg Floridaene, noe som ble gjort i 1821.

Storbritannia, med sin mektige marine, motsatte seg også gjenerobringen av Latin-Amerika og foreslo at USA skulle slutte seg til en proklamasjon der Spania ble bedt om å holde seg unna. Eks-presidentene Jefferson og Madison gav Monroe råd om å akseptere tilbudet, men utenriksminister Adams frarådet det. «Det ville være bedre…å rette disse prinsippene mot Russland og Frankrike, enn å storme inn som en brusende hane sammen med britene.» Monroe aksepterte Adams råd. Det var ikke bare Latin-Amerika som måtte få være i fred, advarte han, men Russland måtte heller ikke ta mer land sørover langs stillehavskysten. «…det amerikanske kontinentet,» uttalte han, «gjennom den frie og uavhengige tilstanden som det har fått og opprettholdt, skal fra nå av ikke bli regnet som mulige områder for kolonisering av europeiske makter.» Rundt 20 år etter at Monroe døde i 1831, ble dette kjent som monroedoktrinen.

Regjeringen rediger

Embede Navn Periode
President James Monroe 1817–1825
Visepresident Daniel E. Tompkins 1817–1825
Utenriksminister John Quincy Adams 1817–1825
Finansminister William H. Crawford 1817–1825
Krigsminister George Graham (ad interim) 1817
John C. Calhoun 1817–1825
Justisminister Richard Rush 1817
William Wirt 1817–1825
Postminister Return Meigs 1817–1823
John McLean 1823–1825
Marineminister Benjamin Crowninshield 1817–1818
John C. Calhoun 1818–1819
Smith Thompson 1819–1823
Samuel L. Southard 1823–25

Utnevnelser til høyesterett rediger

Monroe utnevnte følgende dommere til høyesteretten:

Nye delstater rediger

Tiden etter presidentperiodene rediger

Da han forlot Det hvite hus etter at presidentskapet utløpte den 4. mars 1825, flyttet Monroe til Monroe Hill på området til University of Virginia. Det som er universitetets område i dag, var opprinnelig Monroes familiegård fra 1788 til 1817, men han solgte det i sitt første år som president til den nye skolen som ble grunnlagt av hans venn og tidligere president, Thomas Jefferson. Han satt i gjestestyret under Jefferson og deretter til han døde under universitetets andre rektor, nok en tidligere president, James Madison.

Monroe hadde opparbeidet seg stor gjeld i løpet av årene i det offentlige liv. Resultatet var at han ble tvunget til å selge Highland-plantasjen, nå kalt Ash Lawn-Highland og som eies av College of William and Mary. Han kom seg aldri ovenpå økonomisk etter dette, da hans kone, Elizabeths helse forverret ble også økonomien verre. Resultatet var at ekteparet bodde på Oak Hill til Elizabth døde 23. september 1830.

Etter Elizabths død flyttet Monroe til sin datter Maria Hester Monroe Gouverneur i New York City og døde der av hjertestans og tuberkulose 4. juli 1831, 55 år etter uavhengighetserklæringen og fem år etter presidentene John Adams og Thomas Jefferson. Han ble opprinnelig gravlagt i New York, men i 1858 ble han flyttet til presidentsirkelen på Hollywood Cemetery i Richmond, Virginia.

Trivia rediger

  • Monroe er den eneste presidenten som har holdt to ministerposter i regjeringen. Han tjente som utenriksminister og krigsminister under James Madison.
  • Bortsett fra George Washington og Washington, D.C. er Monroe den eneste amerikanske president som har fått en hovedstad oppkalt etter seg, Monrovia i Liberia, som ble grunnlagt av American Colonization Society i 1822 som en frihavn for frigitte slaver.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=james;n=monroe;oc=1[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID monroej[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage person ID p32356.htm#i323556, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]

Litteratur rediger

  • Harry Ammon. James Monroe: The Quest for National Identity (1990) (ISBN 0-8139-1266-0) the standard biography
  • Noble E. Cunningham, Jr. The Presidency of James Monroe (American Presidency Series.) University Press of Kansas. 1996. Pp. 246pp
  • George Dangerfield. The Era of Good Feelings (1952).
  • George Dangerfield. The Awakening of American Nationalism: 1815 – 1828 (1965)

Eksterne lenker rediger

  Wikiquote: James Monroe – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=James_Monroe&oldid=23295885»