Isfugl

Art av fugl

Isfugl (Alcedo atthis) er en art i isfuglfamilien (Alcedinidae), som er en av flere familier i gruppen med råkefugler (Coraciformes). Arten hekker (tidvis) i Norge i svært begrenset omfang. Det anerkjennes sju underarter, hvorav tre er trekkfugler og fire regnes som standfugler.[2]

Isfugl
A. a. ispida
A. a. ispida
Vitenskapelig(e)
navn
:
Alcedo atthis
(Linnaeus, 1758)
Gracula Atthis
Norsk(e) navn: isfugl,[1]
vanlig isfugl
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Råkefugler
Familie: Isfugler
Underfamilie: Alcedininae
Slekt: Alcedo
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: langsomme vannførende elver som er omkranset med trær
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for isfugl

TaksonomiRediger

 
Vanlig isfugl (A. a. atthis)

En nyere studie viser at isfugl er nærmest beslektet med akvamarinisfugl (A. coerulescens), og at disse er søstre til indigoisfugl (A. quadribrachys) og koboltisfugl (A. semitorquata).[2]

Populasjonen i Sentral-Asia, Afghanistan og Kashmir blir av og til skilt ut som en selvstendig underart (A. a. pallasii), med basis i et kortere nebb og en blekere underdel, men denne ser ut til å falle inn under en heller naturlig variasjon for nominatformen. Den foreslåtte underarten A. a. japonica (som hekker i Sakhalin, Japan og Taiwan) er inkludert i taxonet A. a. bengalensis, fordi den anses som en variant. Underartene A. a. hispidoides og A. a. salomonensis er distinktive, men A. a. floresiana ser ut til å være en mellomting av disse.[2]

BiologiRediger

Isfugl er en liten og kompakt fugl med stort hode og langt, rett nebb. Den er fargerik; meget blå på ryggen og oransje i buken. Vingene og hodet noe mørkere, mens stjerten er sterkt asurblå. Kinnflekkene er oransje mens nebbet er mørkt.

Arten måler cirka 16 cm, hvorav det spisse nebbet utgjør 4 cm. Vekten varierer (19–46 g) mellom både underartene og kjønnene. Underarten som besøker Norge (A. a. ispida) veier normalt 29–46 g, og hunnen (34–46 g) er gjennomsnittlig ørlite tyngre enn hannen (29–45 g). Lyden av den har en hard, metallisk klang. Den er meget sky og vanskelig å få øye på.[2]

Til tross for navnet er den utsatt for sterkt kjølige vintre. Etter isvinter rammes bestanden som regel av kraftig tilbakegang, og vil da også bli tvunget ut på åpne vann eller sørover.

EuropaRediger

Populasjonen av isfugl i Europa er estimert til omkring 100 000 par, hvorav cirka 10 000–15 000 par i Vest-Europa. Man regner videre med at det finnes dobbelt så mange fugler i Asia og Melanesia.[2]

SkandinaviaRediger

Isfuglen (A. a. ispida) ble første gang observert i Skandinavia1800-tallet (i 1835 i Sverige), der den primært finnes i Danmark og det sørlige Sverige. Dette regnes også normalt som artens nordlige utbredelsesgrense, men på grunn av global oppvarming har den stadig søkt seg lengre nordover, og er således også blitt en klimaindikator. I Norge har fugler med primærutbredelse i Sentral-Europa kommet til lavereliggende strøk på Østlandet, og det er grunn til å anta at arten i gunstige år hekker flere plasser i Sør-Norge, men i et sterkt begrenset antall (ifølge NOF).

Populasjonen av isfugl i Skandinavia lider kraftig i kalde vintre, men både den svenske og danske bestanden har en økende tendens. Den norske er svært begrenset og teller trolig færre enn 50 par (kanskje kun 5–10 par). Minst ett av disse parene har i senere år hekket nær utløpet av Sandvikselva til Oslofjorden.

InndelingRediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Woodall (2020).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[3][4]

Treliste

AtferdRediger

 
A. a. atthis
 
Egg av isfugl

Isfuglen leter etter føde i rask flukt i småvann eller elver omkranset av skog ved å sitte på greiner overfor vannet og dykker ned for å fange byttet. Det er som regel småfisk den jakter på, foruten vanninsekter og småkreps.

Redet bygges i steinfrie, sandholdige elvebanker eller lignende. De fleste redene ligger 90–180 cm over vannstanden, eller cirka 50 cm under elvekanten og opp mot 500 m fra vannet. Begge kjønn graver ut tunnelen til reirplassen og bygger redet, noe som kan ta 7–12 dager. Selve tunnelen er vanligvis omkring 50–90 cm (15–137 cm) lang og 5–7 cm i diameter. Den skråner (opp mot 30°) oppover og ender i bolet, som typisk måler omkring 9–17 i diameter og er cirka 11 cm i høyt.[2]

Hunnen legger 3–10 egg, vanligvis 6–7. Begge kjønnene ruger på dagtid, men bare hunnen ruger om natten. Ofte mislykkes 1–2 egg med å klekke, fordi foreldrene ikke klarer å hode dem varme nok. Inkubasjonstiden varer normalt i 19–21 dager. Begge foreldrene mater avkommet, med småfisk (1–2 cm lange). Etter cirka 10 dager kan avkommet ete fisk opp mot 3 cm. Etter hvert som ungene blir eldre, mater foreldrene dem i tunnelen med større fisk (opp mot 5–8 cm). Jo eldre ungene blir, dess oftere mater foreldrene dem. Etter 23–27 dager får ungene ny fjærdrakt. Cirka fire dager etter at ungene har forlatt redet, dykker de for første gang. Noen drukner, og de som overlever blir snart jaget vekk av foreldrene og må klare seg selv.[2]

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008).
    Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  2. ^ a b c d e f g h Woodall, P. F. (2020). Common Kingfisher (Alcedo atthis), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.comkin1.01
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenkerRediger