Ida og Lyra var to radiosendere driftet av norske motstandsgrupper under andre verdenskrig i Altafjorden i Finnmark. Stasjonene ble drevet på oppdrag fra den britiske etterretningstjenesten Secret Intelligence Service (SIS). Lyra lå i en bolig ved Porsa kraftstasjon[1], mens Ida lå ved Alta lufthavn i en brakke som tilhørte vegvesenet.

Slagskipet «Tirpitz» ved Bogen i Ofoten
"Berit" var et engelsk radiosett som ble brukt av norske motstandsfolk for å holde kontakt med våre allierte i England.

Etablering og drift rediger

Lyra rediger

Sommeren 1942 hadde Finn Lied krysset grensen og tatt med seg senderen fra Sverige, og fått den godt gjemt. SIS-agenten Nils Hornæs hadde fått i oppdrag å plassere Lyra i nærheten av den tyske skipsflåten i Narvik. Tiden gikk og skipsflåten forflyttet seg nordover før Hornæs fant en egnet kanditat i området. Først på våren 1943 kom gjennombruddet da Hornæs kom i kontakt med Rolf Storvik, gjennom Emil Samuelsberg. Storvik var handelsmann, patriot og hadde deltatt i kampene i Narvik. I Storviks planer var også namdalingen Tryggve Duklæt involvert. De begge holdt til i Porsa, som lå midt mellom Hammerfest og Alta. Utsikten fra Porsa var Vargsundet, den nordlige utfartsåren til Altafjorden.[2] [3]

Avgjørelsen om å etablere senderen i Porsa ble tatt under et møte mellom Olav Ravn, Arne Ekeland og Nils Hornæs i starten av juni 1943, hjemme hos Eiliv Tofte i Lenvik. Det var enighet om at senderen måtte tas i bruk i nærheten av Alta så raskt som mulig, en avgjørelse som ble tatt uten kontakt med hverken Stockholm eller London. Det var bestemt at Tryggve Duklæt skulle være senderens telegrafist, på den tiden maskinmester ved Porsa kraftstasjon. Etter møtet ble senderen fraktet i en ryggsekk av Eiliv Tofte, som først syklet med sekken fra Lenvik til Liland og tok derfra en rutebuss inn til Harstad. Sjåføren på bussen var Klaus Voldstad, en godt betrodd kurer. Fra Harstad reiste Nils Hornæs med senderen via Tromsø og videre til Alta. Sammen med Emil Samuelsberg tok Hornæs lokalbåt fra Alta til Porsa. I tillegg til senderen hadde de med seg reservedeler, antennemateriell, prismekikkert, en Colt-pistol, kart over Altadistriktet og modeller av tyske krigsskip. Sammen med Storvik hadde Duklæt besluttet at senderen kunne installeres i hans bolig, ettersom signalene var for svake i Storviks pakkhus. Plasseringen av senderen innebar stor risiko, da ordføreren Rolf Arnt Nygaard, som var nazist og abwehr-agent bodde i naboleiligheten. Plasseringen av senderen ble derfort gjort ved å grave ut jordmasser for å lage et kjellerrom til senderen under gulvet til kjøkkeninngangen. Selve kjellerrommet ble kamuflert i bunnen av et klesskap, med en mekanisme som kunne utløse bunnen ved å vri på knaggene til skapet. Om natten fjernet de jordmassene de hadde gravd ut, og de plasserte en varmeovn nede i kjellerrommet for å holde senderen og apparatene tørre. Antennen til senderen skjulte de ved å legge den i takrennen. Det viste seg at denne løsningen ikke var god nok, og Duklæt byttet dermed ut en av lederne fra sin husvegg og ned til en stolpe ved veien på telefonlinjen med en antennelisse. Dette ga senderen særdeles gode forhold og Lyra hadde daglig kontakt med stasjonen i England.[2] [3] [4] [5] [6]

Duklæt hadde lært morse da han seilte til sjøs før krigen; likevel brukte han ledig tid til å lære seg mer. Sammen med Nils Hornæs brukte Duklæt fem uker på terpingen. Lyra ble operativ 2. juli 1943, og de allierte hadde fra denne dato en sender tett på nazistenes flåtebase i Altafjorden. Duklæt rapporterte omkring 250 meldinger gjennom Lyra, og hadde hele Altafjorden som sitt arbeidsområde. Meldingene inneholdt redegjørelse av alt som var å se og høre av skipstrafikk, minefeltene, flåtestasjonen i Kåfjorden og andre interessante opplysninger i distriktet.[2] [7]

Ida rediger

SIS-agenten Torstein Raaby hadde fått i oppgave å etablere og drive etteretningstjeneste om det som angikk Tirpitz. Etter å ha fått opplæring i England, kom han seg til Tromsø med åtte radiosett, der fem av dem ble gjemt for senere bruk. Fra Tromsø kom han seg først til Hammerfest, også til Alta med båt i slutten av september 1943. Til Alta hadde Raaby med seg kortbølgesenderen "Ida", og møtte sin gamle venn Karl Rasmussen som arbeidet i vegvesenet. Rasmussen skaffet Raaby jobb i vegvesenet og tilholdssted i ei brakke der kassakontoret lå. Senderen ble plassert under gulvet i brakka. I midten av oktober så alt ut til å være i orden, og Raaby forsøkte å få kontakt med stasjonen i England. På grunn av tekniske utfordringer kom Ida først på luften 11. november 1943, og kunne fra da rapportere direkte fra Elvebakken i Alta. Raaby ble stasjonens telegrafist, mens Rasmussen tok lederansvaret. Etter forbindelsen var i orden jobbet de med å verve medlemmer til gruppa, og fikk raskt engasjert Harry Pettersen som hovedkontakt i Kåfjord. Rasmussen vervet videre Jonas Kummeneje, som skulle holde oppsyn med skipene i Langfjorden, en sidefjord til Altafjorden. Etterhvert ble også Halvor Opgård engasjert; Opgård hadde kjempet i Alta bataljon mot tyskerne under kampene i Narvik. I Hammerfest hadde gruppen kontakt med Elias Østvik.[8] [9] [10]

Innholdet i meldingene rediger

Spesielt slagskipene «Tirpitz» og «Scharnhorst» var det viktig for London å holde oppsyn med. Det var så mange tyske skip i Altafjorden at Altaområdet var en av Europas største krigshavner under andre verdenskrig.

Tilstedeværelsen av skipene var en stor trussel for de allierte Murmansk-konvoiene som fraktet viktig krigsmateriell til russerne. Derfor var informasjonen fra agentene i Alta og Porsa uvurderlige for britene for å kunne ha kjennskap til skipenes bevegelser og for å kjenne til lokale forhold under bombing. Etterretningen av nazistenes aktivitet i Altafjorden, som ble rapportert fra Lyra, bidro til at «Tirpitz» ble skadet av britiske miniubåter under «Operasjon Source» 22. september 1943. I tillegg ble skipet «Scharnhorst» avskåret og senket utenfor Finnmarkskysten andre juledag 1943, etter rapporter fra både Ida og Lyra.[11]

Gjennom vinteren 1944 rapporterte Ida og Lyra om fremdriften i reparasjonen av Tirpitz, etter skadene påført i «Operasjon Source». Moralen på krigsskipet var dårlig etter angrepet og senkingen av Scharnhorst. 10. januar rapporterte Lyra at en flåte på omtrent 30 meter med overbygg var tauet bort til Tirpitz. Hullene i bauen var blitt fylt med sement, men det oppstod lekkasje når kanonene var blitt avfyrt. 26. januar meldte Lyra at en fisker mente at der var en stor flytekran på vei til Tirpitz, og at fjorden var minelagt. Ti dager senere ble meldingen bekreftet, flytekranen var på plass og tyskerne var igang med å sveise en stor ståltank som muligens skulle brukes som pontong. I starten av februar fikk stasjonen i England en alarmerende rapport fra Lyra; tyske arbeidere mente at Tirpitz vil være kampdyktig igjen i mars. Det begynte nå å haste for å ta ut Tirpitz i et bombeangrep. Både Ida og Lyra rapporterte at skipet var kamuflert på sjøsiden. Skulle et bombeangrep fra hangarskip ha noen mening, var det nødvendig med hyppige rapporter fra begge senderne angående lokasjonen til skipet. Ida fulgte opp i starten av mars med informasjon om at Tirpitz fortsatt var for anker i sin kjente posisjon. Videre fulgte et nytt telegram en uke senere om at skipet antageligvis var klart og ville foreta seg en prøvetur. I midten av mars meldte Lyra at torpedobåter hadde fungert som minesveipere i Vargsundet utenfor Porsa. Dette hadde tidligere blitt gjort når det var ventet store krigsskip inn fjorden. Dagen etter ble meldingen fra Lyra bekreftet gjennom Enigma. I de neste dagene kom det en rekke hastemeldinger fra Ida i forbindelse med fartsprøvene Tirpitz foretok.[12]

Et nytt angrep stod på trappene, og Ida og Lyra fikk den 1. april ordre om å sende hyppige værmeldinger. Fra 3. april var Ida aktiv hver time med værmeldinger direkte fra Altafjorden. Tirpitz ble angrepet i to bølger av til sammen 42 Barracudabombere og 51 jagere, i det som het "Operasjon Tungsten". Angrepet ble en alliert suksess og Ida meldte om at den lokale befolkningen var imponert over bombingen. Ingen sivile tap og fem hull på styrbord side ble telt. Ida fikk takkemeldinger fra England om innsatsen og perfekte værmeldinger. Samtidig var tyskerne rasende etter angrepet, og Raaby varslet England om at han etterhvert måtte legge ned Ida og emigrere. Tyskerne var blitt for nærgående.[12] [13]

Et skadet «Tirpitz» ble på våren 1944 slept til Tromsø for å fungere som et flytende fort. Senere ble det senket av et nytt bombeangrep 12. november 1944.[7]

Agentnettverket rundt senderne rediger

Da Hornæs og Samuelsberg overleverte senderen i Porsa, ble de sammen med Storvik enige om å etablere en postforbindelse mellom Alta-Narvik. Samuelsberg hadde gode forbindelser med skippere i Troms og Finnmark, som ble nyttig. Dermed hadde Lyra via lokalbåten "Brynilen" daglig postrute til Alta og Hammerfest for innhenting av informasjon og sending av post. Kontaktene var styrmann Paul Johnsen og båtmann Thorleif Johansen. "Brynilen" hadde innløp i Porsa på sin rute i Altafjorden. Paul Johnsen ga også opplysninger basert på egne observasjoner av Tirpitz, og andre skipsmeldinger fra Altafjorden. Senderen hadde stor nytte av nettverket rundt Harald Storvik i Alta, som jobbet i Kåfjord som smed der Tirpitz hadde sin base. Broren Rolf Storvik organiserte en meldetjeneste over telefon for å direkte ha forbindelse med aktiviteten i Kåfjord. Via meldetejenesten ble opplysniger om Tirpitz kamuflasje og bevegelser rapportert. Samt andre interessante opplysninger fra Alta og batteriene i Altafjorden. Informasjon fra Hammerfest kom fra en gruppe Samuelsberg organiserte. I gruppa var Egil Hansen, som også jobbet med å bygge en bedre forbindelse med flåtehavna i Alta. Gruppa kom raskt i arbeide og besto også av Edmund Mortensen, Sverre Kaarby, Ragnvald Eriksen, Rolf Arntzen, Carl Arnfinn Wæraas og Jan Hansen. Haakon Korsnes skaffet viktige opplysninger om minefelter og nøyaktig beskrivelse av batteriet på Storekorsnes. [4] [5] [14]

Motstandsgruppene bestod etterhvert av mange lokale underagenter i tillegg til de hovedansvarlige som også var bosatt i områdene rundt Altafjorden. Den første som ble rekruttert av Torstein Raaby var Karl Rasmussen, som under dekke av å jobbe for vegvesenet kunne bevege seg nokså fritt i området uten å vekke mistanke. Rasmussen fikk i oppdrag å danne et lokalt nettverk. Den første han engasjerte var Harry Pettersen, en drosjesjåfør og tidligere soldat i Alta bataljon, som bodde kun 200 meter fra «Tirpitz»' havn i Kåfjord. Etter hvert vervet de også Halvor Opgård og Jonas Kummeneje. Noe av nettverket Lyra hadde etablert ble også tatt i bruk gjennom styrmann Paul Johnsen, og båtmann Thorleif Johansen. [8] [9]

I tillegg til disse var det flere underagenter som informerte hovedmennene om tyskernes bevegelser; de fleste visste at informasjonen de ga ville nå London, og mange opererte som underagenter uten å vite det. [8] [9]

1944: Senderne blir oppdaget rediger

Utover våren 1944 ble forholdene stadig mer anstrengt fordi tyskerne hadde begynt med intens leting etter agentene i Altadistriktet. Raaby og Rasmussen observerte stadig peilebiler i nærheten av Ida. Og ved to tilfeller hadde peilebilen stått like utenfor husveggen til brakka der senderen var skjult. Den nazistiske ordføreren Nygaard begynte å bli mistenksom på det som foregikk inne i Porsa. Samtdig var det blitt færre sendere å kommunisere til England over, og mye gikk derfor gjennom Lyra. Raaby bestemte seg for å gå på ski over Finmarksvidda til Sverige og varslet dette til Duklæt og Storvik i Porsa. Den 16. mai 1944 telegraferte Raaby den siste meldingen gjennom Ida der han informerte stasjonen i England om at han dessverre måtte dra, men at en ny sender skulle etableres i Hammerfest. Lyra fortsatte å være operativ. [10] [12] [15] [16] [17] [18]

Det skulle vise seg utfordrende å holde Lyra operativ, da tyskerne begynte med radiopeiling rundt Porsa. Nygaard beordret tyskerne til å måtte ta affære fordi det var folk innom Porsa som ikke hadde noe der å gjøre, i tillegg til at det stadig var ferske nyheter å få der inne[12]. Siden Ida og Lyra benyttet seg mye av de samme kontaktene, var det stor fare for at hele nettverket kunne bli rullet opp. Gestaposjefen Otto Hans Kløtzer ledet operasjonen, og etter krysspeilinger fra Seiland, Neverfjord og fra marinebåter var han helt sikker på at det befant seg en sender i Porsa. 6. juni 1944 la det to tyske vaktbåter til kai i Porsa, og over 100 tyske soldater gikk i land og omringet husene. Duklæt hadde tatt turen over til Rolf Storvik etter å ha kommet opp fra senderrommet, men måtte raskt løpe tilbake for å stenge mekanismen som skjulte rommet i tilfelle det skulle bli undersøkelser. Rolf Storvik la merke til Kløtzer da han så igjennom vinduet og skjønte straks at de var oppdaget. Tyskerne fant papirer som indikerte at det kunne være en sender i leiligheten til Duklæt, og Duklæt nektet at det var en sender i hus. Etter en systematisk undersøkelse av leiligheten og mishandling, måtte en presset Duklæt til slutt vise tyskerne senderen i kjellerrommet under klesskapet, til stor jubel. Grundigheten i etteretningsarbeidet ble fellende da et betydelig bevismateriale ble beslaglagt. Dermed begynte opprullingen av nettverket rundt senderne i den såkalte "Porsa-saken". Kjerpede forhør, i form av tortur, skulle anvendes om nødvendig. Over radio ble politiet bedt om å arrestere Hansen i Hammerfest, og Korsnes ble arrestert under et stopp på Storekorsnes. Samuelsberg kom seg unna pågripelse like før en tysk vaktbåt la til kai i Øksfjord. Nå tok også Rasmussen avjørelsen om å prøve å komme seg i sikkerhet til Sverige, mens Harald Storvik kom seg i sikkerhet på fjellet. Videre ble resten av nettverket i Hammerfest pågrepet, samt styrmann Johnsen og båtmann Johansen.[10] [12] [16] [17] [19] [20]

Duklæt ble holdt tilbake i Porsa etter pågripelsen, men var innom både Hammerfest og Tromsø for avhør med tortur. Etter hvert inngikk han en avtale med Kløtzer om å fortsatt betjene senderen i et "Funkgegenspiel". Tyskerne ville utnytte funnet av en intakt sender til å feilinformere stasjonen i England om den tyske skipsflåten og gjøre infiltrasjonsforsøk for ytterligere opprullinger. Duklæts betingelse var at ingen i nettverket skulle straffes med livet som følge av opprullingen. Dette ble det gitt garanti for fra høyeste hold i tyske SS, da de så spillet verdifullt i forbindelse med kampen om Murmansk-konvoiene. Duklæt var sikker på at stasjonen i England visste om at han var pågrepet, og var ikke redd for å sende de falske meldingene. Den tyske telegrafisten som skulle overvåke meldingene var ikke oppmerksom nok, så Duklæt flettet inn hint om at han sendte for tyskerne. Stasjonen i England var derfor med på notene og svarte med at Duklæt bare kunne ta det med ro. Tyskerne lyste opp hver gang det kom en melding fra England, og spillet varte frem til 20. desember 1944. Duklæt ble til slutt sendt til Grini da tyskerne ikke så noen effekt av spillet, og garantien om å avsi dødsdommer ble holdt.[10] [12] [21] [22] [23]

Karl Rasmussen kom seg så langt sør mot svenskegrensa som mulig i en av vegvesenets lastebiler, til Signaldalen. Der skulle han få hjelp av noen for å komme seg over grensen. En dame stod og viftet med et hvitt håndkle inne i skogen og Rasmussen trodde han var kommet til rett hus. Det hele var en felle, og huset var fullt av tyske soldater. Rasmussen ble så ført til Tromsø der han ble torturert i flere dager før han hoppet ut av vinduet i tredje etasje, og døde. Med det hindret han videre opprulling av sin gruppe, og særlig Opgård som ikke var å finne i materiale Gestapo hadde beslaglagt [12] [16]. Harry Pettersen ble arrestert og ført til Møllergata 19 i Oslo, der han senere ble dømt til døden. Etter å ha blitt ført ut til henrettelse ved skyting, ble han og 29 andre dødsdømte i Møllergata 19 ført inn igjen etter en krangel mellom tyske offiserer. Dette fant sted bare dager før freden kom. Harry Pettersen slapp dermed unna døden, men måtte leve resten av livet med varige men etter torturen han måtte gjennomgå.

Etter krigen rediger

Etter krigen fikk Karl Rasmussen en utmerkelse av den britiske regjeringen post mortem for utmerket lederskap. Fra norske myndigheter mottok han Haakon VIIs Frihetskorset og Krigsmedaljen post mortem. Han har også fått en plass i Vadsø oppkalt etter seg, samt en byste.

Da Kong Haakon VII var på besøk i Hammerfest 10. juli 1946 spurte han vertskapet om det var mulig å treffe Tryggve Duklæt. Dette ble omgående ordnet. Duklæt fikk i 1948 en utmerkelse fra britene for sin innsats under krigen, og tildelt "Kings medal for Courage".[24]

De overlevende heltene har fått avslag på søknader om krigspensjon fra de norske myndighetene. Det britiske admiralitet fastslo etter krigen at innsatsen til disse agentene hadde sørget for å korte ned krigen med over seks måneder.

Kløtzer fikk i 1948 en dom på 18 års tvangsarbeid for krigsforbrytelsene og mishandlingen av motstandsfolk. [17] [25]

Ida og Lyra er i dag hedret ved at Heimevernet i Finnmark har oppkalt en innsatsstyrke etter dem (HV-17), og på Storekorsnes ligger Ida & Lyra museet.[26]

Referanser rediger

  1. ^ «Kvalsund – Minnesmerke for Porsasenderen «Lyra»/ Memorial resistance group «Lyra»». Travel-North. Besøkt 1. juni 2022. «Reist i takknemlighet og til minne om Porsa-senderen ”Lyra” og alle de menn og kvinner som deltok i arbeidet for å gi oss friheten 1940 – 1945. Erected in gratitude and remembrance of Porsa transmitter «Lyra» and all the men and women who participated in the work to give us freedom from 1940 to 1945.» 
  2. ^ a b c R. Jacobsen, Alf (2001). «London våkner». Scharnhorst. Aschehoug. s. 58–63. ISBN 82-03-22681-7. 
  3. ^ a b Pedersen, Gunnar (1982). «Jakten på "Tirpitz" starter». Militær motstand i nord 1940-45 : jakten på Tirpitz, Arnøytragedien, operasjon MARTIN og SEPALS. Universitetsforlaget. s. 81–86. ISBN 82-00-06328-3. 
  4. ^ a b Olav Ravn: Lyra (2000)
  5. ^ a b Tryggve Duklæt: Rapport (1945)
  6. ^ Palmer, Marion (2010). «Kvalsundordføreren va nazist». Bare kirka stod igjen - fortellinger om krigen i Finnmark. Spartacus forlag. ISBN 9788243005518. 
  7. ^ a b «De dramatiske juledager på Finnmarkskysten 1943». Finnmarksposten. 11.1.1946. «Mitt arbeidsområde var Altafjorden. I alt fikk jeg sendt om lag 250 meldinger. Det var om alt mulig som var å se og høre, og værmeldinger. Det gjaldt å holde rede på minefeltene, skipstrafikken og andre posisjoner fra flatestasjonen i Kåfjord og ellers overalt i distriktet» 
  8. ^ a b c Pedersen, Gunnar (1982). Militær motstand i nord 1940-45 : jakten på Tirpitz, Arnøytragedien, operasjon MARTIN og SEPALS. Universitetsforlaget. s. 93. ISBN 82-00-06328-3. 
  9. ^ a b c Andersen, Trygve (1996). «Etterteningsstasjonene Ida og Lyra». Alta bataljons historie : 1898-1995. Alta: Bjørkmanns AS, Alta. s. 183–186. ISBN 82-90579-14-4. 
  10. ^ a b c d Astor Engedal (1993). «Skjult krig i Hammerfest». Øyfolk (4): 15–34. ISBN 82-91033-04-8. 
  11. ^ R. Jacobsen, Alf (2001). «Et spørsmål om etterretning». Scharnhorst. Aschehoug. s. 242–255. ISBN 82-03-22681-7. 
  12. ^ a b c d e f g R. Jacobsen, Alf (2001). «Opprulling i vestfylket». Scharnhorst. Aschehoug. s. 267–292. ISBN 82-03-22681-7. 
  13. ^ Hirsti, Reidar (1983). «Det knusende angrepet». Tirpitz. Gyldendal norsk forlag. s. 88–98. ISBN 82-05-13015-9. 
  14. ^ Ulstein, Ragnar (1990). «Som fyrlykter». Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. II : Harde år. J. W. Cappelens forlag. s. 199–241. ISBN 82-02-12421-2. 
  15. ^ Pedersen, Gunnar (1982). Militær motstand i nord 1940-45 : jakten på Tirpitz, Arnøytragedien, operasjon MARTIN og SEPALS. Universitetsforlaget. s. 108–109. ISBN 82-00-06328-3. 
  16. ^ a b c Andersen, Trygve (1996). Alta bataljons historie : 1898-1995. Alta: Bjørkmanns AS, Alta. s. 186–188. ISBN 82-90579-14-4. 
  17. ^ a b c Pryser, Tore (2012). «"Unternehmen Martin", Porsa-saken og Willy Laqua i Nord-Norge». Tyske hemmelige tjenester i Norden. Universitetsforlaget. s. 276–279. ISBN 978-82-15-02059-4. 
  18. ^ Hirsti, Reidar (1983). «Farlige situasjoner». Tirpitz. Gyldendal norsk forlag. s. 69–87. ISBN 82-05-13015-9. 
  19. ^ R. Jacobsen, Alf (2001). «Operasjon Venus». Scharnhorst. Aschehoug. s. 76–82. ISBN 82-03-22681-7. 
  20. ^ Ulstein, Ragnar (1992). «Hovedfronten i nord». Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. III : Nettet strammes. J. W. Cappelens forlag. s. 58–99. ISBN 82-02-13822-1. 
  21. ^ Ravn, Olav. «Tryggve Duklæt - Innsats som Gestapofange». Rapport: 2. 
  22. ^ NRK (29. oktober 2001). «– Uberettiget kritikk mot spionasjegrupper». NRK. Besøkt 13. mars 2023. 
  23. ^ Rørholt, Bjørn A. (1990). «Reddet av gongongen». Usynlige soldater : nordmenn i Secret Service forteller. I samarbeid med Bjarne W. Thorsen. H. Aschehoug. s. 382–387. ISBN 82-03-16046-8. 
  24. ^ «29 nordmenn tildelt britisk utmerkelse for innsats under krigen». Bergens arbeiderblad. 16.1.1948 [1948]. s. 6. «Disse sivile fikk utmerkelsen: Kings IVIedal for Courage (K. M. C.) Per Krohn, Oslo (post mortem), Trygve Duklæt, Hammerfest, Klaus Linæs, Nord-Helgeland, Sverre Solberg, Kabelvåg, Elias Backman, Løddingen, Reidar Brandt, Sulitjelma, Arne Ekeland, Oslo, Christoffer Berg-Hansen, Oslo, Magne Hassel, Hasselvika pr. Trondheim, Nils Hauge, Levanger, Jacob Holst, Harstad, Egil Lindberg, Tromsø, Rolf Lystad, Stavanger, Kåre Nøstvold, Leksvik og Jakob Syltøy, Fjell pr. Bergen. Følgende offiserer fra hæren, luftvåpenet og handelsmarinen: Fra hæren: Kaptein Harald Riisnæs, Military Cross (M.C.), kaptein Jan Hermann Reimers, ;Medal of the British Empire (M. B. E.). Dernest Finn Nagell (M. B. E.), kaptein Oddvar Dobloug, Kings Medal for Courage (K. M. C), kaptein Jon Gunleiksrud K. M. C, løytnant Arne Heggstad K. M. C, løytnant Einar Unden K. M. C, korporal Karl Skjerpe K. M. C. og major Leif Tronstad, Order of the British Empire, post mortem, ble mottatt av fru Tronstad. Pra luftvåpenet: Oberstløytnant Rolf Arne Berg, Distinguished Or der (post mortem ble mottatt av general Øen), løytnant Per Bergs land M. C. og løytnant Jens Miiller M. C. Fra handelsmarinen: Kaptein William Thorsen O. B. E. Til stede ved høytideligheten var foruten de dekorerte nordmenns pårørende og så generalløytnant Helset, general Øen og general Sl. Berg.»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 31 (hjelp); linjeskift-tegn i |tittel= på plass 20 (hjelp)
  25. ^ «"Fylkesmann" Jacobsen fikk 8 års tvangsarbeid». Nordlandsposten. 10.06.1948. «Lagmannssretten Drammen avsa igår dom i saken mot gestapisten Otto Hans Kløtzer. Dommen lød på 18 års tvangsarbeid. Aktor hadde nedlagt påstand om dødsstraff» 
  26. ^ «Nøkkelopplysninger fra Enhetsregisteret». Brønnøysundregistrene. Besøkt 1. juni 2022. «IDA & LYRA MUSEET med organisasjonsnummer 990 617 074 ble slettet 22.12.2008» 

Kilder rediger

  • Reidar Hirsti: Tirpitz (1983)
  • Tryggve Duklæt: Rapport (1945)
  • Olav Ravn: Lyra (2000)
  • Astor Engedal: Skjult krig i Hammerfest (1993)

Eksterne lenker rediger