Harald Gille
Harald IV Magnusson Gille[1] (norrønt: Haraldr gilli), født 1103, død 1136, var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde ble innledningen til borgerkrigstiden.
| Harald IV Gille Konge av Norge | |||
|---|---|---|---|
 Harald gjør jernbyrd | |||
| Født | rundt 1103 Irland eller Sudrøyene | ||
| Død | 14. desember 1136 Bergen | ||
| Beskjeftigelse | Hersker  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Biadoc, Ingrid Ragnvaldsdatter, Tora Guttormsdatter | ||
| Partner(e) | Thora Guttormsdatter NN | ||
| Far | Magnus Berrføtt | ||
| Søsken | Sigurd Jorsalfare Øystein Magnusson Olav Magnusson Tora Magnusdatter | ||
| Barn |
| ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Annet navn | Harald Magnusson | ||
| Regjeringstid | 1130–1136 | ||
Biografi
redigerHarald var gift med den svenske Ingrid Ragnvaldsdatter, datter av kong Ragnvald Knaphövde, og fikk sønnen Inge Krokrygg med henne rundt 1135. Gilles eldste sønn, Øystein Haraldsson (født rundt 1125), fikk han med Biadoc (norrønt Bjaðok), datter av Gilledomnan mac Solam og søster til Gillebride som var far til Somerled (død 1164), kjent som regent over Argyll, konge av Suderøyene og Kintyre og stamfar til MacDonald-ætten – noe som sannsynliggjør Haralds påstander om egen høye byrd. I norsk tradisjon ble Biadoc likevel hetende Haralds frille.[2] Den tredje etterfølgersønnen, Sigurd Munn (født rundt 1134), var sønn av den høyættede frillen Tora Guttormsdatter, datter av Guttorm Gråbarde. Den fjerde sønnen med kongsnavn var Magnus. Han ble kongekåret i 1142 da Øystein kom til landet. Magnus døde i 1145, ti år gammel.
I sagaene fremstilles Haralds introduksjon på den norske politiske arena som hans eget initiativ. Han møtte lendmannen Hallkjell Huk på Suderøyene, presenterte seg som kongssønn/kongsbror, og ba om skyss til Norge. Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom mot at han sverget ikke å kreve kongsmakt i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. Ifølge tidens skikk innført av kirken, kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbeint lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd iren som sin halvbror. Moren, som ikke navngis, skal ha vært med til Norge og ha båret fram vitnesbyrd. Årstallet er ikke kjent, men det må ha vært etter kong Øysteins død i 1123, og i god tid før Sigurds død i 1130 – ettersom Harald hadde rukket å vinne seg venner.
Kronet til konge
redigerUavhengig av Haralds egen troniver må det antas at tiden og forholdene var forberedt på et alternativt kongsemne. Ikke alle stormennene så fram til å få Sigurds sønn Magnus til konge. Magnus hadde til tross for sin alder gjort seg upopulær, og han ble beskrevet som «storaktig og grusom».[3] Som motsetning ble den tolv år eldre Harald ansett som «vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, han var ikke stor på det, gavmild, … tok gjerne imot råd», som det står i første kapittel av Magnus Blindes og Harald Gilles saga – følgelig var Harald trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død, tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekåre på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øretinget i Trøndelag.
Freden mellom Magnus og Harald var skjør, og vinteren 1133–1134 brøt det nesten ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag sto i august 1134 i Fyrileiv i Båhuslen og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet og plassert på Munkholmen (den gang Nidarholm) utenfor Trondheim.
Etter å ha overvunnet Magnus tok Harald for seg biskop Reinald av Stavanger, som han mistenkte for å ha skjult skatter på vegne av Magnus. Reinald ble hengt.
Gilles død
redigerHarald Gille ble deretter utsatt for en reprise på det han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han ble oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba Gille om å anerkjenne slektskapet.
Gille svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre, en hevn som i sin tur hadde drept Einar jarl i et bakhold.[4] Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham natten mellom 13. og 14. desember. Ifølge sagaen ble kongen lurt til å røpe hvor han ville tilbringe natten – ved at en av mennene hans tilsynelatende spøkefullt fortalte at han hadde veddet med noen andre om at kongen ville sove hos dronningen. «Det veddemålet taper du», skal kongen ha svart. Sigurd Slembe lyste drapet på seg og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble i stedet dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet ikke å gi slipp på makten.[5] Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn (da 3–4 år gammel), var til oppfostring i Trøndelag, og de ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronning Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn, Inge (da 2 år), ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Harald ble beskrevet i første kapittel av Magnussønnenes saga som en «høy og grannvokst mann, med lang hals og noe lang i ansiktet, svartøyd, mørkhåret, rask og sprek. Han hadde tungt for å tale norsk, og han fomlet ofte etter ordene».[6]
Etterkommere
redigerMed dronning Ingrid Ragnvaldsdatter hadde Harald Gille sønnen Inge (f. 1135). Med Tora Guttormsdatter hadde han datteren Brigida Haraldsdatter, som giftet seg første gang etter 1137 med Karl Suneson, jarl i Västergötland, andre gang rundt 1160 med Magnus Henriksson, konge av Östergötland (1160-61) etter å ha drept Erik den hellige, og tredje gang før 1174 med Birger Brosa (ca 1134-1202). Tora Guttormsdatter var også mor til Sigurd (f. 1135). Med Bjadok hadde Harald Gille fått sønnene Øystein og Magnus i Skottland. Øystein kom til Norge i 1142, mens Magnus døde som liten. Gilles døtre Maria og Margareta giftet seg rundt 1155 med to av Hallkjell Huks sønner, Simon Skalp Hallkjellsson med Maria og Jon Hallkjellsson med Margareta. En datter av Harald Gille vi ikke kjenner navnet på, ble gift med lendmannen Åle Ivarsson Varg.
Harald Gille hadde ingen helgenaktige egenskaper, men hirden hans satte like fullt i omløp rykter om den avdøde kongens hellighet i den hensikt å hjelpe hans sønner Sigurd og Inge til tronen: «Nesten hele folket ga seg under de to brødrene, og aller mest fordi deres far ble regnet for hellig», som det står i første kapittel av Haraldssønnenes saga.[7] Ryktet tjente altså sin hensikt, og en tredje sønn av Harald Gille kom våren 1142 til Norge fra Skottland, Øystein Haraldsson (1142-57). Han ble drept av sin halvbror Inge, men æret som lokalhelgen i Båhuslen.[8]
Referanser
rediger- ^ Tilnavnet «Gille» (Gillekrist) kommer av det irske Gilla Christ Kristi tjener.
- ^ Arstad, Knut Peter Lyche (6. desember 2021). «Harald 4. Gille». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 26. januar 2022.
- ^ En betegnende anekdote fra Magnussønnenes saga, kap 27, forteller hvordan Magnus presset Harald til tre ganger å løpe om kapp med en hest; Harald vant alle tre løpene.
- ^ Bjørgo, Narve: «Einar Sigurdsson Vrangmunn» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 26. januar 2022 fra [1]
- ^ «Den styringsvante kretsen ...», sitat fra Knut Helle. Aschehougs Norgeshistorie. Bd 3. Under kirke og kongemakt, 1995, s. 15f
- ^ «Magnussønnernes saga – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 26. januar 2022.
- ^ «Heimskringla : Haraldssønnenes saga». www.olhov.net. Besøkt 26. januar 2022.
- ^ «Den «hellige» kong Harald Gille (~1103-1136)». Den katolske kirke (på norsk). Besøkt 26. januar 2022.