Hans Karl von Diebitsch

Hans Karl Friedrich Anton von Diebitsch und Narden (russisk: Иван Иванович Дибич-Забалканский; Ivan Ivanovitsj Dibich-Zabalkanskij, født 13. mai 1785 i Groß Leipe nær Obernigk, Nedre Schlesien, død 10. juni 1831 ved Pułtusk) var en tysk-født offiser som også tjenestegjorde som russisk feltmarskalk og senere ble russisk greve.

Hans Karl von Diebitsch
Ivan Ivanovitch Dibich by George Dawe - Hermitage.jpg
Født13. mai 1785[1][2][3]Rediger på Wikidata
Gmina Oborniki ŚląskieRediger på Wikidata
Død29. mai 1831Rediger på Wikidata (46 år)
Gmina PułtuskRediger på Wikidata
Kolera
Beskjeftigelse Offiser[4], politikerRediger på Wikidata
Embete Medlem av statsrådet i det russiske imperiumRediger på Wikidata
Ektefelle Anna von TornauwRediger på Wikidata
Far Hans Ehrenfried von Diebitsch und NardenRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt Volkovo gravplassRediger på Wikidata
Utmerkelser
23 oppføringer
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen (1814), Den sorte ørns orden (1829), Den hvite ørns orden (1830), Leopoldsordenen (Østerrike) (1813), 1. klasse av Sankta Annas orden (1813), 3. klasse av Sankta Annas orden (1808), 4. klasse med kokarde av Sankt Vladimirs orden (1807), 2. klasse av Sankt Vladimirs orden (1813), 1. klasse av Sankt Vladimirs orden (1821), Andreasordenen (1828), gullsverd for tapperhet (1806), 3. klasse av St. Georgordenen (1812), 4. klasse av Sankt Georgsordenen (1808), Pour le Mérite (1807), Kulm Cross (1816), 1. klasse av Den røde ørns orden (1813), 2. klasse av Sankt Georgsordenen (1829), Order of Saint John of Jerusalem (1801), 1. klasse av Sankt Georgsordenen (1829), Den militære Maria Teresia-ordenen (1813), storkorset av Leopoldsordenen (1821), Sankt Georgsordenen, Den røde ørns ordenRediger på Wikidata
TroskapRussland Det russiske keiserriket
VåpenartHær
Tjenestetid18011831
Militær gradGeneralfeltmarskalk
Deltok iNapoleonskrigene, Slaget ved Austerlitz, Folkeslaget ved Leipzig

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Hans Karl von Diebitsch stammet fra en gammel schlesisk adelsslekt.[trenger referanse] Den direkte stammlinge begynte med Heinrich von Diebitsch (født ca 1400), hoffmester for hertug Ludwig II av Liegnitz (slik nevnt i 1435).[trenger referanse]

MilitærRediger

Han ble utdannet på kadettskolen i Berlin, men etter ønske fra faren, som hadde vært adjutant for Fredrik II og gått i russisk tjeneste, gjorde han det samme i 1801, som fenrik i Semjonovskijregimentet. Han deltok i Napoleonskrigene i kampene fra 1805 og ble såret i slaget ved Austerlitz, deltok i slaget ved Eylau og slaget ved Friedland. Etter Friedland-slaget ble han forfremmet til kaptein.

I løpet av de neste fem årene viet han seg til militærstudier og gikk inn i aktiv tjeneste igjen i forbindelse med Napoleons felttog i Russland 1812. Her utmerket han seg under Peter Wittgensteins kommando, særlig ved Polatsk 18. og 19. oktober.[trenger referanse] Etter disse kampene ble han forfremmet til generalmajor. Under avslutning av disse kampene, kjempet han mot de prøyssiske styrkene til Ludwig Yorck von Wartenburg og framforhandlet med ham, gjennom Carl von Clausewitz konvensjonen av Tauroggen, og tjenestegjorde deretter sammen med Yorck i de tidlige delene av frihetskrigen med den sjette koalisjonen.

Etter slaget ved Lützen tjenstgjorde han i Schlesien og deltok i forhandlingene om de hemmelige traktatene av Reichenbach som samlet kreftene mot Napoleon. Etter å ha utmerket seg ved slaget ved Dresden og folkeslaget ved Leipzig,[trenger referanse] ble han utnevnt til generalløytnant. I et kritisk øyeblikk under krigen i 1814 fikk han de allierte til å marsjere mot Paris og etter innmarsjen ble han tildelt Aleksander Nevskij-ordenen av tsar Aleksander I av Russland.

I 1815 deltok han på Wienerkongressen og tjenestegjorde deretter som sjefadjutant for tsaren og hans etterfølger Nikolaj I av Russland. Han hadde i denne posisjonen stor innflytelse på russisk politikk.[trenger referanse] Tsar Nikolaj utnevnte han først til baron, deretter til greve. I 1820 ble han sjef for generalstaben, og i 1825 var han sentral i å slå ned dekabristopprøret.[trenger referanse]

Hans er imidlertid i ettertid mest kjent for sine fortjenester under den russisk-tyrkiske krig, en krig som etter noen tilbakeslag, ble avgjort ved Diebitschs framrykking mot Adrianopel.[trenger referanse] Dette ga ham graden av feltmarskalk og han ble tildelt ærestittelen zabalkanski til minne om hans felttog gjennom Balkan.

I 1830 ble han utnevnt til kommandør over den store hæren som skulle slå ned novemberoppstanden i Polen. He vant det fryktelige slaget ved Olszynka Grochowska 25. februar, og vant igjen slaget ved Ostrołęka 26. mai, men døde rett etter av koleraen i Klecksewo nær Pułtusk.[trenger referanse]

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Johann, Graf Diebitsch, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Johann-Graf-Diebitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Hans von Diebitsch, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0022483[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. mars 2015[Hentet fra Wikidata]

KilderRediger

  • Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
  • Belmont (Schumberg), Graf Diebitsch (Dresden, 1830);
  • Strmer, Der Tod des Grafen Diebitsch (Berlin, 1832);
  • Bantych Kamenski, Biographies of Russian Field-Marshals (St Petersburg, 1841);
  • Chesney, Russo-Turkish Campaigns of 1828-29, (New York, 1856).