Slaget ved Lützen (1813)

Slaget ved Lützen (tysk: Schlacht bei Großgörschen) ble utkjempet 2. mai 1813 mellom franske styrker under Napoléon Bonaparte og styrker fra den sjette koalisjonen under feltmarskalk Gebhard Leberecht von Blücher. Den russiske kommandanten Peter Wittgenstein forsøkte ved et angrep på de franske styrkenes høyre fløy nær Lützen å forebygge fransk erobring av Leipzig.

Slaget ved Lützen
Konflikt: Napoleonskrigene, den sjette koalisjonskrigen
Slaget ved Lützen, de franske styrkene angriper, Napoléon på sin hvite hest, illustrasjon av François Georgin (1801-1863)
Dato 2. mai 1813 Sted Nær Lützen i dagens Tyskland 51°13'0"N 12°11'0"Ø Resultat Fransk seier
Stridende parter
Det franske keiserdømme	Kongeriket Preussen Det russiske keiserdømme
Kommandanter og ledere
Napoléon Bonaparte Michel Ney Nicolas Oudinot Auguste Marmont	Fyrst Blücher Gerhard von Scharnhorst Ludwig Adolf Peter zu Sayn-Wittgenstein
Styrker
78 000 aktiv i kampene, 170 000 soldater totalt til stede	93 000 aktiv i kampene, av de 56 000 russere og 37 000 prøyssere
Tap
2 752 døde, 16 898 sårede	12 000 døde, sårede og savnede

Etter en dag med harde kamper måtte de samlede russiske og prøyssiske styrkene trekke seg tilbake, kun mangel på kavaleri forhindret de franske styrkene fra å følge opp retretten. Seieren ved Lützen stoppet den sjette koalisjonens fremrykking og var de franske styrkenes første store seier etter det katastrofale felttoget i Russland i 1812.

Bakgrunn og forspill

Etter Frankrikes invasjon av og nederlag i Russland i 1812 ble det dannet en ny koalisjon mot landet. Som et svar organiserte den franske keiseren Napoléon Bonaparte en armé på over 200 tusen soldater. Styrken besto av uerfarne, dårlig trente rekrutter og manglet hester, en følge av felttoget i Russland hvor det meste av Napoléons erfarne tropper og hester hadde omkommet. Med denne styrken krysset Napoléon elven Rhinen og rykket inn i Tyskland våren 1813. Planen var å slutte seg til restene av hans La grande armée og raskt angripe og slå til mot den nye alliansen før den ble for sterk.

Den 30. april krysset de franske styrkene under Napoléon elven Saale og rykket frem mot Leipzig på tre kolonner, ledet av en fortropp. Napoléons hensikt var å trenge inn i koalisjonens bakre linjer, splitte dens styrke og slå de hver for seg innen de kunne samle seg. Men grunnet uerfarne kavalerister og dårlig rekognosering var han uvitende om 73 000 allierte tropper under Wittgenstein og Gebhard Leberecht von Blücher som samlet seg på hans høyre flanke i sør. Marskalk Michel Neys korps ble overrasket av styrken og angrepet på veien fra Lützen til Leipzig.

Slaget

Den 2. mai 1813 besøkte Napoléon området for det kjente slaget ved Lützen i 1632 og informerte staben ved å peke ut steder og beskrive hendelsene i 1632 fra hukommelsen da han hørte kanonskudd. Han avsluttet leksjonen og red i retning artilleriilden. På slagstedet fikk han raskt oversikt og bestemte seg for å lage en felle med Neys korps som lokkemat. Han beordret Ney til å kjempe mens han trakk sine styrker tilbake mot Lützen. I mellomtiden sendte han Ney forsterkninger som skulle ta opp sterke defensive stillinger i og rundt to landsbyer sør for byen. Så snart disse divisjonene var klare skulle resten av korpset trekke seg tilbake mot dem. Det skulle lokke de allierte til å angripe, mens Napoléon i spissen for hovedstyrken kom rundt den allierte flanken og gjennomførte et motangrep.

Wittgenstein og Blücher tok agnet og gikk i Napoléons felle, de fortsatte å presse marskalk Neys korps inntil de møtte motangrepet som Napoléon hadde forberedt. Så snart fiendens fremrykking hadde stoppet opp slo han til. Mens han hadde sørget for forsterkninger til marskalk Ney hadde han også samlet artilleri som avfyrte overveldende skuddserier mot Wittgensteins senter. Derpå ledet den keiserlige garden an i motangrepet inn i koalisjonens flanke.

Wittgenstein og Blücher sto i fare for å lide et nederlag i størrelsesorden med slaget ved Austerlitz, men de uerfarne og utslitte franske troppene som hadde marsjert og kjempet hele dagen klarte ikke å følge opp angrepet. Et prøyssisk motangrep klarte også å stoppe den franske offensiven og ga hovedstyrken nok tid til at den klarte å trekke seg tilbake. Det var i tillegg i ferd med å bli mørkt og det bidro til at koalisjonsstyrkene kunne trekke seg tilbake i ordnede formasjoner. Manglende fransk kavaleri betød at det ikke ville bli noen forfølgelse. De franske styrkene mistet 19 655 drepte og sårede mens prøysserne mistet 8 500 og russerne tapte 3 500.

Etterspill

Koalisjonen hadde tross alt vært heldig. Hadde slaget startet tidligere på dagen, med mer opplagte franske tropper og mer tid, kunne Lützen godt ha blitt et nytt Austerlitz. Men hva som kunne ha blitt et avgjørende strategisk nederlag endte opp som et marginalt, taktisk tap. Wittgenstein og Blücher trakk seg tilbake mot Dresden. Slaget ved Lützen og det påfølgende slaget ved Bautzen viste koalisjonen at Napoléon fremdeles var farlig. Under en samling på Trachenberg slott ble de enig om en ny strategi hvor de unngikk Napoleon og angrep styrkene til hans underordnede. I mellomtiden samlet de en så stor styrke at keiseren ikke kunne motstå den.

Under slaget om Lützen ble Gerhard von Scharnhorst, en av de dyktigste prøyssiske generalene, stabssjef for Wittgenstein, såret. Selv om såret var beskjedent ble det ikke stelt skikkelig grunnet den raske retretten, det ble infisert og han døde.

Eksterne lenker

• (en) Battle of Lutzen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Om slaget ved Lützen, fra nettstedet napoleonguide.com (engelsk)
• Om slaget ved Lützen Arkivert 13. mars 2015 hos Wayback Machine., fra nettstedet leipzig1813.com (tysk)
• «02. Mai 1813 Schlacht bei Großgörschen», (tysk)