Den russisk-tyrkiske krig (1828–1829)

Den russisk-tyrkiske krig i 1828–1829 ble utløst av Den greske selvstendighetskrigen, og brøt ut da den osmanske sultan Mahmud II stengte Dardanellene for russiske skip etter at Det russiske keiserdømmet hadde engasjert seg i slaget ved Navarino som stod 20. oktober 1827.

Den russisk-tyrkiske krig (1828–1829)
Konflikt: Del av russisk-tyrkiske kriger
Beleiringen av Kars i 1828, maleri av January Suchodolskij
Dato 1828–1829 Sted Anatolia og Balkan (dagens Romania og Bulgaria) Resultat Russisk seier
Stridende parter
Det russiske keiserdømmet	Det osmanske rike
Kommandanter og ledere
Nikolaj I Peter Wittgenstein Hans Karl von Diebitsch	Reşid Mehmed Pasha Hussein Pasha
Styrker
92 000	150 000

Kampene

I juni 1828 krysset en russisk styrke under kommando av tsar Nikolaj I av Russland Donau og rykket inn i Dobrudsja. I forkant av denne offensiven hadde en russisk styrke rykket inn i Valakia, og tatt Brăila og București uten å møte motstand. Russerne konsentrerte seg deretter om de strategisk viktigste stedene i Bulgaria: Sjumen, Varna og Silistra. Varna ble inntatt 29. september ved hjelp av den russiske Svartehavsflåten og en beleiring. Sjumen viste seg vanskeligere å innta. Den osmanske styrken på 40 000 mann der sto imot russernes angrep og klarte etter hvert å kutte de russiske forsyningslinjene. Sult og sykdommer tok livet av flere russiske soldater enn kamphandlingene. Da vinteren nærmet seg, trakk de russiske styrkene seg tilbake til Bessarabia.

Året etter gikk russerne igjen til en ny offensiv med utgangspunkt i Bessarabia. Etter harde kamper klarte russerne 19. juni å nå de målene de ikke hadde nådd året i forveien. Denne offensiven kom samtidig med en offensiv i det nordøstlige Anatolia, hvor russerne inntok Akhaltsikhe, Jerevan, Kars og Erzurum.

I juli startet de russiske styrkene en ny offensiv på Balkan, og 12. juli falt Burgas i russiske hender. De russiske styrkene unngikk den osmanske styrkekonsentrasjonen i Sliven, og gikk i stedet direkte mot Istanbul. 28. august brøt det ut panikk i byen, da de russiske styrkene bare var 68 km unna.

Fredsavtale

I denne situasjonen så ikke den osmanske sultan andre muligheter enn om å be om fredsforhandlinger, og en våpenhvile ble inngått i Adrianopel 14. september. Den avsluttende Adrianopeltraktaten ga russerne det meste av den østlige svartehavskysten, helt vest til munningen av Donau. Videre ble den russiske overhøyheten over Georgia og deler av dagens Armenia anerkjent. Videre fikk Serbia selvstyre og russerne opprettholdt okkupasjonen av Moldova og Valakia i påvente av utbetaling av en betydelig krigserstatning fra Det osmanske rike.