Hadeland Bergverksmuseum

Hadeland Bergverksmuseum i Lunner i Akershus er et av museene i Randsfjordmuseet. Her er geologi og bergverkshistorie i fokus.

Hadeland Bergverksmuseum
Foto: Jan-Tore Egge
Plassering		Grua
Hadeland Bergverksmuseum 60°15′10″N 10°39′22″Ø
Adresse		Hadelandsvegen 1568
Nettsted		http://www.randsfjordmuseet.no/museene/hadeland-bergverksmuseum/
Hadeland Bergverksmuseum på Commons

Historikk

Hadeland Bergverksmuseum ble fra 1. januar 2010 en del av Randsfjordmuseene, som siden har endret navn til Randsfjordmuseet.

Bergverksmuseet holder til i våningshuset på det nedlagte småbruket Bråten, Grua. I tillegg til våningshuset er det en driftsbygning og et stabbur på bruket. Bråten-bruket var sommerbostedet til bergingeniør Hans Kristian Borchgrevink fra 1907. Borchgrevink var en tid også bergverksdirektør på Grua.

Museet har utstilt ulike bergarter, mineraler og fossiler fra gruvene på Grua og regionen rundt. På museet finnes også utstilt en rekke gjenstander, dokumenter og foto fra gruvedriften på Grua. Museet tilbyr omvisning i de nedlagte sinkgruvene på Nyseter, Nysetergruvene.

En natur- og kultursti på Grua går fra Grua stasjon, forbi ulike kulturminner og et landskapsvernområde, og ender opp ved Nysetergruvene. Blant kulturminnene langs natur- og kulturstien ligger en av Norges eldste jerngruver, Hadelandsgruben, kalkgruven og kalkovnen fra Grua kalkverk og restene av det gamle taubaneanlegget til Nysetergruvene.

Gruvedriften på Grua har etterlatt seg en mengde spor i landskapet. Rundt i Grua-området er det et stort antall gruver, skjerp og berghalder etter drift på sink, jern, bly og kobbermineraler. Det er også flere gamle granittbrudd, brudd for svart marmor, kalksteinsbrudd, kalkovner, samt ruiner av vaskeverk, taubane og ulike bygninger knyttet til gruvedriften. De mange kulturminnene stammer fra ulike driftsperioder fra første halvdel av 1500-tallet til nedleggelsen av sinkgruvene i 1927.

Jerngruvene

Den eldste kjente gruvedriften på Grua skriver seg fra første halvdel av 1500-tallet. En jerngruve, Hadelandsgruben, ligger i Østhagan landskapsvernområde. Gruva stammer fra kong Christian IIIs tid (1536–1559). Det er også fra hans regjeringstid det finnes informasjon om Hadelandsgruben. I 1538 reiste Hans Glasèr rundt i Norge på oppdrag av kong Christian III. Oppdraget var å sikre kongen rettighetene til det som var verdt å utvinne. Hans Glasèr kom snart over Hadelandsgruben på Grua, og den ble lagt under kongen. Jernmalmen fra Hadelandsgruben ble transportert til Hakadals Jernverk. Muligens ble jernmalmen fraktet til mer lokale jernverk før Hans Glasèr sikret jerngruva for kongen. Det er funnet jernslagg på Roa og Grua som antakelig er spor etter eldre jernverk. Den siste informasjonen om drift i jerngruven stammer fra en bergmannsbefaring datert 14. august 1799. I rapporten står det at det jobbes i alle gruver. Få år senere ble gruvene stengt.

Blygruvene

Første gang utvinning av bly på Grua er nevnt er sannsynligvis februar 1631. Da skrev Christoffer Urnes ned en oversikt over nedlagte blygruver på Grua. Dette betyr at det mest sannsynlig var utvinning av bly på Grua før 1631. På Grua er det de senere årene blitt registrert gruver som med sikkerhet er gamle blygruver.

I et dokument fra Kongsberg Sølvverk, datert 26. februar 1632, står det at når det gjelder å fortsette sølvutvinning i blygruvene på Grua så er det opp til ledelsen. Det er imidlertid usikkert om driften i blygruvene fortsatte etter 1632. Det var drift i blygruvene mellom 1734 og 1741. En tredje driftsperiode startet i 1790 og varte til 1805. I den siste perioden ble et blyverk bygd ved Myllselva like nord for Harestua.

Sinkgruven på Nyseter

I 1886 oppdaget Torstein Raknerud og Ole Wien en større forekomst av sinksulfider på Nyseter. Oppdagelsen var begynnelsen på Gruas siste gruvehistorie.

Den viktigste perioden startet I 1904 da det belgiske selskapet Lès mines Du Hadeland kjøpte rettighetene til gruven på Nyseter. De ansatte bergingeniør Hans Kristian Borchgrevink til å lede arbeidet. Selskapet etablerte også gruver på Skjerpemyr og Mutta. Mellom 1905 og 1907 ble det bygd et maskinhus, mannskapsbrakke og smie både på Skjerpemyr og Mutta. Det ble også bygget taubane som fraktet malmtønnene fra Nyseter til vaskeriet. En annen taubane gikk fra Mutta til vaskeriet. Fra vaskeriet gikk en tredje taubane til Grua jernbanestasjon. Taubanen fra Nyseter ble drevet av en kulldrevet dampmaskin.

Nysetergruven er delt i fire etasjer. Øverst ligger dagbruddene som er forbundet med de underliggende stoller ved hjelp av sjakter. Andre og tredje stoll er 350 meter lange. Begge stoller inkluderer sideganger. Tredje stoll, også kalt midtre stoll, har to dype vannfylte sjakter. Den første sjakta er 25 meter dyp og den andre er 45 meter dyp. Alle stollene er forbundet med hverandre ved hjelp av sjakter. Sjakter ble laget for å få luftsirkulasjon og til å brukes som fordresjakter for malmheising. Den nederste stollen kalles Tveitmarktunnelen. Stollen er 700 meter lang.

Gruver på Grua

• Karlstjern: Karlstjerngruven ligger ved Nedre Karlstjern og består av en stor og to mindre gruver. Bly, sink og muligens også kobberkis ble utvunnet der.
• Lykkens Prøve: Dette er en liten gruve som ligger ved vannet Svea. Gruven var tidligere kjent for tilstedelsesværen av sekundære kobber-, bly- og sinkmineraler: azuritt, malachitt, smithsonitt, cerusitt m.m. Gruven er fredet.
• Muttagruven: Gruven befinner seg på veien inn til Svea. Gruven er gjerdet inn og er en fredet blygruve.
• Muttatjern: Gruven befinner seg på veien inn til Svea. Denne gamle blygruven er fredet. Et stykke bortenfor gruva fines et lite brudd. Malmåren i bruddet er den same som den i gruva.
• Nyseter: Nysetergruven er en sinkgruve. Det ble drevet dagbrudd og underjordsdrift i gruven. I tillegg er det flere mindre brudd i området. Sinkmineralet i gruven er sinkblende.
• Typografhjemmet: Gruven er en liten sinkgruve som er lokalisert nordøst for Grua.
• Østhagan: I et innegjerdet område, som måler 0,3 x 2,0 kilometer, ligger to kalksteinsovner med tilhørende kalksteinsbrudd fra 1900 tallet. Det er også en gammel jerngruve fra 1500-tallet. Østhagan er fredet.
• Granittbrudd langs jernbanen: På flere steder langs jernbanen mellom Bjørgeseter og Grua har det blitt drevet ut rød granitt. De mange små granittbruddene ble benyttet av jernbaneverket. Blokker fra bruddene ble brukt til byggingen av forsterkninger for jernbanelinjene. Videre har granitt fra bruddene blitt brukt til fundamenter til kalksteinsovner og i grunnmurene til boliger.
• Marmorbrudd: To marmorbrudd er registrert nær Grua. Et brudd ligger vest for Mylla og et annet mellom Nedre og Øvre Karlstjern.
• Kalksteinsbrudd: Et kalksteinsbrudd, som fremdeles er i bruk, kan sees ved veien mellom Svea og Kalvsjø. Kalksteinen fra bruddet benyttes til sement og kalking i vassdrag.

I perioden fra 1880 til 1930 ble det registrert omtrent 140 skjerp i Gruaområdet. De mange små skjerpene ble laget for å søke etter drivverdige forekomster. Disse kan sees i landskapet omkring på Grua.

Skarn

Mineralene som tidligere ble drevet ut på Nyseter, Skjerpemyr, Kalkovnen, Østhagan og Karlstjern forekommer i skarnsoner.

Skarn er dannet i kontaktsoner mellom bergartsmelter og karbonatbergarter. Mer nøyaktig kan vi si at skarn blir dannet ved at varme gasser og væsker tilhørende bergartsmelter (granitt) trenger inn i karbonatbergarter (kalkstein) og dermed omdanner dem. Skarn er opprinnelig en tysk betegnelse for bergarter som ikke hadde noen betydning for bergverksdriften. I dag brukes gjerne uttrykket om kalkbergarter som er omdannet ved kontaktmetamorfose til kalksilikatbergarter.

I tillegg til malmmineralene, finnes det som regel silikatmineraler som granat, vesuvianitt, skapolitt, epidot, pyroksen/amfibol m.m. i skarnsoner. Skjerpemyr har blitt kjent blant mineralsamlere for de store mengder andradittkrystaller (=granat) samt andre mineraler som ble funnet her.

I tillegg til den rent temperaturavhengige omvandlingen, kan andre ting virke inn. Magma som avkjøles kan inneholde vann. Vannet har oppløst slikt som for eksempel svovel, jern, sink, bly og kobber. Vannet med de oppløste elementene trenger gjerne inn i sidebergartene og feller der ut malmmineraler som sinkblende, svovelkis, blyglans, kobberkis, magnetitt og hematitt. Malmmineralene finnes gjerne i en parallell sone langs kontakten mellom magmaen og kalkbergarten, eventuelt som uregelmessige soner langs sprekker i kalkbergarten. Denne typen mineralisering kalles hydrotermal, og den forekommer gjerne i tilknytning til skarnmineraliseringer, men kan også forekomme separat.

Sidebergarter kan kjemisk styre mineraliseringen av mineralene oppløst i vannet. Ofte er vannløsningene sure. Når de sure løsningene kommer i kontakt med kalksteinen, løses denne opp. Den kjemiske reaksjonen medfører at løsningen da blir mindre sur. Løseligheten til de forskjellige elementene er ofte avhengig av pH-graden, og dersom den endrer seg, kan elementene felles ut som mineraler i hulrom som er igjen etter den oppløste kalsitten.

Bergarter som hornfels er relativt upåvirket av denne typen sure løsninger, mens marmor og karbonatdominerte bergarter kan bli kraftig omvandlet. Sidebergarter kan også inneholde vann, som under oppvarming løser opp elementer fra sine nærmeste omgivelser, og av og til blande seg med vannet fra magmaen. Selv blandingen kan medføre felling av mineraler. Dette vannet kan også trenge inn i den nå størknede bergarten, og forårsake mineraliseringer i denne.

Alder på mineraliseringene i Gruaområdet er bestemt til ca. 260 millioner år (Pb/Pb) for Skjerpemyr, ca. 250 millioner år (Pb/Pb) for Grua, og ca. 240 millioner år (Pb/Pb) for Mutta. En senere periode med mineraliseringer i Gruaområdet er ca. 230 millioner år (K/Ar).

Se også

• Randsfjordmuseet
• Grua
• Jernverk
• Bergverksdrift
• Oslofeltet

Eksterne lenker

• Randsfjordmuseet