Åpne hovedmenyen

Koordinater: 60°28′18″N 12°2′59″Ø Brannen i Grue kirke 26. mai 1822 krevde minst 113 menneskeliv, kanskje 116 eller 117 - flere enn ved noen annen kjent brann i Norge.[1] Hendelsen ble dokumentert av Kristian Østberg (1897) i Kirkebranden i Grue 1ste pinsedag 1822.[2]

Innhold

Den historiske kirkenRediger

Den gamle Grue kirke sto ved Skulstad, nordvest for Kirkenær i Solør. Den eldste delen av kirken var fra 1200-tallet og bygd i stavteknikk. Omkring 1600 ble kirken påbygd med to laftede sidefløyer og et høyt sentraltårn. Over midtskipet og de to sideskipene var det brede gallerier, slik at kirken i alt kunne romme 600-700 mennesker.

En brannfelleRediger

 
Iver Hesselberg (1780–1844) var sogneprest i Grue fra 1813 til 1834.

Det var inngangsdører på alle tre skip; disse slo innover, og stengte samtidig i åpen stilling trappen til galleriene. Vinduene med blyinnfattede glass var plassert høyt oppe på veggen og forsynt med jerngitter utvendig. Utvendig var kirken tjærebredd. Det er gjort beregninger som viser at kirken i tidsrommet 1600 til 1822 i alt var blitt innsatt med 17 tonn tjære.

Brannforløp og evakueringRediger

Fylt til siste plassRediger

1. pinsedag 1822 var kirken fylt til siste plass. Antagelig var 500–600 til stede, kanskje enda flere. Det var en klar og varm forsommerdag, men med sterk sørlig til sørøstlig vind.

Brannens forløpRediger

Brannens opphav og utvikling i tidlig fase er ikke kjent, men ifølge senere vitneavhør og det vi i dag vet om branner i slike bygninger, er det følgende mest sannsynlig: Brannen oppstod nede på ytterveggen på sørskipet, nær bakken. Deretter spredte den seg, særlig oppover mot kirketårnet. Luftespalter eller utettheter i kledningen gjorde at den fikk rikelig med luft, desto mer fordi det blåste hardt. Spredningen var derfor meget rask. Senere undersøkelser har vist at en brann kan spre seg 5–10 ganger raskere i luftespalten bak kledningen enn på utsiden av kledningen. Og om bygningen ikke har luftespalter, kan konstruksjonen ha forskjøvet seg og dannet sprekker og åpninger i paneler og vegg.[3]

Når tjære og tørt trevirke brenner, utvikles rikelig med branngasser, som til dels er brennbare eller eksplosive. Antagelig samlet slike gasser seg mellom kledningen og tømmerveggene, for så å eksplodere. Det var antagelig dette kirkegjengerne merket som et voldsomt brak. Flere trodde imidlertid først at tårnet var blåst ned. Men straks etter eksploderte et vindu høyt over hodene på dem med en lyd «som av mange geværskudd samtidig», og store flammer og svart røyk slo ut av veggen rundt vinduet.[4] Dette skjedde midt under sogneprest Iver Hesselbergs preken. I løpet av 10-15 minutter var kirken fullstendig overtent. De som ikke hadde kommet seg ut, var fortapt. Etter en time hadde kirken brent ned til grunnen.

Evakuering med forhindringerRediger

Evakueringen ble vanskeliggjort av måten dørene var konstruert på. Dette var den egentlige årsaken til katastrofen, selv om det også spilte en rolle at vinduene satt høyt oppe på veggen og dessuten var forsynt med metallgitter for å forebygge innbrudd. Det oppsto raskt panikk inne i kirken og en alles kamp mot alle for å komme seg ut. Noen forsøkte å presse opp dørene utenfra, og de klarte tidvis å få dem på gløtt så noen slapp ut. Andre hoppet ut gjennom vinduene. Til dem hørte prest Hesselberg, som slo ut gitteret rundt et vindu med sin metallbeslåtte bibel som skal ha veid ca. 5 kg. En baby ble kastet ut gjennom et vindu og ble dermed reddet, men moren omkom. Det offisielle tallet på omkomne er 113. Men tallene 116 og 117 er også nevnt. Av dem som brant inne, var betegnende nok bare 7 voksne menn. Minst 45 av de omkomne var barn under 16 år. Mange ble fanget i trappene ned fra galleriene, der de ugifte kvinnene pleide å sitte. Mange av de overlevende hadde svære forbrenninger. Bare én av de omkomne kunne identifiseres – fogd Dines Guldberg Høegh – ved hjelp av sabelen og uniformsknappene. Sabelen er i dag utstilt i sakristiet i Grue kirke. Varmen var så intens at de forbrente menneskene nærmest var blitt til aske. 1. juni ble ofrene gravlagt i fem kister på branntomten. Høegh ble lagt i egen kiste.

Hvordan kunne det skje?Rediger

ForhørRediger

Etter brannen foregikk omfattende forhør. 16. og 17. juli ble 45 personer avhørt. Mange vitner tilhørte dem som hadde befunnet seg i kirken under brannen, og kommet seg tidlig ut. Ingen kunne vitne om at de hadde sett brannen bryte ut.

Flere kom under mistankeRediger

  • Bygdevekteren Torstein Utsikt (menigheten hadde ikke råd til å ansette en kirketjener). En gnist fra et fyrfat som han hentet glør i på nabogården Gamlegrue til å tenne alterlysene med, kunne ha antent veggen. Prest Hesselberg hevdet flere ganger at dette var brannårsaken. Bygdevekteren mente dette ikke hadde skjedd. Før han gikk med fyrfatet, dekket han glørne med aske. På veien til kirken passet han på å holde fyrfatet på lesiden av kroppen så ingen glør skulle blåse av gårde. Under avhørene ble det siste bekreftet av vitner, som heller ikke hadde sett den minste gnist. Og når han gikk med fyrfatet i den ene hånden, hadde han en bøtte med dåpsvann i den andre.
  • Bøttemannen: Flere personer bevitnet at de hadde sett en mann med en hvit bøtte og et øsekar. Ifølge Marthe Jørgensdatter Gamlegrue og Mari Pedersdatter Gamlegrue hadde han hentet dette på Gamlegrue. 17-åringen Edvard Colbjørnsen hadde sett ham øse vann på kirkeveggen. Et vitne sa at bygdevekteren Tosten Utsikt hadde bedt ham hente en bøtte. Bygdevekteren benektet dette – han hadde jo selv med døpevann og hadde dessuten ikke sett noen gnist eller glo på avveie. Under avhørene bekjente ingen å ha hentet eller brukt en slik bøtte, men den ble funnet utenfor ruinene av kirken etter brannen.
  • Mannen med brenglasset var virkelig nok, men var ikke navngitt i avisreferatet. Han hadde brukt et lite brennglass til å tenne en pipe mens han rodde nedover mot kirken før gudstjenesten. Så hadde han lagt igjen pipa på en gård, sa han. Etter brannen hadde han derimot hatt brennglasset i en lomme.
  • Mannen som hadde sett brannen bryte ut: Olia Olsdatter, som hadde kommet seg ut av kirken blant de første, skal ha sagt at en mann hadde fortalt henne at brannen skyldtes en gnist fra Tosten Utsikts fyrfat. Utsagnene om denne mannen er regnet som upålitelige.[5]
  • En person i røyken: Denne personen befant seg utenfor kirken i deler av prekenen – og hadde ikke sett noe mistenkelig før røyken slo opp. Ingen flammer, ingen bøttemann.
  • Bendek Olsen: Marthe Jørgensdatter Gamlegrue mente at det var Bendek Olsen som hadde kommet til Gamlegrue og hentet den hvite bøtta. Olia Olsdatter mente det var han som hadde sagt at brannen skyldtes en gnist fra fyrfatet. Ingen av dem var villig til å avlegge ed på at Olsen virkelig var mannen. Oberstløytnant Svend Arntzen hadde sett en liten flamme – ikke større enn en sølvskilling – fyke oppover langs kirkeveggen mot spiret i stor fart. Han trodde brannen enten var forsårsaket av et lyn – eller av et brennglass. Han nevnte et rykte om at Bendek Olsen hadde rodd en mann til kirken og fått forært et brennglass som takk.[6] Olsen selv benektet enhver befatning med brannen, at han ikke eide eller hadde lånt noe brennglass, at han overhodet ikke kjente Tosten Utsikt eller hatt noe med ham å gjøre – og at han aldri hadde vært på Gamlegrue.

Lynnedslag har vært en vanlig årsak til kirkebranner, men Arntzens mulige lyn stemmer ikke med andre vitneutsagn om fint vær tross sterk vind. Ingen andre hadde sagt noe om lyn eller torden den formiddagen.[7]

De motstridende vitneutsagnene gjorde at ingen kunne dømmes for brannstiftelse eller uforsiktighet med ild – hvis da brannen overhodet skyldtes noe slikt.

Ny kirkeRediger

Den nye Grue kirke, i Kirkenær sentrum, sto ferdig i 1828. På plassen foran den nye kirken ble det i 1922 reist en bauta til minne om dem som omkom i brannen.

Våren 2005 ble det reist en informasjonstavle ved Skulstad, rett syd for der den gamle kirken stod. Der er det kopi av gammelt og nytt kart som viser hvordan elveløpet var før og er i dag, og en del informasjon om kirken og hvor den stod. Kirketomten ligger i dag midt ute i Glåma.

Brannen i Grue kirke førte til at det kom en lov om at alle dører i offentlige bygg skulle vende utover.[8]

Katastrofen er kunstnerisk og filosofisk behandlet av Peter Wessel Zapffe i romanen Lyksalig pinsefest.

ReferanserRediger

  1. ^ http://snl.no/Grue_kirke
  2. ^ Østberg, Kristian (1897): Kirkebranden i Grue 1ste pinsedag 1822
  3. ^ https://www.ka.no/_service/300851/download/id/414450/name/KA_Brannstopp.pdf
  4. ^ Gylseth 2016, s. 55
  5. ^ Gylseth 2016, s. 126
  6. ^ Gylseth 2016, s. 114f
  7. ^ Gylseth 2016, s. 125
  8. ^ «Kirkene i Grue» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Grue kommune

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger

  • Christopher Hals Gylseth 2016: Infrno i Guds hus – Katastrofebrannen i Grue kirke i 1822. 183 sider. Aschehoug. ISBN: 9788203296376
  • Joswig, Rebekka (29. mai 2009): : Da 113 brant inne under pinsegudstjenesten»(Abonnement påkrevet), Vårt Land