Ringebu stavkirke
Ringebu stavkirke | |||
---|---|---|---|
![]() John Erling Blad | |||
Område | Ringebu![]() |
||
Bispedømme | Hamar bispedømme![]() |
||
Byggeår | Ca. 1220 | ||
Endringer | Påbygget 1630, tårn, korsarmer og kor, nytt sakristi utført av Werner Olsen | ||
Arkitektur | |||
Periode | Romansk | ||
Teknikk | Stavverk og bindingsverk | ||
Byggemateriale | Tre | ||
Tårn | Over krysset | ||
Portal | Vestportal variant av Sogn/Valdres-portalene med dyremotiv | ||
Kor | Rettavsluttet kor | ||
Skip | Korskirke | ||
Kirkerommet | |||
Prekestol | Av tre 1702, Lars Jensen Borg | ||
Døpefont | Kleberstein 1100-tall | ||
Alter | Altertavle 1686 Johannes Lauritsen Skraastad, Korsfestelsen, Nattverden, Oppstandelsen, Himmelfarten | ||
Diverse | To krusifiks fra 1300-tallet, trestatue av St. Laurentius ca. 1250 | ||
Beliggenhet | |||
![]() Ringebu stavkirke 61°30′34″N 10°10′23″Ø | |||
Ringebu stavkirke på Commons |
Ringebu stavkirke er bygget ca. 1220. Den er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge, og en av de største. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Kirken ligger i Ringebu kommune i Innlandet fylke, ca. 60 km nord for Lillehammer.
Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegard og Gildesvolden.
SøsterklokkeneRediger
Forfatteren Ivar Kleven skrev ned en historie om klokkene i stavkirka.[1] Han forteller at på 1700-tallet ble det født to siamesiske søstre på gården Vestad. Selv om de var sammenvokste, var de friske og kvikke. Den ene av dem ble alvorlig syk, og foreldrene ble redde for at hun ville dø. De lovde da at dersom hun ble frisk igjen og søstrene fikk dø samtidig, at de skulle gi to klokker til kirken.
Det gikk bra med jenta som var syk, og foreldrene hennes holdt det de lovde. I det som kalles Blæsterdalen ovenfor Dalbakk ble det støpt to kirkeklokker. Ryktet gikk om at det var sølv i malmen de var støpt av for det var slik en sterk klang i klokkene. Folk i bygda ble glad i klokkene som låt så fint.
Ryktet om klokkene nådde Oslo og det ble bestemt at den ene av klokkene skulle sendes til Oslo for å bli brukt i ei av kirkene der.
Det ble sledeføre på Kongsvegen og fast is på Mjøsa, og den ene av de to klokkene ble sendt sørover. Ute på Mjøsisen merket kjørekarene at isen begynte å gi seg. Da tenkte de at det var feil å skille klokkene og at det var grunnen til at isen brast under dem.
Hestene ble snudd og de drog nordover igjen i bygda med klokka, men etter en stund ble de tvilrådige igjen og mente at dette ville de skjemmes over. På nytt snudde de og dro sørover mot Mjøsa. Ute på Mjøsa brast isen og kirkeklokka sank til bunnen.
Senere på våren bestemte de seg for å forsøke å få opp klokka. Etter å ha leita fant de den og fikk dratt den opp til ripa på båten. Overmodig utbrøt den ene av redningsmennene at nå hadde de henne og nå skulle hun til Oslo. Da brast tauet, og klokka sank på nytt til bunnen av Mjøsa.
GalleriRediger
Se ogsåRediger
ReferanserRediger
- ^ Kleiven, Ivar (1928). Ringbu: Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen. Oslo: Aschehoug. s. 329. 832190489.
Eksterne lenkerRediger
- Ringebu stavkirke hos stavkirke.info
- Miljøstatus i Norge: Ringebu stavkirke
- Hjemmeside for Ringebu stavkirke
- (no) «Ringebu stavkirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.