Gulag
GULag (fra russisk ГУЛаг: Главное управление лагерей – Glavnoje upravlenije lagerej, offisielt også Главное управление исправительно-трудовых лагерей – Glavnoje upravlenije ispravitelno-trudovykh lagerej, «Hovedadministrasjon for (forbedringsarbeids)-leirene») er en akronymisk betegnelse på den del av Sovjetunionens maktapparat som foresto et etter hvert svært omfattende system av slavearbeids- og konsentrasjonsleirer. Leirene var for det meste underlagt det hemmelige politiet Tsjekaen, som senere ble omdøpt til GPU, OPGU, NKVD og KGB. En stund etter krigen sorterte de under innenriksdepartementet MVD.
Historie frem til andre verdenskrig rediger
Fangeleirene var en videreføring av tvangsarbeidsleirer fra tsartiden. Grunnlaget var at bolsjevikenes leder Lenin sommeren 1918 forlangte at alle «upålitelige elementer» skulle sperres inne i konsentrasjonsleirer - i praksis betydde det alle som ikke støttet bolsjevikene, eller av andre grunner kunne betraktes som «folkets fiender». Man begynte derfor å arrestere personer og sette dem i fangeleirer som gjerne lå nær byene. De virkelige tvangsarbeidsleirene som kom noe senere, ble derimot opprettet på mer avsidesliggende steder.
En av de viktigste fangeleirene i den tidligste tiden var den på Solovkiøyene, som mottok mange fanger frem til 1926. Noen av fangene der fikk anledning til å drive forskjellige aktiviteter, deriblant teater. Imidlertid ble mange av fangene behandlet grusomt, og tortur var utbredt. Det var her den beryktede Naftaly Frenkel begynte sin karriere som fangevokter.
GULag-leirene ble offisielt grunnlagt 25. april 1930, etter at Stalin hadde bestemt at leirsystemet skulle utvides. Fangene ble etter hvert en viktig kilde til billig arbeidskraft for gjennomføringen av Sovjetunionens industrialiseringsprogram. Den 225 km lange Kvitsjøkanalen i 1932–33 ble bygd i løpet av bare to år, med svært primitive redskaper, av 170 000 fanger, hvorav 25 000 omkom. Dette ble omtalt som et helteepos av Maksim Gorkij og 120 andre forfattere. Men under den store terroren i 1937 ble forholdene verre. Nå var ikke hensikten lenger rehabilitering, og en fange kunne ikke lenger kalle sin vokter tavaritsj (kamerat). Trotskijs sønn omkom i Gulag. Hans kone og to svigersønner døde også, og Trotskijs barnebarn, som var blitt foreldreløse, forsvant sporløst.[1] Av de 394 medlemmene i Kominterns eksekutiv-komité i januar 1936, var 171 i live i april 1938.[2]
Fanger i leirene ble gjennomgående behandlet svært dårlig, både etter dagens og datidens standarder. De fikk systematisk for lite mat, og ble dermed utsatt for en rekke sykdommer. Samtidig måtte de arbeide, ofte med tungt kroppsarbeid som gruvedrift og tømmerhugging. Mye på grunn av den dårlige behandlingen var ikke GULag økonomisk sett særlig lønnsomt. Fri arbeidskraft ville vært langt mer produktiv. GULag var ikke bare var grusomt og umenneskelig, men også en økonomisk byrde for sovjetsamfunnet.[3]
Fra 1930 ble leirene (under Stalin) bedre organisert. I 1931 ble det regstrert omkring 200 000 innsatte fanger totalt. I 1935 var antallet steget til 800 000, og ikke lenge etter var det nådd over en million. Antallet var 1. januar 1941 1 500 524 fanger – ikke medregnet 429 000 i arbeidskolonier og 488 000 i vanlig fengsel.[4] Etter andre verdenskrig toppet det seg igjen med 2,5 millioner registrerte arbeidsfanger i 1952.[5] Men som i Tyskland ble det regelmessig løslatt store grupper.
Antallet leirer i GULag-systemet vokste raskt, og hadde i 1937 etter Stalins offisersutrenskinger om lag to millioner fanger. 10. juni 1937 ble de mest betydningsfulle generalene i Den røde hær arrestert og henrettet i løpet av én dag. Alle militære distriktskommandanter og tre av de fire admiralene ble henrettet. Av den røde hærs offiserer med minst obersts rang ble flere drept av Stalin enn av Hitler.[6] Dette året gjorde antall sultofre utslag på befolkningsstatistikken, som derfor ikke kunne offentliggjøres. Følgelig ble hele folketellingskommisjonen arrestert, fordi de «på forrædersk vis hadde gjort seg flid med å redusere innbyggertallet i SSSR».[7]
Alt i alt regnes det med at kanskje så mange som 18 millioner sovjetborgere fikk erfare GULag-systemet, rubrisert som kriminelle eller politiske fanger. Noen satt der bare en kort tid, andre lenge. I mellom 1930 og 1941 fikk hele 20 millioner sovjetborgere en eller annen dom på seg. I 1938 ble det f.eks påbudt å si opp arbeidere og kaste dem ut av bedriftsboligen hvis de kom for seint på jobb tre ganger. I 1939 ble dette trappet opp ved at man kriminaliserte dårlig oppførsel på arbeidsplassen. Det ble ført en obligatorisk arbeidsbok for hver ansatt. I juni 1940 ble det innført syv dagers arbeidsuke, altså slutt på søndagsfri. Arbeidere og lærere som kom mer enn 20 minutter for sent på jobb, kunne idømmes et halvt års «forbedringsarbeid», der de ble trukket for en fjerdedel av lønnen sin, og fengsel i inntil fire måneder. Siden ingen kan gardere seg mot å komme for sent, ble tre millioner (dvs. åtte prosent av landets samlede arbeidsstyrke) stilt for retten, og halvparten av disse fikk fengselsstraff. Dette ble ett av de mest forhatte dekretene. Fra 10. august 1940 kunne ansatte også sendes i leir i inntil tre år for påstått slurv eller nasking. Alt avhang av at oppsynsmennene var redelige å ha med å gjøre, og domstolene var oversvømt av saker mot påstått udisiplinerte arbeidere. Stalin ble urolig over misnøyen dette vakte, men rustningskommissæren Boris Vannikov overbeviste ham om nødvendigheten av å inngi folk respekt for autoritetene. Folk på sin side ble så distrahert av utryggheten dekretene medførte i hverdagen deres, at de knapt la merke til begivenheter som Frankrikes fall og okkupasjonen av Baltikum.[8] Fra 22.juni 1941 trådte direktiv 221 i kraft. Det kriminaliserte «trusler» mot sovjetstaten, dvs at personen kunne oppfattes som et «samfunnsskadelig element». I løpet av ti måneder var 84 034 arrestert med hjemmel i dette direktivet.[9]
Etter Operasjon Barbarossa ble gulagene kraftig redusert, da en god del av de innsatte ble tvangsinnskrevet i den sovjetiske hæren og sendt til fronten. Dekreter av 12. juli og 24. november løslot over 600 000 fanger, hvorav 175 000 til mobilisering. Det fantes også fanger som meldte seg frivillig, men av disse måtte mange sone videre i Gulag etter krigen, og noen fikk attpåtil straffen sin forlenget. Kvinneandelen i leirene steg fra 17,3 % i 1943 til 28,4 % i 1945, som følge av de mange mobiliserte.[5] I femårsperioden 1941–45 oppgis det offisielt 621 637 dødsfall blant Gulag-fanger, men trolig var det store mørketall.[9]
Etter andre verdenskrig rediger
Etter krigen ble sovjetborgere som hadde sittet i tysk fangenskap under krigen, arrestert og fengslet i Gulag-leirer. De ble anklaget for å ha fraternisert med fienden. Store mengder sivile bosatt i områder som hadde vært under tysk okkupasjon, ble også fengslet, mistenkt for å ha hjulpet fienden. Det var ikke unormalt at overlevende fra tyske konsentrasjonsleirer ble sendt rett i Gulag. Etter krigen satt også en større mengde tyske, finske, rumenske og polske krigsfanger i Gulag-leirer. Også flere nordmenn, svensker og dansker har tilbrakt år i Gulag-leirer.
I løpet av Sovjetunionens historie eksisterte det minst 476 leirkomplekser, som igjen bestod av tusenvis av enkeltleirer. De befant seg i alle landets tidssoner. Antallet fanger i leirene varierte fra noen hundre til flere tusen.
Man kjente tidlig til Stalins terror, men GULag-systemet ble for alvor kjent gjennom Aleksandr Solzjenitsyns bok Gulag-arkipelet.
Ved Stalins død i 1953 ble antall leirer kraftig redusert, og mange fanger ble løslatt.
GULag-systemet ble offisielt avskaffet 25. januar 1960.
Tvangsarbeidsleirer fortsatte å fungere i lang tid etter dette, helt til andre halvdel av 1980-tallet (Perm-36 stengte i 1987). En rekke sovjetiske opposisjonelle beskrev fortsettelsen av GULag etter dets offisielle avslutning: Anatolij Marchenko (som døde i en tvangsarbeidsleir i 1986), Vladimir Bukovskij, Yuri Orlov, Nathan Shkaranskij, alle sammen ble løslatt fra GULag og innvilget emigrasjonstillatelse, etter årevis med internasjonalt press mot sovjetiske myndigheter.
Litteratur rediger
- Aleksandr Solzjenitsyn: GULag-arkipelet 1918-1956 : et eksperiment i kunstnerisk forskning Oversatt til norsk 1974-76 av Per Egil Hegge, Ivar Magnus Ravnum og Odd Tufte Lund. 2. utgave 2006 ISBN 978-82-525-6313-9, ISBN 978-82-525-6314-6
- Anne Applebaum: Gulag – de sovjetiske fangeleirene Oversatt av Kjell Olaf Jensen ISBN 82-03-20928-9
- Orlando Figes Hviskerne. Stillhet og frykt i Stalins Russland oversatt av Poul Henrik Poulsson norsk utgave 2010, engelsk utgave 2007 ISBN 9788202324742
- GULag, artikkel i Store norske leksikon
Referanser rediger
- ^ Geert Mak: Europa (s. 410), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
- ^ Geert Mak: Europa (s. 411)
- ^ Robert Gellately: Lenin, Stalin og Hitler (s. 531), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8
- ^ Robert Gellately: Lenin, Stalin og Hitler (s. 276)
- ^ a b Robert Gellately: Lenin, Stalin og Hitler (s.529)
- ^ Geert Mak: Europa (s. 412)
- ^ Geert Mak: Europa (s. 406)
- ^ Robert Gellately: Lenin, Stalin og Hitler (s. 276-77)
- ^ a b Robert Gellately: Lenin, Stalin og Hitler (s. 531)