Fjellhvitkurle (Pseudorchis straminea) er en plante i hvitkurleslekta i orkidéfamilien (marihandfamilien).

Fjellhvitkurle
Nomenklatur
Pseudorchis straminea
[Leucorchis straminea]
[Leucorchis albida ssp. straminea]
Populærnavn
Fjellhvitkurle
Hører til
hvitkurleslekta,
orkidefamilien,
Asparagales
Miljøvern
Norsk rødliste:[1]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: alkalisk fjellterreng
Utbredelse: Europa og Nord-Amerika

Utseende rediger

Fjellhvitkurle er ikke av de mest spektakulære orkidéene vi har. Den har relativt små og gulhvite blomster øverst på en 10–20 cm lang stengel omkranset av grønne, avlange blader. Det mest karakteristiske ved planta er lukta, den har nemlig sterk vaniljelukt på blomstene. Den nære slektningen hvitkurle er svært lik denne planta.

Finner en et blomstrende skudd av fjellhvitkurle kan en være ganske sikker på å finne flere. Planta setter ikke rotskudd, men den pleier likevel å opptre i bestand.

Forekomster i Norge rediger

Dette er en fjellplante som først og fremst er tilknyttet de kalkrike fjellstrøkene. Fjellhvitkurle er en karakterart for vegetasjonstypen reinrosehei.

De sørligste lokalitetene til fjellhvitkurle er helt nede i Åmli og Bygland, og planta går helt nord til Nordkapp. I de fleste fjellområder med kalk i grunnen er planta relativt vanlig, og i Nord-Norge går den også ned til kysten. Fjellhvitkurle er i rødlistevurderingen 2021 regnet som livskraftig (LC).

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 20. februar 2022. 

Eksterne lenker rediger