Fitjars historie

Artikkelen inngår i serien om Hordalands historie
Kronologisk
Under siste istid Første bosetning Middelalderen Etter reformasjonen Andre verdenskrig Det moderne Hordaland
Geografisk
Askøys historie Austevolls historie Austrheims historie Bergens historie Bømlos historie Eidjords historie Etnes historie Fedjes historie Fitjars historie Fjell kommunes historie Fusas historie Granvins historie Jondals historie Kvams historie Kvinnherads historie Lindås' historie Masfjordens historie Melands historie Modalens historie Oddas historie Os i Hordalands historie Osterøys historie Øygardens historie Radøys historie Samnangers historie Stords historie Sund kommunes historie Sveios historie Tysnes’ historie Ullensvangs historie Ulviks historie Vaksdals historie Voss' historie

Fitjars historie starter i steinalderen.

Eldre historie

Kongsbrønnen på Fitjar. Dette var trolig brønnen som hørte til kongsgården på Fitjar

Området rundt Fitjar har vært bosatt siden steinalderen. På denne tida stod havet 10–15 meter høyere enn i dag, det vil si at det gikk inn i Storavatnet og langt opp Fitjarelva. Det milde klimaet etter den siste istiden gjorde at store deler av området var dekket av skog, trolig mest eik, ask og lind, og området var rikt på vilt, hjort og villsvin. Arkeologer mener det har vært folk på Fitjar i 10 000 år, og det er gjort mange funn av steinredskaper rundt om på Fitjar, men disse stammene var hovedsakelig omflakkende og var her bare i perioder om gangen. Ved Rimbareid ble det likevel funnet en hustuft fra steinalderen under ei gravrøys som ble undersøkt av arkeolog E. de Lange i 1906. Dette bostedet er trolig fra seint i steinalderen, men kan også være fra tidlig i bronsealderen siden restene viste et firkantet hus, mens runde hus var mer vanlig i steinalderen.

Det var først i bronsealderen, omkring 1800–1600 f.Kr. at det ble fast bosetting på Fitjar. På denne tiden startet man med primitivt jordbruk, og de første gårdene lå i skråningene fra Fitjar sentrum til Rimbareid rett sør for sentrum. Bronse var det eneste kjente metallet man hadde på denne tida, og det ble stort sett fraktet gjennom handel nordover i Europa fra middelhavsområdet. Bronse kostet derfor en formue og var sjeldent i Norge, men på Fitjar er det gjort flere flotte bronsefunn. I en myr på Kloster ble det funnet ei bronseøks. Øksa blir regnet som et av de flotteste bronsefunnene i Skandinavia, støpt uten en feil og dekorert med flotte mønster av spiraler, sirkler og tungeformede figurer. I tillegg er det funnet et sverd av kobber og en kniv i ei gravrøys på Rimsvarden oppfor Fitjar sentrum. Gravrøysa er omkring 30 meter i diameter og er ei av de største gravrøysene i Hordaland. Ifølge et sagn er det kong Rim som er begravet her, og derfor har røysa fått navnet Rimsvarden. Rundt år 1790 ble graven åpnet, og det ble funnet en steinhelle oppå et firkantet og fint muret gravkammer. I graven lå det en kniv og et sverd av bronse. Kniven er kommet bort, men sverdet ligger i dag på Historisk museum i Bergen. Steinhella ble tatt med til kirkegården og benyttet som gravstein for en bonde fra Rimbareid, 3000 år etter at den ble benyttet som gravstein på Rimsvarden. I tillegg er det funnet flere andre gravrøyser på Fitjar. Alle de storslagne funnene og gravrøysene vitner om at Fitjar trolig hadde velstående storgårder med høvdingeætter alt i bronsealderen.

I jernalderen kom det til flere gårder og folketallet vokste, men det er gjort svært få funn fra denne perioden.

Mellomalderen

Før slaget på Fitjar

Eg såg fulle grinder hjå Fitjung-sønom, no ber de sekk og stav.
So er gullet som glir i augo, veslast av alle vener.

Håvamål, vers 78

En gammel storætt på Fitjar var Fitjung-sønnene. Håvamål, det eldste sogeskriftet i Norge, nevner blant annet høvdingene i Fitjungr-ætten og at de var svært rike, men at Fitjung-sønnene, altså etterkommerne i ætten, så ble lutfattige. Grunnen til fattigdommen var at Harald Hårfagre tok eiendommene til Fitjungsønnene og gjorde gården om til en kongsgård. Fitjarætten var trolig med i kampen mot Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord, og som del av den tapende siden ble gården underlagt kongen og gjort om til kongsgård, som han gjorde med flere av høvdingene og stormennene i Hordaland og Rogaland. Da Fitjar-ætten ble fratatt all rikdommen sin, flyttet de mest trolig til Island og opprettet nye bosetninger der. Landnåmaboken nevner at en av landnåmsmennene, Qnundr Breiðskeggr, slo seg ned mellom Hvilá og Reykjadalsá i Borgarfjörður på Island, og at han slektet på Ulfr Fitjumskeggi, altså den skjeggete fra Fitjar. Landnåmaboka nevner også fem ætteledd: Þorir hlamandi (omkring 890), sønnen Ulfr Fitjumskeggi (omkring 920), sønnen Ulfarr (omkring 950), sønnen Qnundr Breiðskeggr (omkring 980) og sønnen Tungu-Oddr, som var høvding på Island omkring 1010. Alle disse var av Fitjung-ætten og i lag med Gudinge-ætten på Huglo og Waringe-ætten på Varaldsøy må de ha vært av de rikeste ættene i Hordaland.

Både Heimskringla og Egilssoga nevner at Harald Hårfagre bodde på Fitjar i perioder. Fra her kunne han holde oppsyn med de argeste motstanderne sine i landet, som holdt til i Hordaland og Rogaland, i tillegg til at Sørvestlandet var første sted eventuelle fiender ville komme fra vest og sørvest. Det er ikke utenkelig at det var her han møtte kvinnen Tora Mosterstang, som ble mor til Håkon den gode. Navnet hennes tyder på at hun kom fra Moster, en av nabogårdene til Fitjar. Håkon holdt seg også mye på kongsgården.

Slaget på Fitjar

For mer om dette emnet, se Slaget ved Fitjar

Håkon hadde tidligere drevet broren sin Eirik Blodøks ut av landet, og mens han var i gjestebud på kongsgården omkring år 961, gikk sønnene til Eirik, Eirikssønnene, til angrep i det som i ettertid er kjent som slaget ved Fitjar, der Håkon fikk banesåret han senere døde av. Slaget fant sted i området der kirken i dag står og vestover til Skålevik, like vest for selve sentrum.. Håkon forlot Fitjar og gikk i land på Håkonshella, der han ble født. Like før han døde ba han nordmennene om å godta Eiriksønnene som sin etterkommer. Håkon lot noen av mennene sine være igjen på Fitjar for å begrave de falne. Skikken i de dager var at fienden skulle begraves så langt borte som mulig fra kongsgården. Kongen eide en del av Fitjarøyene, og øya som lå lengst borte var Risøya. Her kan man fremdeles se restene etter gravfeltet. Kongen sine menn ble begravd nærmere kongsgården, på Skumnes, der det ble reist bautasteiner for de falne.

Etter slaget på Fitjar

Fitjar kirke og området der kongsgården lå.

Fitjar holdt frem som kongsgård også etter at Håkon den gode døde og ble nevnt i sogene igjen under Olav II sin regjeringstid. Erling Skjalgsson var den mektigste mannen på Sørvestlandet. Han holdt til på Jæren, var gift med søsteren til Olav Tryggvason og regjerte over et område helt fra Lindesnes til Sogn. Olav II mente at Erling hadde fått for mye makt og kom ikke overens med han. Han fikk derfor Aslak, en av de beste vennene sine, til å bosette seg på kongsgården på Fitjar for at han skulle ta over makten i dette området. Han fikk navnet Aslak Fitjaskalle (som betyr Fitjarbonde). Aslak var også av storætt og var tremenningen til Erling Skjalgsson. Erling likte lite at Aslak skulle ta over deler av området han styrte over, og Olav kalte til slutt begge til Tønsberg, der de ble enige om at Erling skulle få holde fram som før. Erling dro hjem til Jæren og Aslak hjem til Fitjar. Forholdet mellom Erling og kong Olav ble derimot konfliktfylt, og da Olav skulle seile nordover, forbi Jæren, møtte Erling han til kamp. Selv om Erling hadde flere skip enn kongen, klarte mennene til kongen å vinne slaget, som stod i Soknasundet. Det blir sagt at Erling var sistemann som stod igjen da Olav sa: «Du snur ansiktet mot oss i dag, Erling?» og Erling svarte: «Ansikt mot ansikt skal ørner klores». Olav spurte Erling om han ville gå i hans tjeneste, noe han takket ja til. Olav stakk så spissenden av øksa inn i kinnet på Erling og sa: «Merke skal eg kongssvikeren!» Da sprang Aslak Fitjaskalle fram og kløyvde skallen på Erling med sverdet sitt og Olav sa: «Nå hogg du Norge av hånden min!», og mente med det at Erling var så viktig at dette kunne komme til å koste Olav tronen. Aslak ble likevel tilgitt av Olav, og man mener at grunnen til at Aslak var så godt likt av Olav var at det trolig var han som reiste den første kirken på Fitjar.

Fitjar holdt frem som kongsgård også i tiden etter dette, men man hører lite om Fitjar i sogene. Snorre nevner at kong Svein Alfivason i 1035 holdt seg i Sunnhordland, og trolig bodde han da på Fitjar, som var den eneste kongsgården i området. da han fikk høre at Magnus Olavsson hadde blitt tatt til konge av trønderne på Øyrating, sende han bud til bygdene om å møte hos han for å avgjøre om de skulle gå til strid mot Magnus eller ikke. Dette tinget ble trolig holdt på kongsgården på Fitjar.

I 1198 seilte kong Sverre fra Bergen med 30 skip sør til Selbjørn (Salbirne). Her fikk han høre at baglerne var på vei nordover, og det oppstod kamper mellom de to flåtene i Selbjørnsfjorden uten at det kom til avgjørelse. I 1207, da det var strid mellom birkebeinerne og baglerne, kom baglerne med flåten sin fra Bergen til Bårdsund mellom Reksteren og Tysnesøya, og dagen etter lå de i le for sønnavinden ved Hvistvíkr før de møtte birkebeinerne til kamp i Eldøysund på sørsiden av Stord. Enkelte sogeforskere mener at Hvistvíkr er ei vik nær Leirvik på Stord, men det er mer sannsynlig at det var snakk om gården Vestvik på østsiden av Stord på Fitjar. Her er en stor vik som gir god livd mot sønnavinden.

Under Håkon Håkonssons styre i 1240 blir det nevnt at «Fitjarbranden» var mellom hærskipene til kongen da han hadde fått høre at hertug Skule hadde tatt kongsnavn på Øyrating. Etter denne tiden hører man ikke mer til Fitjar i sogene. Fra Olav Kyrres tid ble maktsenteret i landet flyttet fra Sørvestlandet til Bergen og fra 1300-tallet til Oslo og Østlandet frem til danskene tok over på 1400-tallet.

Klosterveldet

På 1100-tallet ble det grunnlagt to klostre i Sunnhordland, Lyse kloster og Halsnøy kloster. Lyse kloster ble grunnlagt av biskop Sigurd fra Bergen i 1146 og var det eldste cistercienserklosteret i Norge. Det ble likevel ikke nevnt i kongesogene, trolig fordi det lå for langt unna seilingsleden. Klosteret drev mye med handel, mellom annet med engelskmennene, og ble snart velstående. De eide et stort jordegods med gårder rundt om i Sunnhordland, inkludert Fitjar der de eide gårdene Blænes, Vestbøsted, Nesbø, Skålevik, Hjelmen, Kjeholmen, Glopholmen og Gloppen, i tillegg til en del av Helland.

Halsnøy kloster lå på Halsnøya i Kvinnherad kommune. Det ble visstnok grunnlagt av Erling Skakke i 1164 da sønnen Magnus ble kronet til konge. Klosteret var viet den hellige ånd. Klosteret eide også mange gårder i Sunnhordland, og på Fitjar hele 12. Disse var Eide, Nore-Raunholm, Hageberg, Hovland, Vestvik og Øvre-Levåg ved Langenuen, der det var kort vei til Halsnøy som ligger ved sørenden av Langenuen, og Landa, Skumsnes, Litlenes, Litle Tuftaland og Tveit, i tillegg til deler av Tveita.

Begge klosterne ble lagt ned i 1536 i forbindelse med reformasjonen, og jordegodset kom inn under kronen. Godset ble holdt samlet som et kongelig len, som mot avgift ble leid ut til «lensherrer».

Dansketiden

Under krigen mellom Norge og Hansabyene i 1338 herjet tyskerne opp langs vestlandskysten og det er også grunn til å tro at de plyndret på Fitjar, som lå midt i seilingsleden. I Kristian IIs regjeringstid (1513–1523) ble det dårlige tider for folket i Norge. Han drev krig mot Sverige, og det ble stadig krevd høyere skatter for å styrke krigskassen. De som betalte skatt ble ført opp i skattemanntall som fremdeles er bevart, og som dermed er de eldste sikre kildene om gårder og folk og de økonomiske forholdene deres fra denne tida. De harde skattene, og særlig tiendpengeskatten, førte til flere opprør på Vestlandet.

I 1560-årene var det krig med Sverige igjen — den nordiske sjuårskrigen —, der svenskene tok Hamar og Trondheim og ønskte å holde frem mot Vestlandet. Erik Rosenkrantz i Bergen sanket så sammen folk fra byen og bygdene og en væpnet styrke på 4000 mann reiste nordover, tok tilbake Trondheim og Trøndelag og jaget svenskene ut av landet. Det var flere fra Sunnhordland og Fitjar med i styrken. I lange perioder fra 1611 til 1720 tok danskene Norge ut i krig og bøndene led så hardt at flere gårder på Fitjar ble lagt ned.

Gjennom mellomalderen var Fitjar fremdeles kongsgård, men kongen bodde aldri her selv og leide ut gården til adels- eller embetsmenn mot en liten avgift.

Nyere historie

På grunn av pengemangel ble kongsgården løst fra kronen i 1665 og solgt som sjefsgård for sjefene over Sunnhordlandskompaniet, og den første som bodde her var oberstløytnant Jacob Pederson Due fra Danmark. Ole Mikkelsen Tosche, en kjøpmann fra Bergen, kjøpte godset i 1744, men kom i pengemangel og la det ut for salg i 1761. Fitjarbøndene, som var leilendinger, hadde førsteretten på gården. Salomon Årskog, faren Knut Rimbareid og svogeren Jakob Vinnes var pengesterke menn og reiste til Bergen for å gjøre handel. Etter mye forhandlinger kjøpte de godset for 800 riksdaler. Den 5. mai ble det gjort avtale om at fitjarbøndene skulle få sitte på gårdene sine på livstid, men de måtte fremdeles betale leie til eierne før de etter hvert kjøpte seg ut.

Kirkene på Fitjar

Fitjar kirke med Håkonarparken og statuen av Håkon den gode i fremgrunnen

Den første kirken på Fitjar var fra 1100-tallet, og trolig bygd i tilknytning til kongsgården. Kirken skal ha vært mye lik Moster gamle kirke på Moster på Bømlo, den eldste kirken i Norge, men kirken på Fitjar skal ha vært større. Den var av stein med kirkehus, kor av mur og våpenhus i tre. Den gamle steinkirken ble revet i 1860-årene, og den nåværende trekirken ble bygd på same stedet i 1867. Stein fra den gamle kirken ble benyttet som steingard rundt kirkegården.

Japanske Nobukazu «Nobu» Imazu er kirkelydsprest på Fitjar. Han er den første japaneren som er ordinert i Den norske kirken. Sogneprest er Olav Johannes Oma.