Finlandisering (finsk: suomettuminen, svensk: finlandisering, tysk: Finnlandisierung) er en prosess der en mektig stat har stor innflytelse over politikken som blir ført i en mindre nabostat. Ordet betyr «å bli som Finland». Ordet refererer til den sterke innflytelsen Sovjetunionen hadde over politikken som ble ført i Finland etter den finske fortsettelseskrigen (1941–1944) og under den kalde krigen.

Den sentrale personen bak Finlands omlegging av utenrikspolitikken etter nederlaget mot Sovjetunionen var Paasikivi, her med den sovjetiske politikeren Kliment Vorosjilov

Betegnelsen er generelt ansett som å være nedsettende. Ordet oppsto i vesttyske politiske debatter på slutten av 1960-årene. Når betegnelsen ble brukt i Tyskland og andre NATO land ble den referert som en avgjørelse et lite land tok for å ikke utfordre en mektigere nabostat i utenrikspolitikken. Den er vanligvis brukt til å referere til Finlands politiske relasjoner til Sovjetunionen, men den kan også refereres til lignende internasjonale relasjoner, slik som Danmarks politiske relasjoner til Tyskland mellom 1871 og 1940.

I Finland ble betegnelsen finlandisering oppfattet som sløv kritikk som stammet fra en manglende evne til å forstå hvordan et lite land må forholde seg til en supermakt som nabo uten å miste suvereniteten. Av mange vanlige finner ble betegnelsen sett på som sterkt nedsettende. Grunnen til at Finland gikk inn i et «finlandiserende» forhold til Sovjetunionen var av realpolitiske grunner, å overleve.

Kritikk rediger

USAs utenrikspolitiske eksperter fryktet at Vest-Europa og Japan skulle bli finlandisert, noe som kunne lede til en situasjon der USAs allierte ikke lenger støttet deres kamp mot Sovjetunionen. Teorien om «tautrekkingseffekten» (engelsk: bandwagoning) skapte støtte for ideen at hvis USA ikke lenger kunne sørge for en sterk og pålitelig støtte til de antikommunistiske organisasjonene hos sine allierte kunne NATO og USA-Japan alliansen kollapse.

Se også rediger

Eksterne lenker rediger