Ål (fisk)
Ål (Anguilla anguilla) er en katadrom fisk i ålefamilien med slangelignende kropp og glatt, tykk hud. Den gyter i saltvann (Sargassohavet) og vokser opp i ferskvann. Arten forekommer i fersk- og brakkvann over hele Europa og Nord-Afrika. I norske farvann finnes den også i saltvann utenom gytevandringene, og tendensen til å oppholde seg i brakk- og saltvann øker med breddegraden. Hunnen kan bli opptil 1,5 m lang, mens hannen sjelden blir lenger enn 0,5 m.
| Ål | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Anguilla anguilla Linnaeus, 1758 | |||
| Populærnavn | |||
| ål[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Beinfisker | ||
| Orden | Ålefisker | ||
| Familie | Ålefamilien | ||
| Slekt | Anguilla | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[2] | |||
ver 3.1  CR — Kritisk truet | |||
| Norsk rødliste:[3] | |||
 EN — Sterkt truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | akvatisk | ||
| Utbredelse: | Europa, Anatolia og Nord-Afrika | ||
Vandringer rediger
Ålen gyter i Sargassohavet, og yngelen bruker ca. 3 år på vandringen tilbake til slektens opprinnelsessted. Etter oppnådd vekst (ikke alder) i ferskvann, vandrer den ut i havet igjen for å gyte.[4] Ingen har noen gang sett ålen gyte eller sanket deres rogn i det åpne havet.[5] I 2009 fant japanske forskere for første gang i verden rogn av japansk ål (Anguilla japonica) utenfor kysten av Marianene.[6] Forskere har funnet ut at ål føler magnetfelt og tror at de bruker denne evnen til å navigere tusenvis av kilometer i Atlanterhavet.[5]
Vern rediger
Den europeiske bestanden er gått ned med 97–99 % siden 1980. Årsakene til reduksjonen er ukjente, men menneskelig påvirkning som overfiske, spredning av parasitten Anguillicoloides crassus og vassdragsreguleringer kan være viktig. Naturlige årsaker som svingninger i den nordatlantiske oscillasjonen, klimaendringer i Sargassohavet og vekst i bestanden av skarver kan også spille en rolle.[2][7] Ålen er i dag sterkt truet og er oppført både i IUCNs rødliste og Norsk rødliste for arter. Ålen er totalfredet i Norge fra 2010.[8]
Rødlistevurdering rediger
Nedgangen i antall gytefisk som vandrer tilbake til Sargassohavet skyldes mange negative faktorer. Ål dør i vannkraftturbiner og påvirkes av forurensing, parasitter, sykdommer, pumpestasjoner, predasjon og, ikke minst, overbeskatning.
Generasjonstid er definert som gjennomsnittsalderen for kjønnsmodne individer. For europeisk ål tilsvarer dette alderen på blankål selv om disse ikke ennå er kjønnsmodne når de forlater de limniske habitatene. Vøllestad & Jonsson (1986, 1988) indikerte en gjennomsnittsalder av utvandrende blankål i Imsa på 8 år. Disse dataene har blitt analysert på nytt ved å bruke bedre teknikker og det gir en betydelig høyere gjennomsnittsalder på 19 ± 5 år for hunner (Durif et al. 2020) og nye data fra elven Imsa bekreftet det høyere estimatet. På 2010-tallet var gjennomsnittsalderen på hunn-blankål estimert til 21± år (Durif et al. 2020). Kjønnsforholdet i elven Imsa er sterkt skjev mot hunner, og hanner har forsvunnet fra elven i løpet av det siste tiåret. En ny analyse av data fra 1980 til 1990 indikerer at blankålen (begge kjønn) i gjennomsnitt var 15 ± 3 år gammel. Gjennomsnittsalderen for hunn-blankål fra forskjellige marine habitater i Norge var 14 til 15 år (Durif og Skiftesvik 2017). Generasjonstiden for blankål i norske områder, begge kjønn og samlet sett for marine og limniske habitater, beregnes til 18 år.Landinger fra det norske ålefisket, som i 40 årsperioden 1960-2002 holdt seg svært stabilt på 300-500 tonn årlig fangst, ble redusert til gjennomsnittlig 213 tonn i perioden 2003-2009, og kan dermed indikere ca. 50 % bestandsnedgang frem til 2010 da fisket ble forbudt.
Fangst per enhet innsats (kg ål per åleruse) i et vitenskapelig fiske langs norskekysten siden 2008 har vært stabil, og på Vestlandet vist en liten økning. Standardisert innsamling med strandnottrekk på Skagerrakkysten siden 1919 (tallrikhetsindeks) viser en reduksjon på over 70 % fra indeksnivået før 2000 (1989-1999) til nivået etter 2000 (2000-2019). Antall blankål i Imsa på vei ut for å gyte ligger i perioden 1995-2016 på ca. 50 % av nivået på 1970-tallet. Etter 2016 viser disse målingene en ytterligere nedgang til ca. 20 % av nivået på 1970-tallet. I norske farvann viser rekrutteringen (antall yngel, dvs. små gulål som går opp i elvene) en klar nedgang tilsvarende Europa ellers. Antall små gulål (elvers) som gikk opp i elva Imsa i ti-årsperioden 2005-2014 var bare på ca. 11 % av nivået i første del (1975-1993) av tidsserien, og dette lave nivået har fortsatt frem til 2019. Selv om det ikke synes å være en entydig sammenheng mellom nedgangen i strandnotserien på Skagerrakkysten rundt årtusenskiftet, samt yngelindeksene og indeksene for utvandret blankål i Ims vassdraget, så varsler den store nedgangen av utvandret blankål etter 2016 en potensiell alvorlig nedgang i den fiskbare delen av bestanden om noen år.
Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) vurderer status av europeisk ål fortsatt som kritisk (ICES 2020). Den siste rekrutteringen av glassål i indeksområde "Nordsjøen" var 0,5 % (foreløpig) i 2020 og 1,4 % i 2019 sammenlignet med det i 1960–1979. “Andre steder i Europa” var indeksen 6,5 % (foreløpig) i 2020 og 5,6 % i 2019. Statistiske analyser av tidsseriene fra 1980 til 2020 viser at rekruttering av glassål forblir på et veldig lavt nivå, og at økningen som ble sett og rapportert i rødlistevurderingen 2015 dessverre var liten og forbigående. ICES anbefaler som en føre-var tilnærming at alle menneskeskapte påvirkninger som kan føre til redusert overlevelse og utvandring av blankål holdes så lav som mulig.
Det er overbeskatning som er ansett å være hovedårsaken til populasjonsnedgangen, men også klimatiske endringer i Sargassohavet, habitatsreduksjon, vassdragsreguleringer, pumpestasjoner og forurensing er avgjørende påvirkningsfaktorer. I norske farvann er alt fiske bortsett fra et overvåknings- og forskningsfiske på inntil 20 tonn forbudt, men en bestandsøkning er avhengig av utviklingen i resten av Europa. Fiske er også forbudt i Skottland, men ikke ellers i Europa. For bestandsoppbygging må glass- og gulål i europeiske elver og ferskvann gis de beste overlevelsesvilkår slik at de senere som blankål kan bidra til gytingen i Sargassohavet. Det er dokumentert økt forekomst av ål i norske farvann som har blitt kalket (Larsen et al. 2014).
Situasjonen i norske farvann synes ikke lenger å være særlig bedre enn i Europa ellers, og selv om fangstratene i overvåkningsfisket langs kysten ikke viser noen nedgang etter 2008, så representerer dette en for liten del av populasjonens utbredelse, og kan derfor ikke tillegges avgjørende vekt. Ål Anguilla anguilla vurderes i 2021 som sterkt truet (EN). Det kan ikke lenger med sikkerhet sies at nedgangen av ål-biomassen i norske farvann har stoppet opp, og et gjennomsnitt av de tre indeksene (strandnot, inn- og utvandring i Ims vassdraget) tilsier en nedgang på over 70 % i løpet av de 3 siste generasjonene. Selv om de stabile fangstratene i det norske overvåkningsfisket tas med i beregningen ville ikke det forandre kategoriplasseringen.[3]
Konsum rediger
Ålen har vært en ettertraktet matfisk og er blitt tilberedt på flere ulike vis. Spesielt røkt ål har vært ansett som en delikatesse. I Frankrike er store mengder ål tilberedt som kabaret. I nordlige deler av Spania, i byer som Bilbao, Santiago og San Sebastián, er det tradisjon for å spise ål (angulas) som pinchos.[9] I Storbritannia, og spesielt i Londons East End, var ål i gelé (jellied eels) en populær rett hos byens arbeiderklasse fra og med 1700-tallet.[10]
Mye av ålen som blir fanget er på vandring tilbake til Sargassohavet, ettersom den da er fetest. Fordi den er så ettertraktet har den lenge vært en økonomisk viktig ferskvannsfisk.
Ålens blod er giftig for mennesker, men giften nøytraliseres ved varmebehandling.[11]
Referanser rediger
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 17. februar 2022. Besøkt 17. februar 2022.
- ^ a b Freyhof, J. & Kottelat, M. 2010. Anguilla anguilla. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.1. Besøkt 17. september 2013.
- ^ a b Hesthagen T, Wienerroither R, Bjelland O, Byrkjedal I, Fiske P, Lynghammar A, Nedreaas K og Straube N (24. november 2021). «Fisker. Vurdering av ål Anguilla anguilla for Norge»
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 27. mars 2023.
- ^ Andersen, J.M. og Durif, C. (2006). «Ål Anguilla anguilla» (PDF). Artsdatabankens faktaark (86). ISSN 1504-9140. Arkivert fra originalen (PDF) 5. mars 2016. Besøkt 30. juni 2010.
- ^ a b «Eels May Use 'Magnetic Maps' As They Slither Across The Ocean». NPR.org (engelsk). Besøkt 14. april 2017.
- ^ «Natural eel eggs found for first time». The Japan Times Online (engelsk). 2. februar 2011. ISSN 0447-5763. Besøkt 14. april 2017.
- ^ Lindholm, M. (2012). «Ålens svømmeblæremark (Anguillicola crassus)». Vann. 47 (1): 63–67. ISSN 0042-2592.
- ^ Fiskeridirektoratet – Forbud mot fritidsfiske av ål Arkivert 12. mai 2013 hos Wayback Machine. Publisert 1. juli 2009, besøkt 17. september 2013.
- ^ «Why baby eels are one of Spain's most expensive foods» (engelsk). BBC travel. 14. mars 2018.
- ^ «Let's get real about eel: the slippery fish will soon be coming back on to the menu» (engelsk). The Independent. 20. april 2012.
- ^ En giftig sleiping – NRK Kultur og underholdning
Se også rediger
Eksterne lenker rediger
- (en) ål – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) ål i Encyclopedia of Life
- (en) ål i Global Biodiversity Information Facility
- (no) ål hos Artsdatabanken
- (sv) ål hos Dyntaxa
- (en) ål hos Fauna Europaea
- (en) ål hos FishBase
- (en) ål hos ITIS
- (en) ål hos NCBI
- (en) Kategori:Anguilla anguilla – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Anguilla anguilla – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Anguilla anguilla (Linnaeus, 1758) European eel - FishBase
