Eufonium

messinginstrument

Eufonium er et musikkinstrument i messingblåserfamilien. Den er stemt i B eller C (sjelden) en oktav under trompeten. En eufonium har 3 eller 4 ventiler, og ser ut som en liten tuba eller et stort althorn. Navnet euphonium kommer fra eufonion (gresk) som betyr velklang. En person som spiller eufonium kalles en eufonist.

Eufonium

Eufonium har i likhet med tuba, flygelhorn og althorn konisk boring (rørdiameteren øker hele veien). Motsetningen er trombone- og trompetfamilien som har sylindrisk boring (diameteren er konstant frem til klokkestykket). Dette gir instrumentet en klang som gjerne betegnes å ha en rundere, mykere, fyldigere eller varmere klang enn trombonen, selv om de opererer i samme register. Forskjellen mellom euphonium og baryton er at baryton har et tynnere sjalstykke. De fleste euphoniumer har en kvartventil som kan brukes i stedet for samtrykk av 1.- og 3.-ventilen. Kvartventilen gir ved normal stemming en renere tonehøyde ("pitch") samt bedre klang pga. enklere luftsøylegeometri.

BruksområderRediger

Eufonium er et svært vanlig instrument i musikkorps som messing- og janitsjarorkestre, og blir her ofte tilskrevet melodistemmer og soloer. I orkesterlitteraturen blir instrumentet sjelden brukt, og er derfor ikke et fast instrument i et symfoniorkester. Det blir dog benyttet av og til, f.eks i Gustav Holsts Planetene og Ravels orkestrering av Modest Mussorgskys Bilder fra en utstilling. Et av de mest kjente tilfellene med bruk av eufonium i orkesterlitteraturen er Henry Woods Fantasia on British Sea Songs, som hvert år brukes i The Last Night of the Proms.

Forskjeller mellom eufonium og barytonRediger

Det hersker en del forvirring rundt instrumentene eufonium og baryton, og navnene blir brukt en del om hverandre. Blant annet blir eufonium brukt om instrumenter med 4 ventiler, og baryton med 3. Dette er prinsipielt feil slik instrumentene er beskrevet over. Forvirringen skyldes i stor grad at vi i Norge har hentet musikktradisjoner fra to forskjellige hold – Tysklands janitsjartradisjon og Englands brassbandtradisjon. I tradisjonell janitsjar hadde man barytonhorn (med ganske fri rolle, med mange soloer og motmelodier), og i tradisjonelle brassband har man flygelhorn, althorn, tenorhorn (tilhørende horngruppa) og eufonium (tilhørende tubagruppa). Siden de tyske barytonhornene har vært en mellomting mellom tenorhorn og eufonium, har man brukt navnet baryton på begge deler.

I dagens janitsjarkorps er eufonium, som er identisk med det britiske eufonium, mer brukt enn baryton. Det anbefales derfor å bruke betegnelsen eufonium på de fleste instrumentene i denne instrumentgruppen, og barytonhorn og tenorhorn på de instrumentene som faktisk er barytonhorn og tenorhorn. Legg merke til at det vi på norsk kaller tenorhorn heter på engelsk baritone. Tilsvarende blir althorn på engelsk kalt tenor horn. Baritone er stemt i B, althorn i Ess.

Konstruksjon og virkemåteRediger

En moderne eufonium har 3 topp-plasserte ventiler som spilles med høyre hånd. I tillegg er det en fjerde ventil plassert på skrå halvveis nede på høyre side av instrumentet. Denne ventilen spilles med venstre hånds langfinger. Noen barnemodeller av eufonium har bare de 3 toppventilene; andre modeller har en fjerde toppmontert ventil som spilles med 4.finger på høyre hånd. Også baryton har noen ganger en 4. ventil montert. Klokkestykke kalles også sjallstykke. En moderne eufonium har et klokkestykke på ca. 30 cm. Noen modeller har ca. 28 cm.

Eufonium har et meget stort register – profesjonelle musikere bruker minst 4 oktaver. Med bare 3 ventiler opplever man store problemer med å intonere i det lavere leiet. En 4-ventilers eufonium spiller kromatisk skala dypere enn en 3-ventilers. Den fjerde ventilen er en kvartventil. Kvartventilen gjør at man kan løse endel fingringsproblemer når man kan spille enkelte toner med alternative grep. På en moderne eufonium er kvartventilen koplet til et ekstra rør-system for å kompensere for urenheter på enkelte toner (kompensasjonssystem) og dette gjør det lettere å intonere.

At røret på instrumentet er konisk, resulterer i en mykere klang enn hos sylindrisk borete instrumenter. Det er vanskelig å beskrive den ekte, karakteristiske eufonium-klangen presist, men de fleste utøvere er enige i at en ideell klang er stor, mørk, fyldig, varm og myk. På den annen side finner vi ulike klangideal spredt geografisk. Mange foretrekker en hurtig, jevn vibrato og rund lyd; andre bruker mer beintfram, åpen klang med saktere vibrato. Her ser vi også en sammenheng med hvilke modeller man foretrekker i for eksempel Amerika og Europa.

Fingersetting på eufonium er helt lik andre messinginstrumenter som trompet, kornett og tuba. Likevel opplever ofte nybegynnere spesielle problemer med tonekvalitet, intonasjon og register sammenlignet med nybegynnere på andre messinginstrument. I tillegg er det krevende å utvikle den store, varme klangen som er karakteristisk for eufonium.

Tidligere ble det i USA produsert dobbel-klokke-eufonium – et instrument med en ekstra ventil, med hvilken man kunne velge mellom to klokkestykker; en vanlig eufoniumklokke, og en med mer tromboneaktig klang. Dette instrumentet ble kun brukt tidlig på 1900-tallet.

Eksterne lenkerRediger

Kjente eufonisterRediger