Eufemiavisene
Eufemia-visene er betegnelsen på tre høviske ridderromaner i verseform, initiert av Eufemia, gift med kong Håkon Magnusson og dermed Norges dronning fra 1299 til 1312. Originalene er gått tapt. Det vil si at de tre verseromanene er bevart gjennom senere avskrifter i relativt moderne svensk språkdrakt.
Eufemia-visene er av stor historisk interesse fordi de inneholder de samme balladeformlene som fantes på 1800-tallet, og dokumenterer at balladen fantes i Norge senest i 1320. Før dette finnes det ingen spor av ballader noe sted i Norden. [1]
Det kan ikke utelukkes at visene opprinnelig ble oversatt til norske (norrøne) vers, men P.A. Munch syntes det var rimelig at de fra starten av var oversatt til svensk til ære for Erik, hertugen av Södermanland som 20 år gammel ble forlovet med Eufemias og Håkons ett år gamle datter, Ingebjørg Håkonsdatter i 1302. Det falt også naturlig å velge svensk, fordi det norske hoffet på den tiden fremstod som et nordisk hoff. Etter mordet på danskekongen Erik Klipping i Finderup låve i 1286, flyktet mange danske stormenn til Norge av frykt for å bli mistenkt for å stå bak kongemordet. I Oslo var de trygge. I 1288 ble så flere av de svenske Algotssønnene nødt til å flykte til Norge etter at ridderen Folke Algotsson hadde gjort seg skyldig i kvinnerov ved å bortføre den høyættede Ingrid Svantepolksdatter fra herregården Lindö, enda hun var trolovet med den danske drottseten David Torstensson. Folkes bror Peter Algotsson som også flyktet til Norge, var en lærd mann som hadde vært Sveriges kansler. Kanskje var også oversetteren en svenske.[2]
Algotssons kvinnerov ble det også en ballade av. Selv om ridderens navn er endret til «Falkvor Lommansson», er helt uvanlig mye av teksten historisk korrekt. Svært spesielt er det også at de norske ballade-overleveringene fra 1800-tallet gjengir det historiske forløpet nærmest korrekt, i motsetning til svenske og danske overleveringer som ble nedskrevet langt tidligere.[3]
To av romanene var allerede oversatt til norsk (norrøn) prosa etter initiativ fra Eufemias manns farfar, kong Håkon Håkonsson. Når romanene nå ble oversatt i parrimede vers - etter alt å dømme på svensk - kan dette ha vært Eufemias innsats for å gjøre kontinental høvisk kultur kjent for det svenske hoffet.
De tre romanene bærer titlene Yvain løveridderen (1303), Hertug Frederik av Normandie (1308) og Flores og Blanzeflor (1312). Yvain var basert på Chrétien de Troyes' fortelling basert på Arthur-legenden.
Disse sikkert daterte verseromanene blir av den svenske viseforskeren Bengt R. Jonsson trukket fram som bevis på at balladen må ha vært på moten ved det norske hoffet i den aktuelle tiden — all den tid Eufemia-visene viser spor etter påvirkning fra middelalderballadene. Jonsson mener at den nordiske balladesjangeren ble utformet i norske hoffkretser på slutten av 1200-tallet, og at dette utgjorde en forutsetning for at de kontinentale versromanene kunne oversettes til knittelvers som balladene, og ikke til prosa (jamfør de eldre oversettelsene).
Eufemia-visene ble utgitt på moderne norsk 1985-88, oversatt av Olaug Berdal.
Referanser rediger
- ^ Olav Solberg: Harpe og sverd (s. 37-38), Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-69680-1
- ^ Olav Solberg: Harpe og sverd (s. 38)
- ^ Olav Solberg: «Balladen om Falkvor Lommannsson – eit historisk trekantdrama frå tidleg 1300-tal» (s. 25), Mål og Minne 2017
Se også rediger
Eksterne lenker rediger
- forskning.no, 4. mars 2011 «Lærte av franske riddere»