Ingebjørg Håkonsdatter
Ingebjørg eller Ingeborg Håkonsdatter (1301-ca 1360, senest 1364) var en norsk prinsesse, datter av kong Håkon V Magnusson av Norge (sønn av Magnus Lagabøte) og Eufemia av Arnstein. Ingebjørg ble gift med svenske hertug Erik Magnusson av Södermanland. Hun kalles Ingebjørg eller Ingeborg på moderne norsk, og kalles Ingeborg i Sverige.
| Ingebjørg Håkonsdatter | |||
|---|---|---|---|
_bust_2009_Link%C3%B6ping_(2)_crop.jpg) Ingebjørg Håkonsdatters delvis ødelagte bilde i Linköpings domkirke | |||
| Født | 1301[1][2][3][4] Norge | ||
| Død | 17. juni 1361[1] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Erik Magnusson av Södermanland (1312–)[5] Knud Porse (1327–)[5] | ||
| Far | Håkon V Magnusson | ||
| Mor | Eufemia av Rügen | ||
| Søsken | Agnes Håkonsdatter | ||
| Barn | Magnus VII Eufemia Eriksdotter | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Biografi rediger
Ingebjørg var fra tidlig alder forlovet med hertug Erik Magnusson. Da Erik krevde bryllup i 1308, vegret kong Håkon å gi bort sin datter, ettersom han allerede hadde støttet Eriks bror, kong Birger Magnusson av Sverige, i den svenske maktkampen kjent som Håtunaleken. Den norske kongen så rimelig nok ikke med blide øyne på en som utfordret kongsmakten, selv i et naboland.
Erik gjorde senere en pilegrimsferd til Wien og hevet deretter sin forlovelse med Sofia av Mecklenburg-Werle (død 1339), søsterdatter til kong Erik Menved av Danmark. Deretter presset han på for sin forlovelse med Ingebjørg, hvilket han klarte å gjennomføre, til tross for at han hadde brutt alle sine løfter til Norges konge og nylig vært i krig med ham. Erik og Ingebjørg ble gift i 1312 i Oslo. Ingebjørg var da 11 år gammel og fødte sitt første barn, en sønn, da hun var 15 år gammel.
Etter Eriks død i Nyköping fikk Ingebjørg Varberg slott som bosted, samt Axvalls slott og len i Vestergøtland, foruten Hunehals sør for Kungsbacka. Hennes sønn, tronfølgeren Magnus Eriksson, vokste opp på Varbergs slott under hennes overoppsyn. Sønnen ble norsk konge i 1319, etter at morfaren, kong Håkon V Magnusson, døde i 1319. Samme år ble han i Uppsala også valgt til svensk konge, sittende på armen til riksstyreren Mats Kettilmundsson. Norge og Sverige var da i offisielt forent i en personalunion, og gjennom Oslotraktaten ble de nærmere detaljene regulert. Ingebjørg fikk etter kongevalget sitte i det svenske riksrådet.
På Varbergs slott omga hun seg med hoff av hertug Eriks tidligere medhjelpere, blant andre dansken Knut Porse, hertug av Halland og Estland, som hun giftet seg med i 1327, men denne lykken ble kortvarig, da han døde allerede i 1330.
Barn med hertug Erik Magnusson rediger
- Magnus Eriksson av Sverige (1316–1374), konge av Sverige og Norge.
- Eufemia Eriksdatter (1317–1363/1370), gift med hertug Albrekt II av Mecklenburg (1318–1379). I sin redegjørelse for Christian 1.s nedstamning fra Svend Estridsen viser Poul Helgesen til Eufemia og Albrekt som mellomledd.[6]
Barn med Knut Porse rediger
- Håkon, hertug av Halland, død 1350
- Knut, død 1350?
Segl rediger
Hennes segl er kjent fra flere dokumenter og har et flott gravert og særpreget seglbilde. Det viser både den norske løve med øks og folkungeættens opprette løve lagt på skråbjelker - begge i form av lansefaner eller våpenbanner som blir holdt av en kvinneskikkelse med hodeklede og åpen krone og kledd i lange gevanter. Nedenfor armene hennes og på hver side er det en tønnehjelm med hjelmtegnene til hver av de to slektene. Seglets omskrift er
- S'INGIBURGIS : DEI : GRACIA : DUCISSE :SWEORvm.
Referanser rediger
- ^ a b Svenskt biografiskt lexikon, «Ingeborg», Svensk biografisk leksikon-ID 11949[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics, genealogics.org person ID I00060584, oppført som Ingeborg Hakonsdottir of Norway[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, oppført som Ingeborg Haakonsdottir, Princess of Norway, The Peerage person ID p11292.htm#i112914, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The National Biography of Finland, oppført som Ingeborg Norjalainen, Kansallisbiografia-ID 7, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p11292.htm#i112914, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kaare Rübner Jørgensen: «Paulus Helie», Renæssancen i svøb (s. 175), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4
Litteratur rediger
- Den svenska historien. Medeltid 1319-1520 (Stockholm:Bonniers 1966), side 14-18
- Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen (Kristiania 1924), side 15-17.