Wikipedia

Elektrisk blues

(Omdirigert fra «Electric blues»)

Elektrisk blues er en enhver form for bluesmusikk som særkjenner seg ved bruk av elektrisk forsterker av musikkinstrumentene. I USA ble gitaren var det første instrumentet som ble koblet til en forsterker og ble benyttet av tidlige pionere som T-Bone Walker på slutten av 1930-tallet og John Lee Hooker og Muddy Waters på 1940-tallet. Deres spillestil utviklet seg til vestkystblues, Detroit-blues, og etterkrigstidens Chicago-blues, som skilte seg fra en tidligere, overveiende akustisk blues. Tidlig på 1950-tallet var Little Walter solist på bluesmunnspill (kalt for «blues harp» i USA) ved å benytte en håndholdt mikrofon som var plugget inn i en gitarforsterker. Selv om det tok lengre tid kom elektrisk bassgitar til gradvis å erstatte kontrabassen ved begynnelsen av 1960-tallet. Elektriske orgel og særlig piano ble senere omfattende benyttet i elektrisk blues. I Storbritannia ble elektrisk blues tatt opp og videreført under boomen av britisk blues på 1960-tallet, og førte til utviklingen av bluesrock. Det var en del av grunnlaget for rockemusikken.

Elektrisk blues
Opprinnelse:Delta blues
Sted og tid:1940-tallet, i Texas og Chicago, Illinois, USA
Vanlige instrumenter:Bassgitar - Trommesett - Elektrisk gitar - Piano - Saksofon - Munnspill
Popularitet:1960-tallet, og sporadisk deretter
Sjangerslektninger
Britisk blues - Blues rock - Texas blues
Regionale scener
Chicago-blues, Memphis-blues, Detroit-blues, Texas-blues
Andre temaer
Elektrisk gitar

Historie rediger

Tidlig regionale stiler rediger

 
Muddy Waters med James Cotton, 1971
 
Johnny Shines, Chicago Blues Festival 1991.
 
Willie Dixon ved Montereys jazzfestival, 1981
 
John Lee Hooker skapte sin egen bluesstil og fornyet den flere ganger I løpet av sin lange karriere.

Blues, slik som jazz, begynte trolig å bli spilt med forsterkere mot slutten av 1930-tallet.[1] Den første stjerne av elektrisk blues er generelt anerkjent som å være T-Bone Walker; født i Texas, men flyttet til Los Angeles på midten av 1930-tallet. Han kombinerte blues med elementer av swing og jazz i en lang og profilert karriere.[1] Etter den andre verdenskrig ble elektrisk forsterket blues populært i amerikanske byer som hadde fått innflytning av afroamerikanere, slik som Chicago,[2] Memphis,[3] Detroit,[4][5] St. Louis, og den amerikanske vestkysten. Den opprinnelige foranledningen til å koble seg opp til forsterkere var for å bli hørt over støyene til husleiefester (engelsk: rent party).[6] Ved å spille i små lokaler var det en tendens at band som spilte elektrisk blues var av beskjeden størrelse sammenlignet med større jazzband.[6] I de første årene besto elektrisk blues vanligvis av elektrisk forsterket gitarer, kontrabass (som etter hvert ble erstattet med elektrisk bass), trommer og munnspill forsterket ved mikrofon, og et PA-system eller en gitarforsterker.[6]

Ved slutten av 1940-tallet var det flere blues-musikere i Chicago som hadde begynt å bruke forsterker, blant annet John Lee Williamson og Johnny Shines. Tidlige innspillinger i den nye stilen ble gjort i 1947 og 1948 av musikere som Johnny Young, Floyd Jones, og Snooky Pryor. Formatet var perfekt for Muddy Waters, som utnyttet ulike små grupper som ga en sterk rytmeseksjon og mektig munnspill. Hans sang «I Can't Be Satisfied» (1948) ble fulgt av en rekke nyskapende innspillinger.[7] Chicago-bluesen er i stor grad påvirket av bluesen i Mississippi Delta i delstaten Mississippi ettersom det var mange musikere som utvandret fra nettopp dette området. Howlin' Wolf, Muddy Waters, Willie Dixon og Jimmy Reed var alle født i Mississippi og flyttet til Chicago under den store migrasjonen. I tillegg til elektrisk gitar, munnspill og en rytmeseksjon bestående av bass og trommer, var det også en del musikere som saksofonisten J.T. Brown som spilte i Elmore James’ band eller gitaristen J.B. Lenoir som også benyttet saksofon, hovedsakelig som støtte. Little Walter, Sonny Boy Williamson (Rice Miller) og Big Walter Horton var blant de mest kjente på munnspill i det tidlige Chicago-miljøet og lyden av elektriske instrumenter og munnspill har ofte blitt forstått som karakteristisk for Chicago-bluesen.[8] Muddy Waters og Elmore James var begge kjent for deres innovative anvendelse av elektrisk slidegitar (flaskehals på strengene).[9] Howlin' Wolf og Muddy Waters var kjent for deres dype, «gruslagte» stemmer.[10] Bassisten og låtskriveren Willie Dixon spilte en betydelig rolle i Chicagos bluesmiljø. Hans komponerte og skrev mange av de bluessangene i perioden som siden ble standardlåter, slik som «Hoochie Coochie Man», «I Just Want to Make Love to You», begge skrevet for Muddy Waters, og han skrev «Wang Dang Doodle», «Spoonful» og «Back Door Man» for Howlin' Wolf.[11] Mange av de som spilte Chicago-blues spilte inn musikken for det Chicago-baserte plateselskapene Chess Records og Checker Records, men det var også mindre plateselskap som spilte inn blues, blant annet Vee-Jay Records og J.O.B. Records.[12]

På slutten av 1950-tallet utviklet en egen bluesvariant i Chicago som kalles for West Side (etter den ene av tre betydelige byområder i Chicago), og framstående musikere var Magic Sam, Jimmy Dawkins, Magic Slim og Otis Rush.[13] Klubbene i West Side var lettere tilgjengelig for hvite publikummere, men musikerne var hovedsakelig svarte.[14] West Side-bluesen utviklet elementer av bluesrock, men med større vekt på den tradisjonelle bluesformen.[15] Albert King, Buddy Guy, og Luther Allison hadde West Side-stil som var dominert av en elektrisk førstegitar koblet til forsterker.[16][17]

Memphis, med sitt blomstrende musikkmiljø for akustisk blues som var basert i Beale Street i Towntown, utviklet også en elektrisk blues-sound de første årene på 1950-tallet. Sam Phillips’ plateselskap Sun Records spilte inn musikk fra musikere som Howlin' Wolf (før han flyttet til Chicago), Willie Nix, Ike Turner, og B.B. King.[18] Andre bluesmusikere i Memphis som var involvert med Sun Records var blant annet Joe Hill Louis, Willie Johnson og Pat Hare som introduserte elektrisk gitar-teknikker som forvregningseffekter (distortion) og kvintakkorder (power chord), som var foregripende elementer for senere heavy metal.[19]

Disse musikerne hadde en påvirkning på tidlig rock and roll og rockabilly, som også spilte inn i plater for Sun Records. Etter at Phillips oppdaget Elvis Presley i 1954, begynte Sun å henvende seg mot det store og økende hvite publikumet og gikk over til å spille inn hovedsakelig rock and roll.[20] Booker T. & the M.G.'s, et hovedsakelig instrumentalt R&B og funk-band førte elektrisk blues inn i 1960-tallet. Gruppa var etnisk blandet med to hvite og to afroamerikanske medlemmer, og tiltalte således et større publikum. De var også husband for plateselskapet Stax Records i Memphis og spilte således på hundrevis av plater.[21]

Detroit-baserte John Lee Hooker etterfulgte en særegen utgave av elektrisk blues basert på hans dype, røffe stemmer ledsaget av en enkelt elektrisk gitar. Selv om han ikke var direkte påvirket av boogie-woogie, var hans groovy stil tidvis karakterisert som «gitar-boogie». Hans første hit, «Boogie Chillen», havnet på førsteplass på R&B-listene i 1949.[22] Han fortsatte å spille konserter og produsere plater fram til sin død i 2001.[23]

Eddie Jones, bluesmusiker fra New Orleans, ble kalt for Guitar Slim og døde i 1959, kun 32 år gammel. Hans sound var uvanlig, han spilte gitar med forvrenging mer enn et tiår før rockegitaristene gjorde det, og hans gospelpåvirkete sang var lett å gjenkjenne.[24] Han spilte inn «The Things That I Used to Do» (1953) med en elektrisk gitarsolo med forvrengte overtoner som ble en betydelig R&B-hit i 1954.[25] Den er ansett som i Rock and Roll Hall of Fame som en av «500 sanger som formet rock and roll», og bidro til utviklingen av soulmusikken.[26]

På 1950-tallet hadde blues en enorm innflytelse på kommersiell amerikansk populærmusikk. Mens populære musikere som Bo Diddley[4] og Chuck Berry,[27] som begge spilte inn musikk for Chess Records, var påvirket av Chicago-blues, var deres entusiastiske spillestil en avskjed fra de melankolske aspektene til blues, og fikk en avgjørende rolle i utviklingen av rock and roll.[28] Chicago-blues påvirket også Louisianas franskkreolske zydecomusikk,[29] som Clifton Chenier, som benyttet elektriske gitarer og cajunarrangementer av kjente bluessanger.[30]

Britisk elektrisk blues rediger

 
Alexis Korner, 1972.

Britisk blues oppsto fra miljøene rundt skiffle- og folkemusikk på slutten av 1950-tallet, særlig i London, som også omfattet å spille amerikansk akustisk blues. Avgjørende var besøk fra Muddy Waters i 1958 og som i begynnelsen sjokkerte det britiske publikumet ved å spille elektrisk blues med forsterker, men som snart spilte for et ekstatiske publikum og entusiastiske omtaler i avisene.[31] De inspirerte gitaristen og munnspilleren Cyril Davies og gitaristen Alexis Korner til å plugge inn gitarene og begynne å spille kraftfull elektrisk blues som ble modellen for undersjangeren. De dannet en gruppe med et navn som ikke var til å misforstå, Blues Incorporated.[31] Denne gruppa fungerte bortimot som avansert utdanning for britiske bluesmusikere på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet da mange var tilstede eller deltok på konsertsesjonene. Blant disse var de framtidige medlemmene av The Rolling Stones, Mick Jagger, Charlie Watts og Brian Jones; foruten to av de som grunnla Cream, Jack Bruce og Ginger Baker, og dessuten Graham Bond og Long John Baldry.[31] Blues Incorporated ble gitt residens i Marquee Club, og det var fra dette stedet som de i 1962 tok tittelen til den første britiske blues-albumet, R&B from the Marquee på plateselskapet Decca Records, men bandet gikk fra hverandre allerede før albumet var i salg.[31] Modellen for britisk rhythm and blues etterlignet eller tilpasset av en rekke band som omfattet blant annet The Rolling Stones, The Animals, og The Yardbirds.

 
Clapton i 2008, en av de fremste figurene innen den britiske boomen av britisk blues på 1960-tallet.

Det andre hovedfokuset for britisk blues var rundt John Mayall som flyttet til London tidlig på 1960-tallet, hvor han til sist dannet gruppa The Bluesbreakers. Medlemmer i denne gruppa besto ved ulike tidspunkter Jack Bruce, Aynsley Dunbar og Mick Taylor.[31] Albumet Blues Breakers with Eric Clapton (også kalt for Beano) som ble utgitt i 1966 er betraktet som et av de opphavelige britiske blues-innspillingene.[32] Det er kjent for dets drivende rytmer og Claptons raske bluestoner med full forvrengt lyd fra en Gibson Les Paul-gitar og en Marshall-forsterker, noe som ble noe av en klassisk kombinasjon for en gitarist av britisk blues (og senere rock).[33] Det gjorde det også klart at gitaren var enerådende og sett på en distinktiv karakteristikk for undersjangeren.[31] Clapton forlot gruppa for å danne supergruppa Cream sammen med Ginger Baker og Jack Bruce. Han ble erstattet av Peter Green, som senere tok med seg daværende rytmeseksjon i Bluesbreakers, Mick Fleetwood og John McVie, for i 1967 å opprette Peter Greens Fleetwood Mac.[34] Ved å innlemme elementer av rock, ledet disse gruppene til en elektrisk hybridform av bluesrock.

Bluesrock rediger

Bluesrock kombinerer blues med rock.[31] Med en del unntak har bluesrock hovedsakelig blitt spilt av hvite musikere som har brakt en rockefølsomhet til standardlåter innen bluesrepertoaret og hatt en betydelig rolle i utvide appellen for blues til det hvite amerikanske publikumet. I 1963 hadde den amerikanske gitaristen Lonnie Mack utviklet en bluesrockgitar som ble benyttet på flere gitarinstrumentaler, den best kjente er hitsinglene «Memphis» (5. plass på Billboards liste) og «Wham!» (24. plass på samme liste).[35] Paul Butterfield Blues Band og Canned Heat var blant de fremste eksponentene og «forsøkte å spille lange, kompliserte improvisasjoner som var vanlig på jazzinnspillinger.»[31] I Storbritannia ble bluesrock popularisert av band som Fleetwood Mac, Free, Savoy Brown og gruppene som ble dannet rundt tre betydelige gitarister som oppsto fra The Yardbirds, Eric Clapton, Jeff Beck og Jimmy Page.[31]

Referanser rediger

  1. ^ a b Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris (2002): All Music Guide to Rock: The Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, 3. utg., Backbeat Books, s. 1351-1352.
  2. ^ Komara, E. M. (2006): Encyclopedia of the blues, Routledge, s. 118.
  3. ^ Humphry, M. A. (1993): «Holy Blues: The Gospel Tradition» i: Cohn, Lawrence, Aldin, M. K.; Bastin, B., red.: Nothing But the Blues: The Music and the Musicians, Abbeville Press, s. 179.
  4. ^ a b Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 53.
  5. ^ Pierson, Leroy (1976): Detroit Ghetto Blues 1948 to 1954 (baksiden av vinylomslag), St. Louis: Nighthawk Records. 104.
  6. ^ a b c Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris (2002): All Music Guide to Rock: The Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, s. 694-695.
  7. ^ Humphry, M.A. (1993): «Holy Blues: The Gospel Tradition» i: Cohn, Lawrence; Aldin, M.K.; Bastin, B., red.: Nothing But the Blues: The Music and the Musicians, Abbeville Press, s. 180.
  8. ^ Unterberger, Richie (1999): Music USA: a coast-to-coast tour of American music: the artists, the venues, the stories, and the essential recordings, Rough Guides, s. 250.
  9. ^ Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 95.
  10. ^ Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 185.
  11. ^ Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 56.
  12. ^ Coelho, Victor (2003): The Cambridge companion to the guitar, Cambridge: Cambridge University Press, s. 98.
  13. ^ Komara, E.M. (2006): Encyclopedia of the blues, Routledge, s. 49.
  14. ^ Unterberger, R. (1999): Music USA, Rough Guides, s. 256.
  15. ^ Rotella, Carlo (2004): Good with Their Hands: Boxers, Bluesmen, and Other Characters from the Rust Belt, Chicago: University of California Press, s. 68-70.
  16. ^ «Blues», Encyclopedia of Chicago
  17. ^ Bailey, C. Michael (4. oktober 2003): «West Side Chicago Blues», All about Jazz.
  18. ^ Broven, John (2009): Record Makers and Breakers: Voices of the Independent Rock 'n' Roll Pioneers Music in American Life, University of Illinois Press, s. 149-154.
  19. ^ Palmer, Robert (1992): «Church of the Sonic Guitar», i: DeCurtis, Anthony: Present Tense, Duke University Press, ISBN 0-8223-1265-4., s. 13-38
  20. ^ Bogdanov, Michael; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas, red. (2003): All Music Guide to the Blues: The Definitive Guide to the Blues, Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3. utg., ISBN 0-87930-736-6, s. 690-691.
  21. ^ Wenner, Jenn S. (12. oktober 1968): «Booker T & The M.G.'S», Rolling Stone
  22. ^ Bjorn, Lars; Gallert, Jim (2001): Before Motown, University of Michigan Press, s. 175.
  23. ^ Buckley, Peter (2003): The rough guide to rock, Rough Guides, 3. utg., s. 505.
  24. ^ Braun, Hans-Joachim (2002): Music and Technology in the Twentieth Century. Baltimore, Maryland: Johns Hopkins University Press, ISBN 0801868858, s. 194
  25. ^ Aswell, Tom (2010): Louisiana Rocks! The True Genesis of Rock & Roll. Gretna, Louisiana: Pelican Publishing Company, ISBN 1589806778, s. 61–65.
  26. ^ Unterberger, Richie (2003): «Louisiana blues» i: Bogdanov, Michael; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas, red.: All Music Guide to the Blues: The Definitive Guide to the Blues, Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3. utg., ISBN 0-87930-736-6, s. 687-688.
  27. ^ Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 11.
  28. ^ Campbell, Michael, red. (2008): Popular Music in America: And the Beat Goes on, Cengage Learning, 3. utg., s. 168.
  29. ^ Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 236.
  30. ^ Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 35.
  31. ^ a b c d e f g h i Bogdanov, Michael; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas, red. (2003): All Music Guide to the Blues: The Definitive Guide to the Blues, Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3. utg., ISBN 0-87930-736-6, s. 700-702.
  32. ^ Rawlings, Terry (2002): Then, Now and Rare British Beat 1960-1969, Omnibus Press, s. 130.
  33. ^ Roberty, Marc (1995): The Complete Guide to the Music of Eric Clapton, Omnibus Press, s. 11.
  34. ^ Brunning, Robert (2004): The Fleetwood Mac Story: Rumours and Lies, Omnibus Press, s. 1-15.
  35. ^ Prown, Pete; Newquist, Harvey P. (1997): Legends of rock Guitar: The Essential Reference of Rock's Greatest Guitarists, Hal Leonard Corporation, s. 25.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Elektrisk_blues&oldid=23470162»