Sam Phillips

amerikansk plateprodusent
Se også Sam Phillips (musiker), født 1962

Samuel Cornelius Phillips (født 5. januar 1923, død 30. juli 2003), bedre kjent som Sam Phillips var en amerikansk plateprodusent som spilte en viktig rolle i starten av rock and roll. Han er knyttet til flere store rhythm and blues- og rock and roll-stjerner på 1950-tallet, men er mest kjent for å ha oppdaget Elvis Presley. I 1998 ble Phillips valgt inn i Blues Hall of Fame.[8]

Sam Phillips
FødtSamuel Cornelius Phillips
5. jan. 1923[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Florence
Død30. juli 2003[1][3][4][5]Rediger på Wikidata (80 år)
Memphis
BeskjeftigelseGründer, plateprodusent, låtskriver Rediger på Wikidata
NasjonalitetUSA
UtmerkelserGrammy Trustees Award (1991)
Jack Emerson Lifetime Achievement Award for Executive (2003)[6]
Rock and Roll Hall of Fame (1986)[7]

Bakgrunn og barndom rediger

Phillips kom fra Florence i Alabama. Han var eldst av 8 søsken og vokste opp på gård. Familien dyrket bomull og Phillps hjalp ofte til med å plukke. Mesteparten av de som plukket bomull var svarte arbeidere og ofte sang de mens de plukket. Dette påvirket Phillips musikalsk. Phillips spilte både piano og gitar i barndommen.

Memphis Recording Service og Sun Records rediger

I 1940-årene arbeidet Phillips som DJ for en radiostasjon i Muscle Shoals i Alabama. Ifølge Phillips selv inspirerte det «åpne formatet» radiokanalen kjørte med å sending både musikk fra hvite og svarte artister hans senere arbeid i Memphis.

3. januar 1950 startet Phillips «Memphis Recording Service» ved 706 Unioner Avenue i Memphis i Tennessee, som senere ble studioet til hans eget plateselskap, Sun Records, gjennom 50-årene.

Phillips spilte inn det mange mener er den første rock and roll-sangen, «Rocket 88» av Jackie Brenston og bandet Deltas Cats, båndet var egentlig leid av den 19 år gamle Ike Turner, som hadde skrevet sangen. Innspillingen ble gitt ut på Chess Records i Chicago i 1951. Fra 1950 til 1954 spilte Phillips inn musikk med svarte R&B-artister som James Cotton, Rufus Thomas, Rosco Gordon, Little Milton, Bobby Blue Bland og andre. Blueslegender som B.B. King og Howlin' Wolf gjorde de første innspillingene sine i studioet hans.

Elvis Presley, Johnny Cash, Jerry Lee Lewis, Carl Perkins, Roy Orbison rediger

Elvis Presley, som spilte inn sin versjon av Arthur «Big Boy» Cruddup sin «That's All Right (Mama)» i studioet til Phillips, ble særdeles populær, først i Memphis, og senere i hele USA og resten av verdenen. De første seks månedene var derimot B-siden, «Blue Moon of Kentucky» av Bill Monroe, noe mer populær enn «That's All Right (Mama)». Selv om singelen ikke var kjent utenfor Sørstatene kom mange håpefulle artister raskt til studioet med håp om at de også skulle få muligheter til spille inn en singel. Sangere som Sonny Burgess («Mugg Bucket's Got A Hole In It»), Charlie Rich, Junior Parker og Billy Lee Riley spilte inn for Sun med noe suksess, mens andre som Jerry Lee Lewis, BB King, Johnny Cash, Roy Orbison og Carl Perkins ble superstjerner.

Tiltross for noe suksess fikk studioet til Phillips finansielle problemer i midten av 1955 og han solgte Presley sin kontrakt til RCA Records. Gjennom salget av kontrakten klarte han å distribuere Perkins' sang «Blue Suede Shoes» og Sun Records fikk sin første nasjonale hit.

Phillips har fått æret for å ha lært Presley produksjon før ham drog til RCA. Selv om det er Steve Sholes som står som offisiell produsent på Elvis sine plater på RCA, var den i realiteten Elvis selv som produserte det meste av musikken sin.

Phillips benyttet nyskapende teknikker da han spilte inn med Elvis. På de fleste innspillingene på denne ble lydstyrken på vokalen presset opp, mens Phillips lar vokalen ligge jamnt med resten av instrumentene. Phillips benyttet også et forsinket signal som ga en ekkoeffekt. RCA visste ikke hvilken teknikk Phillips hadde benyttet og klarte ikke å gjenskape effekten på Elvis sin utgave av «Heartbreak Hotel».

Elvis hadde ikke noe band da han kom til Sun Records. Det var Sam Phillips som valgte de to musikerne som spilte inn den første singelen, gitaristen Scotty Moore og bassist Bill Black. Etter hvert kom også trommeslager D.J. Fontana til og sammen produserte de noen av de største hittene i rockehistorien, selv etter at Phillips hadde solgt Presley-kontrakten til RCA. Av disse finner en «Heartbreak Hotel», «Hound Dog» og «Don't Be Cruel».

Et eksempel på hvor viktig Phillips var i den tidlige perioden av rock and roll oppsto 4. desember 1956 da Jerry Lee Lewis spilte piano på en Carl Perkins innspilling ved studioet til Phillips. Elvis Presley dukket brått opp i studioet, i tillegg til at Johnny Cash møtte opp. De fire musikerne spilte i lag. Denne innspillingen er blitt kalt Million Dollar Quartet.

Phillips startet en radiostasjon kalt WHER i oktober 1955. Phillips gjorde seg også rik som en av de første inverstorene i motellkjeden Holiday Inn.

I 1986 ble Sam Phillips en del av den første gruppen som ble innlemmet i Rock and roll Hall of Fame. I 1991 fikk han Grammy sin ærespris.

Phillips døde av respirasjonssvikt i Memphis i juli 2003, bare dagen etter at det opprinnelige Sun Studio ble erklært et nasjonalt historisk landemerke.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Discogs, oppført som Sam Phillips (2), Discogs artist-ID 340809, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Find a Grave, oppført som Sam Cornelius Phillips, Find a Grave-ID 7724504, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6p56sqz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ americanamusic.org, besøkt 3. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Sam Phillips | Rock & Roll Hall of Fame», verkets språk engelsk, besøkt 18. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 1998[død lenke] (besøkt 27. august 2012)

Litteratur rediger

  • Guterman, Jimmy. (1998). "Sam Phillips". In The Encyclopedia of Country Music. Paul Kingsbury, Editor. New York: Oxford University Press. p. 414.

Eksterne lenker rediger