Diamantsūtraen

(Omdirigert fra «Diamantsutraen»)

Diamantsūtraen er sammen med hjertesutraen de to mest populære forkortede utgaver av den store Prajñāpāramitā Sūtra, spesielt innenfor Zen. En Zen-tradisjon forteller hvordan Hui Neng (639713), den 6. patriark av Kinas Chan-skole, oppnådde total opplysning ved å høre bare et enkelt vers fra teksten én enkelt gang.

Permen til en kinesisk diamantsūtra

Den første trykte versjon av sutraen stammer fra Kina. Den ble fremstilt som et tresnitt og er datert tilsvarende 11. mai 868. Dette dokumentet regnes som det første kjente boktrykkprodukt i menneskehetens historie, nesten 600 år eldre enn Gutenbergbibelen. Det ble oppdaget og stjålet av arkeologen Aurel Stein i 1907. Det befant seg den gang i Mogaogrottene ved den kinesiske by Dunhuang.

Diamantsutraens tittel på sanskrit er Vajracchedika Prajñāpāramitā sūtra. Vajra betyr «diamant» eller «tordenkile». Cchedika betyr «å kutte gjennom». Prajña betyr «visdom». Pâramitâ betyr «å rekke frem til den andre bredden», å krysse verdenslidelsenes hav for å komme til opplysningens bredde. Andre navn på denne teksten i vestlig litteratur, er derfor «Diamantkutter sûtraen» og «Diamanten som skjærer gjennom illusjonen».

Idéene som teksten fremfører, blir verken argumentert for eller forklart. De blir uttrykt rett fram i slående paradokser, der ting identifiseres med sine egne motsetninger. Budskapet er altså at opplysningen transcenderer alle rasjonelle kategorier (maya eller relative målestokker).

Mahāyāna-læren rediger

Kapittel 3 av teksten uttrykker mahāyāna-lærens essens ved å sette likehetstegn mellom tilsynelatende motsetninger. Den tibetanske utgaven av teksten (oversatt til norsk) gjengir mahāyāna-læren med følgende språklige paradoks:

«Alle levende vesener av en hvilken som helst klasse, født fra egg, fra livmoren, fra væske, eller gjennom transformasjon enten med form eller uten form, enten i en tilstand av tenkning eller unndratt nødvendigheten av å tenke, eller fullstendig hinsides alle tankeplan – alle disse er forårsaket av meg til å oppnå den ubundede frigjøring Nirvāna. Likevel, når enorme, utallige, umålelige antall av vesener på denne måten har blitt frigjort, da har sannelig intet vesen blitt frigjort! Og hvorfor er det slik, Subhūti? Det er fordi ingen Bodhisattva, som er en sann Bodhisattva, nærer ideen om en ego-entitet, en personlighet, et vesen, eller en adskilt individualitet.»

Og et annet sted i teksten uttrykkes dette slik:

«Nettopp, Subhūti!
Jeg oppnådde ingenting gjennom den enestående, totale oppvåkning.
Og det er nettopp derfor jeg kaller den for den enestående, totale oppvåkning.»

Et lignende paradoks finnes i oppsummeringen av Buddhas lære i Vishuddhimagga («Renhetens vei») hos Theravāda-skolen:

«Bare lidelsen eksisterer, men ingen lider
Bare gjerninger finnes, men ingen gjerningsmann
Nirvāna eksisterer, men ingen søker det
Veien er der, men ingen går den»

I diamantsutraen er imidlertid slike språklige paradokser selve gjennomgangstonen i hele teksten.

Ikke-tilknytning rediger

Diamantsutraen uttrykker også et brudd med selve dharma (Buddhas lære). En arhat bryter tilknytningen til egoet, men ikke til dharma. Hans eller hennes fokus er sin egen opplysning, ikke andres. De erkjenner eksistensen av den onde sirkelen samsara, og bryter syklusen av gjentatte reinkarnasjoner og lidelse ved å eliminere karma.

De er likevel bundet av dharma, fordi de dveler i tomheten og ikke vender tilbake til de tre eksistensplan (triloka) for å frelse alle vesener fra verdenslidelsen. I stedet beskytter de det som de har oppnådd, og er fortsatt bundet til læren om eksistens og ikke-eksistens.

Ifølge mahāyāna-læren er de derfor ikke frigjort fra form – kjenntegnet ved alle fenomener, og kan ikke forvandle «den åttende bevissthet» (Alaya) til Prajña.

Ved å bryte båndene med både egoet og dharma, erkjenner man ifølge diamantsutraen Prajñāpāramitā – den ontologiske tomhet og den illusoriske natur hos alle fenomener.

Den tibetanske teksten avsluttes ved å karakterisere religiøse lærdommer slik:

«En stjerne ved daggry, en boble i en strøm;
Et lynglimt i en sommer-sky,
En flakkende lampe, et spøkelse og en drøm.»

I Kumārajīva's oversettelse til kinesisk i året 403 e.Kr., er dette gjengitt slik:

«Alle betingede dharmaer
er som drømmer, illusjoner, bobler, skygger,
Lik duggdråper, et lynglimt.
Betrakt dem derfor slik.»

Ulike versjoner rediger

Sanskrit rediger

I 1961 publiserte Dr. P. L. Vaidya (1891–1978) sanskrit-teksten. Han baserte seg på manuskriptene til Max Müller (1881), men tar også hensyn til variasjoner i Gilgitmanuskriptet.[1]

Edward Conze publiserte fire oversettelser i 1957, 1958 og 1974.[2][3] Nalinaksha Dutt publiserte i 1959 en oversettelse av Gilgitmanuskriptet.[4] Gregory Schopen publiserte i 1989 en oversettelse av Gilgitmanuskriptet, der han også tar hensyn til tidligere oversettelser av Chakravarti, Conze og Dutt.[5]

I 1996 kom det for dagen tekster fra Bamiyan i Afghanistan. Tekstene var blitt berget ut av landet under den afghanske borgerkrigen (1989–1992). MSS 2179, 2372-2386 og 2416 kom fra et bibliotek som må ha inneholdt 1400 eller flere manuskripter. Det tilhørte trolig et kloster som tilhørte skolen mahāsāṃghika og som ble besøkt av den kinesiske munken Xuánzàng (玄奘, 602–664). Blant tekstene som ble funnet er så langt de eldste kjente manuskripter om prajñāpāramitā (2.–3. århundre).[6]

Manuskript 2385 inneholder Bhaiṣajyagursūtraen og diamantsūtraen skrevet på bjørkebark med Gilgit/Bamiyan-skrift. Manuskriptet stammer fra en hule i Hindukush i Bamiyan og består av 46 folioer. Manuskriptet havnet i Schøyen-samlingen, og dets innhold ble publisert av Jens Braarvig i 2006.[7][6]

Det finnes også et nepalesisk manuskript av diamantsūtraen, som tilhører Newarbuddhismen blant Newarfolket i Nepal. Teksten har tittelen vajracchedikā nāma triśātikā prajñāpāramitā (वज्रच्छेदिका नाम त्रिशतिका प्रज्ञापारमिता). Prosjektet The Digital Sanskrit Buddhist Canon (DSBC) ble innledet i 2003, og har foretatt digitaliseringer av tekster. I 2004 var diamantsūtraen blitt digitalisert.[8][9]

I 1881 omtalte orientalisten Max Müller (1823–1900) fire eksemplarer av diamantsūtraen på sanskrit. To av dem var manuskripter fra Japan, og var skrevet på 1700-tallet. Han mottok det første manuskriptet 15. februar 1881; det var en kopi av et manuskript som var blitt sendt til klosteret Kōkizi; det andre manuskriptet var blitt skrevet av Kaishin Kurehito, og stammet fra det samme klosteret. Begge manuskriptene befinner seg i Bodleian Library i Oxford, og har katalognumrene Bodleian Japan no. 54 & 55.[10]

Det tredje eksemplaret er fra Tibet og er et blokktrykk. Det er sannsynligvis trykt i Kina. Det ble skjenket av Baron Schilling de Canstadt til Imperial Russian Academy i St. Petersburg. Det inneholder sanskrit-teksten, en tibetansk translitterasjon og en tibetansk oversettelse. Den tibetanske teksten med en tysk oversettelse ble publisert av Isaac Jacob Schmidt (1779–1847) i 1836.[11][10]

Det fjerde eksemplaret var fra Kina og var også et blokktrykk. Max Müller mottok det fra en viss Mr. Wylie, som hadde mottatt det i Peking. Blokktrykket inneholder diamantsūtraen, Avalokitasvarasūtraen, hjertesūtraen, Aparimitayuhsūtraen og en rekke dharanier.[10]

I 1894 publiserte Max Müller den første oversettelsen av diamantsūtraen fra sanskrit. Oversettelsen var basert på de fire sanskrit-manuskriptene.[12]

Den tibetanske versjonen rediger

I Derge Kangyur (1733) befinner teksten seg i seksjonen prajñāpāramitā (ཤེར་ཕྱིན།, sher phyin/), og i underseksjonen «diverse (mindre) prajñā[pāramitāsūtraer]» (ཤེས་​རབ་​སྣ་​ཚོགས། · shes rab sna tshogs/). Denne underseksjonen kalles også «11 barn» (བུ་བཅུ་གཅིག · bu bcu gcig), i motsetning til de store prajñāpāramitāsūtraer som befinner seg i underseksjonen «moder[sūtraer]» (ཡུམ་ · yum). Teksten har katalognummeret Toh. 16/D.17 og befinner seg i bind 34 (ཀ, ka), folio 121a.1-133a.1.[13]

 
Eksemplar av den tibetanske diamantsūtraen. Manuskript fra det 15. århundre, skrevet i gull

I A Comparative Analytical Catalogue of the Kanjur Division of the Tibetan Tripitaka fra Ōtani-universitetet (大谷大学), er den tekst nr 739.[14]

Utgave Nummer Seksjon Bind
Dergè Kangyur
(སྡེ་དགེའི་བཀའ་འགྱུར, sde dge‘i bka'-'gyur)
D.17 shes rab sna tshogs (ཤེས་​རབ་​སྣ་​ཚོགས།)
folio 121a.1-133a.1.
Bind 34 (ཀ, ka)
Narthang Kangyur
(སྣར་ཐང་བཀའ་འགྱུར, snar thang bka'-'gyur)
N.18 sher phyin sna tshogs (ཤེར་ཕྱིན་སྣ་ཚོགས།)
folio 222a.6-240a.3
Bind 34 (ཀ, ka)
Peking Kangyur
(པེ་ཅིང་བསྟན་འགྱུར, pe cing bstan 'gyur)
Q.739 shes rab sna tshogs (ཤེས་​རབ་​སྣ་​ཚོགས།)
folio 161b.2-176a.1
Bind 49 (ཙི, tsi)
Choné Kangyur
(ཅོ་ནེ་བསྟན་འགྱུར, co ne bstan 'gyur)
C.1006 sher phyin sna tshogs (ཤེར་ཕྱིན་སྣ་ཚོགས།)
folio 169a.3-186a.6
Bind 78 (ཀ, ka)
Urga Kangyur
(ཨུརྒ་བསྟན་འགྱུར, urga bstan 'gyur)
U.16 shes rab sna tshogs (ཤེས་​རབ་​སྣ་​ཚོགས།)
folio 121a.1-133a.1
Bind 34 (ཀ, ka)
Lhasa Kangyur
(ལྷ་ས་བསྟན་འགྱུར, lha sa bstan 'gyur)
L.18 sher phyin sna tshogs (ཤེར་ཕྱིན་སྣ་ཚོགས།)
folio 215a.4-236a.1
Bind 34 (ཀ, ka)

Den tibetanske tittelen er 'phags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa rdo rje gcod pa zhes bya ba theg pa chen po'i mdo (འཕགས་པ་ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་རྡོ་རྗེ་གཅོད་པ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ), som er en gjengivelse av sanskrit-tittelen Ārya vajracchedikā nāma prajñāpāramitā mahāyānasūtra. På norsk blir det «den edle mahāyānasūtra kalt diamantskjæreren som fører til prajñāpāramitā». Den kalles også shes rab kyi pha rol tu phyin pa rdo rje gcod pa/ (ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་རྡོ་རྗེ་གཅོད་པ།), som er en oversettelse av vajracchedikā nāma prajñāpāramitā eller «prajñāpāramitā[sūtraen] kalt diamantskjæreren». Endelig kalles den også triśātikā prajñāpāramitā, «prajñāpāramitā i 300 vers».[13][3]

Oversettelsen ble foretatt under regjeringstiden til keiser Trisong Detsen (ཁྲི་སྲོང་ལྡེ་བཙན, 742–796). Oversetterne var den indiske panditaen Silendrabodhi og den tibetanske oversetteren Nanam Yeshé Dé (སྣ་ནམ་ཞང་ཡེ་ཤེས་སྡེ་, 730–805), en disippel av Guru Rinpoche. Originalen var et sanskrit-manuskript fra Nepal.

Padmakara Translation Group arbeider med å oversette den tibetanske versjonen til engelsk. Oversettelsen er basert på versjonen i Dergè Kangyur, men tar også hensyn til varianter og alternative oversettelser i andre utgaver av Kangyur. Pr 18. mars 2024 pågår oversettelsen, og er ennå ikke publisert.[13]

Kinesiske oversettelser rediger

Det er bevart syv oversettelser av diamantsūtraen til kinesisk:[15]

 
Jadeboken av diamantsūtraen, skrevet på kinesisk, gravert og forgylt på 53 folioer av nefritt (jade) og gull; datert 1732 under Qing-dynastiet. Høyde 241 mm, bredde 89 mm.
Katalognummer C 1006
  • 金剛般若波羅蜜經, Jīngāng bānruòbōluómì jīng, oversatt av Kumārajīva (鳩摩羅什, 344–413) i året 403 e.Kr. i en bokrull.[15] Oversettelsen ble gjort i Xiāo-yáo hagen (逍遙園) i Cháng'ān, under regjeringstiden til keiser Yáo Xīng (姚興, 366–416), i det 3. året av Hóngshǐ (弘始), under det senere Qin-dynastiet.[14]
    • I Taishō shinshū daizōkyō befinner den seg i bind 8 som tekst nr 235.[16]
    • I den xylografiske utgaven av Tripiṭaka Koreana fra 1236 til 1251 som oppbevares i tempelet Haeinsa (해인사), er den i bind 147 (chüan 1), etui 羽 (71), som ble gravert i 1238.[14] Teksten finnes også i bind S5, etui 羽 (71), som ble gravert i 1238. I bokformen har den nummeret KS5.[17]
    • I bokformen av Tripiṭaka Koreana – Koryo-dae-jang-kyong (KJDK), som er det fotografiske nytrykk av Haeinsa-xylografene, befinner den seg i bind 5, side 979-984, som tekst nr 13 (K13).[14]
    • I Han'gul taejanggyong kanhaeng mongnok (HDJK), utgitt av Dongguk University (1976), er den i bind 37, tekst nr 234.[14]
    • I katalogen Bussho kaisetsu daijiten (佛書解説大辭典) av Gemmyo Ono (小野玄妙, 1883–1939) er den omtalt i bind 3, side 506d.[14]
    • I Zhōnghuá dàzángjīng (中華大藏經) er den i bind 8, tekst nr 13, og den opptar sidene 298-305.[16]
    • I katalogen til Nanjiō Bunyiū (1849–1927) fra 1883 er den tekst nr 10.[18]
    • Teksten er fraværende i Dainippon Zokuzōkyō (大日本續藏經) eller 卍.[16]
  • 金剛般若波羅蜜經, Jīngāng bānruòbōluómì jīng, oversatt av Bodhiruchi (菩提流支, d. 527) i året 509 e.Kr i en bokrull. Dette er i virkeligheten to oversettelser fra to forskjellige sanskrit-manuskripter. Oversatt i det 2. året av Yung Ping (永平), under det nordlige Wei i Luoyang.[19]
    • I Taishō shinshū daizōkyō befinner de seg i bind 8 som tekst nr 236A og 236B.[15][20]
    • I den xylografiske utgaven av Tripiṭaka Koreana, er den i bind 147 (chüan 1), etui 羽 (71), som ble gravert i 1238.[19]
    • I KJDK befinner den seg i bind 5, side 985-991, som tekst nr 14 (K14).[19]
    • I HDJK er den i bind 37, tekst nr 235.[19]
    • I katalogen til Gemmyo Ono er den omtalt i bind 3, side 508c.[19]
    • I Zhōnghuá dàzángjīng er den i bind 8, tekst nr 14, og den opptar sidene 306-314.[20]
    • I katalogen til Nanjiō Bunyiū er den tekst nr 11.[18]
    • Teksten er fraværende i Dainippon Zokuzōkyō (卍).[20]
 
Den tibetanske diamantsūtraen, sjenket som gave av Tenzin Gyatso (den 14. Dalai Lama) til Himalayan Tibet Museum i Darjeeling på sin 80-årsdag 6. juli 2015.
  • 金剛般若波羅蜜經, Jīngāng bānruòbōluómì jīng, oversatt av Paramārtha (真諦, 499–569) i året 562 e.Kr. i en bokrull. Oversettelsen fant sted mellom det første året av Yǒng dìng (永定) (558 e.Kr.) og det første året av T'ai Chien (泰建) (569 e.Kr.) under Chen-dynastiet i Zhì-zhǐ klosteret (制旨寺) i Quanzhou.[21]
    • I Taishō shinshū daizōkyō befinner den seg i bind 8 som tekst nr 237.[15][22]
    • I den xylografiske utgaven av Tripiṭaka Koreana, er den i bind 147 (chüan 1), etui 羽 (71), som ble gravert i 1239.[21]
    • I KJDK befinner den seg i bind 5, side 993-999, som tekst nr 15 (K15).[21]
    • I HDJK er den i bind 37, tekst nr 236.[21]
    • I katalogen til Gemmyo Ono er den omtalt i bind 3, side 508d.[21]
    • I Zhōnghuá dàzángjīng er den i bind 8, tekst nr 15, og den opptar sidene 322-331.[22]
    • I katalogen til Nanjiō Bunyiū er den tekst nr 12.[18]
    • Teksten er fraværende i Dainippon Zokuzōkyō (卍).[22]
  • 金剛能斷般若波羅蜜經, Jīngāng néng duàn bānruòbōluómì jīng, oversatt under Sui-dynastiet av Dharmagupta (達摩笈多, d. 619) i året 605 e.Kr. i en bokrull.[15][23]
    • I Taishō shinshū daizōkyō befinner de seg i bind 8 som tekst nr 238.[15][24]
    • Teksten er fraværende i Tripiṭaka Koreana og i Dainippon Zokuzōkyō (卍).[24]
    • I Zhōnghuá dàzángjīng er den i bind 8, tekst nr 17, og den opptar sidene 332-339.[24]
    • I katalogen til Nanjiō Bunyiū er den tekst nr 15.[18]
 
Håndskrevet kopi av diamantsūtraen fra Song-dynastiet, skrevet av kalligrafen Zhāng Jízhī (張即之, 1186–1266) den 18. juli 1253
  • 能斷金剛分, Néng duàng jīngāng fēn, oversatt av Xuánzăng (玄奘, 602–664) som tekst nr 9 i hans prajñāpāramitābibliotek. Dette biblioteket ble oversatt ved klosteret Yù Huá Gōng (玉華宮) i nærheten av Jade-blomster palasset mellom 16. februar 660 og 25. november 663.[15]
    • I Taishō shinshū daizōkyō befinner den seg i bind 8 som tekst nr 220 [9].[25]
    • I den xylografiske utgaven av Tripiṭaka Koreana, er den i bind 117 (chüan 1), etui 珍 (577), som ble gravert i 1239.[26]
    • I KJDK befinner den seg i bind 4, som tekst nr 1[9] (K1[9]).[26]
    • I HDJK er den i bind 32, tekst nr 1[9].[26]
    • I Zhōnghuá dàzángjīng er den i bind 6, tekst nr 1[9].[25]
    • I katalogen til Nanjiō Bunyiū er den tekst nr 1[9].[18]
    • Teksten er fraværende i Dainippon Zokuzōkyō (卍).[25]
  • 佛說金剛能斷般若波羅蜜多經, Fóshuō jīngāng néng duàng bānruòbōluómìduō jīng, oversatt av Yìjìng (義淨, 635–713) i året 703 e. Kr. Oversettelsen ble foretatt i Xī-míng klosteret (西明寺) på den 4. dagen, i den 10. måned, i det 3. året av Cháng ān (長安) under Tang-dynastiet.[27]
    • I Taishō shinshū daizōkyō befinner den seg i bind 8 som tekst nr 239.[28]
    • I den xylografiske utgaven av Tripiṭaka Koreana, er den i bind 147 (chüan 1), etui 羽 (71), som ble gravert i 1238.[27]
    • I KJDK befinner den seg i bind 5, side 1011-1011-1016, som tekst nr 17 (K17).[27]
    • I HDJK er den i bind 37, tekst nr 237.[27]
    • I katalogen til Gemmyo Ono er den omtalt i bind 8, side 430d.[27]
    • I Zhōnghuá dàzángjīng er den i bind 8, tekst nr 19, og den opptar sidene 350-356.[28]
    • I katalogen til Nanjiō Bunyiū er den tekst nr 14.[18]

Versjonen til Kumārajīva er den mest populære, og er brukt av senere kommentatorer. Den er friere i stilen enn de andre kinesiske oversettelser fra sanskrit.[15][29]

Referanser rediger

Kilder rediger

Se også rediger