Wikipedia

Oslo lagdømme

(Omdirigert fra «Christiania lagstol»)

Oslo (fra 1624 Christiania) lagdømme eller lagsogn var et lagdømme som besto fra middelalderen til 1797. Lagdømmet var embetsområdet for en lagmann med sete i Oslo (Christiania).

Historie rediger

 
I dette brevet fra kong Filippus Simonsson fra ca. 1207–1217 (DN I 3) nevnes lagmannen Simon (Simun logh maðr), som har «forklart loven» (laogh um skyrt) i en sak om en eiendom på Follo tilhørende Hovedøya kloster.

Man vet lite om lagmannsembetets historie før Magnus Lagabøter. Det antas at kong Sverre var den første som ga lagmannen offisiell utnevnelse.[1] I Håkon Håkonssons saga nevnes det to lagmenn fra Opplandene og to fra Viken. Opplandene har vært inndelt i en søndre og nordre del, med hver sin lagmann. «Søndre Opplandene» må ha omfattet Romerike, Ringerike og Hadeland [2] med Toten. Samtidig har antakelig Tønsberg og Oslo hatt hver sin lagmann med ansvar for henholdsvis Vestfold og bygdene innerst i Oslofjorden.[3] Gustav Indrebø foreslår at det opprinnelig har vært én lagmann for hele nordre Viken, men at det en gang før 1266 har blitt utnevnt lagmenn for byene Oslo og Tønsberg, som også har fått de omkringliggende bygdene under seg.[4]

På slutten av 1200-tallet må det ha skjedd en reform av lagmannsområdene på Østlandet, som sannsynligvis er gjennomført av hertug Håkon. En gang før 1293 har Toten blitt overført til det nordre lagdømmet på Opplandene (som fra da av utgjør Oppland lagdømme), mens det søndre lagdømmet på Opplandene ble slått sammen med Oslo til ett lagdømme med hovedsete i Oslo. Dette må ha skjedd før 1297, siden en retterbot fra 1297–98 for Ringerike og Hadeland nevner at disse bygdene skal rette vektene sine etter en vektstein som oppbevares i Oslo.[5] Indrebø mener at lagmannen i Oslo ved den samme reformen har måttet avstå Borgesyssel (Østfold) til lagmannen i Tønsberg.[6]

Det viktigste stevnet i Oslo lagdømme var et stort stevne i Oslo ved jonsvake (sankthans, 23. juni).[7] I motsetning til lagdømmene på Vestlandet og i Trøndelag har ikke lagdømmene på Østlandet hatt noe stort årlig lagting. Formelt har lagtinget på Eidsvoll fungert som lagting både for Opplandene og Oslo, men dette tinget har kun hatt lokal betydning. Først på slutten av 1500-tallet nevnes «lagting» i Oslo, men dette er fordi skillet mellom lagting og vanlige stevner nå er falt bort, slik at alle stevner kan kalles «lagting».[8]

Omkring 1400 ser det ut som lagmannen i Oslo i stor grad har dømt selv, og sjelden har oppnevnt en domsnevnd (dóm) til å dømme i saken.[9] Utover 1400-tallet ble det imidlertid vanligere at en domsnevnd av 6 eller 12 uhildede menn dømte. Jens Arup Seip ser i dette en gradvis oppløsning av statsmakten til fordel for bonde- og bysamfunnet.[10] Men lagmannens autoritet kunne styrkes igjen ved at han selv ble med i domsnevnden. På 1500-tallet dømte lagmannen sammen med en fast domsnevnd, som i Oslo som oftets besto av 6 menn, hentet fra byens rådmenn og borgermestre.[11] Etter reformen i rettsvesenet på slutten av 1500-tallet, da bygdetingene i større grad dømte i første instans, minket antallet saker som direkte kom inn for lagmannsretten, som i større grad ble en apellinstans fra bygdetingene. Ved reformen i 1607 ble byrådet skilt ut som en egen domstol, slik at lagmannen ble fritatt fra å dømme i første instans også i saker som angikk byen. Dermed forsvant også de rettskyndige rådmennene fra lagmannsretten. Lagmannen dømte nå alene sammen med en lagrette av menige bymenn og bønder, som snart ikke hadde annen betydning enn som rettsvitner. Lagmannen var dermed langt på vei blitt en moderne embetsdommer.[12]

Oslo lagdømme ble sammen med de andre lagdømmene i Norge nedlagt som følge av reformen i rettsvesenet av 1797. Samtidig ble Akershus stiftsoverrett etablert som apellinstans.

Stevner rediger

Lagmannen i Oslo har hatt tilhold i byen Oslo, og har ikke reist på stevner rundt i bygdene, med unntak av et besøk på lagtinget på Eidsvoll hver sommer (bottolfsmesse, 17. juni).

På slutten av 1500-tallet holdt lagmannen i Oslo fem årlige stevner. Christian IVs norske lov nevner også fem tingtider, nemlig pålsmesse (St. Paul, 25. januar), midfaste, toketirsdag, jonsvake (sankthans, 23. juni) og vinternatt (14. oktober).[13] Disse faste stevnetidene går trolig langt tilbake i tiden, i alle fall til midten av 1350-tallet.[14] På 1300-tallet har lagmannen holdt et viktig stevne i den første uken av fasten, som var tiden for det gamle markedet i Oslo.[15]

Lagmannen holdt ikke stevnene på noe fast sted over lengre tid, men vekslet mellom forskjellige bygårder. Men som regel var denne gården den samme som ble brukt som byens rådstue.

Område rediger

Den nøyaktige avgrensningen av lagdømmets område er for middelalderens vedkommende uklar, og har trolig vært skiftende. Fra slutten av 1500-tallet omfatter Oslo lagdømme hele det senere Akershus fylke, Mossedal (Hobøl), Hurum, Røyken, Lier, Ringerike, Hadeland, Hallingdal, deler av Valdres og Odalen.[16]

Hallingdal og Valdres hørte opprinnelig under Bergen lagdømme, men nevnes første gang 1422 under Oslo. Også saker i Solør har tidvis blitt pådømt av lagmannen i Oslo i senmiddelalderen.[17]

Lagtinget på Eidsvoll rediger

 
Minnesmerke over det gamle tingstedet på Eidsvoll

Jens Arup Seip forklarer ordningen med et eget lagting på Eidsvoll slik: Tingstedet for det gamle lagdømme for den søndre delen av Opplandene har vært Eidsvoll (Eidsivatinget), men etter sammenslåingen med Oslo måtte bøndene på Romerike søke lagmannen i Oslo. Lagtinget på Eidsvoll ble likevel opprettholdt også etter at lagdømmet var nedlagt, etter ønske av bøndene på Romerike, som hadde kortere reisevei dit enn til Oslo.[18]

På Eidsvoll møtte både lagmannen fra Oslo og lagmannen fra Opplandene, men de dømte ikke sammen. Saker fra Romerike og Hadeland ble pådømt av lagmannen i Oslo, mens saker fra Hedmarken, Land og Vardal ble pådømt av lagmannen i Opplandene. Seip mener at lagtinget på Eidsvoll har vært av underordnet betydning og mest har fungert som et slags lokalting for Romerike og tilgrensende bygder.[19] Kjell Kleivane påpeker at det er påfallende få saker fra Eidsvoll og Nannestad i lagtingsprotokollen fra begynnelsen av 1600-tallet, noe som kan tyde på at saker derfra i stor grad fortsatt ble avgjort på Eidsvoll.[20]

Lagtinget på Eidsvoll fungerte gjennom hele senmiddelalderen og 1500-tallet, og nevnes fortsatt i Christian IVs norske lov (1604), men må være falt bort like etterpå. Kjell Kleivane mener det kan ha skjedd i 1619/20, da det var lagmannsskifte i Oslo og på Opplandene.[21]

Overlagtinget i Oslo rediger

Fra ca. 1490, under kong Hans, ble det oppnevnt en ny domstol i Oslo, som til å begynne med besto av biskopene i Oslo og Hamar, høvedsmennene i Oslo og Tønsberg, samt lagmennene omkring Oslo. Denne domstolen kom sammen til midfaste hvert år og utgjorde en slags overdomstol for hele Østlandet.[22] Etter reformasjonen forsvant biskopene fra domstolen, og det ble innført to årlige sesjoner, Pålsmesse 25. januar og St. Hansdag. Av moderne historikere kalles denne domstolen overlagting.[23]

I denne domstolen hadde lagmannen i Oslo forsetet, og det var som regel han som utstedte domsbrevene. Siden overlagtinget ble holdt til to av de faste stevnetidene for Oslo lagdømme, kan overlagtinget betraktes som en særskilt sesjon i Oslo lagmannsrett.[24]

Oslo-domstolen hadde på 1500-tallet en tendens til å tiltrekke seg saker fra hele landet[25], og må ha blitt betraktet som en slags høyeste domstol i Norge. Peder Claussøn Friis skriver i sin Norgesbeskrivelse: «Vdj Oslo er den høieste rettergang i Norge».[26] Overlagtinget har antakelig bortfalt i 1603, det samme året som en kommisjon av lagmenn kom sammen i Oslo for å gjennomgå den danske oversettelsen av Landsloven. Som overdomstol ble det avløst av herredagene.[27]

Kildemateriale rediger

Den fremste kilden til lagmannens virksomhet i middelalderen er brev utstedt av lagmannen. Fra slutten av 1500-tallet er det bevart opptegnelsesbøker etter lagmannen Niels Stub (utgitt 1895), som gir et innblikk i rettsvirksomheten i Oslo på denne tiden. På 1600-tallet har lagmannen ført protokoller over sin virksomhet, men disse er for det meste gått tapt. Fra perioden 1608–1616 er det bevart lagtingsprotokoller som er utgitt av Kjell J. Kleivane i 1987. Fra 1680 er det igjen bevart protokoller.[28]

Lagmenn rediger

  • Simon (nevnt ca. 1207–17)[29]
  • Åmunde (nevnt 1279 og 1298)
  • Hauk Erlendsson (nevnt 1302)
  • Pål Einarsson (ca. 1307–ca. 1321 og ca. 1323–ca. 1324)
  • Eindride Tolvsson (ca. 1322)
  • Toralde Brandsson (ca. 1328–ca. 1331)
  • Eivind Hallvardsson (ca. 1332–ca. 1335)
  • Tord Eiriksson (ca. 1340–ca. 1343)
  • Harald Nikolausson (ca. 1344)
  • Nikolaus Paus (ca. 1347)
  • Sigurd Havtorsson (ca. 1347–1348)
  • Torleiv Narvason (ca. 1349)
  • Nikolaus Paus (ca. 1351)
  • Guttorm Gudbrandsson (ca. 1351–ca. 1380)
  • Trond Bjarnason (ca. 1355– ca. 1355)
  • Torbjørn Åsgrimsson (ca. 1383–ca. 1389)
  • Harald Kolbjørnsson (ca. 1389–ca. 1408)
  • Sæbjørn Dagsson (ca. 1412–ca. 1423)
  • Simon Bjørnsson (ca. 1427–1439)
  • Håkon Hoskollsson (ca. 1439–ca. 1440)
  • Herlaug Matiasson (ca. 1441–ca. 1454)
  • Håvard Askason (ca. 1458–ca. 1466)
  • Eirik Eiriksson d.e. (ca. 1475–?)
  • Eirik Eiriksson d.y. (?– ca. 1523)[30]
  • Anders Sæbjørnsson (ca. 1524–ca. 1527)
  • Nils Knutsson (ca. 1529– ca. 1531)
  • Peter Herlaugsson (ca. 1534– ca. 1547)
  • Niels Lystrup (ca. 1549– ca. 1558)[31]
  • Pros Lauritsen (ca. 1559–ca. 1562)
  • Per Lauritsson (ca. 1563)
  • Tjøstolf Bårdsen (ca. 1563)
  • Niels Stub (1571–1580)
  • Peder Knudsen (1581)
  • Mogens Bårdsen Rosensverd (1582–1593)
  • Tjøstolf Bårdsen Rosensverd (1593–1599)
  • Peder Jørgensen (1599–1619)
  • Jacob Hansen (1619–1631)
  • Nils Hansen Hammer (1631–1654)
 
Wittiken Gundersen Huus

Viselagmenn rediger

Referanser rediger

  1. ^ Seip (1934), s. 12.
  2. ^ Seip (1934), s. 11–12.
  3. ^ Seip (1934), s. 13.
  4. ^ Indrebø (1934), s. 498.
  5. ^ Seip (1934), s. 15.
  6. ^ Indrebø (1934), s. 496.
  7. ^ Seip (1934), s. 26.
  8. ^ Seip (1934), s. 33–35.
  9. ^ Seip (1934), s. 118.
  10. ^ Seip (1934), s. 118–119.
  11. ^ Seip (1934), s. 120–121.
  12. ^ Seip (1934), s. 122.
  13. ^ Seip (1934), s. 46.
  14. ^ Seip (1934), s. 46.
  15. ^ Seip (1934), s. 49.
  16. ^ Seip (1934), s. 9
  17. ^ Seip (1934), s. 9.
  18. ^ Seip (1934), s. 15.
  19. ^ Seip (1934), s. 25.
  20. ^ Kleivane (1987), s. 11.
  21. ^ Kleivane (1987), s. 11.
  22. ^ Seip (1934), s. 96–97.
  23. ^ Seip (1934), s. 98–99.
  24. ^ Seip (1934), s. 100.
  25. ^ Seip (1934), s. 106.
  26. ^ Sitert av Seip (1934), s. 109 og Kleivane (1987), s. 12.
  27. ^ Seip (1934), s. 110–11.
  28. ^ Kleivane (1987), s. 8.
  29. ^ Listen over lagmenn før reformasjonen baserer seg på Vågslid (1930), s. 13ff.
  30. ^ Vågslid (1930), s. 31, mener to lagmenn med samme navn har etterfulgt hverandre.
  31. ^ Kilden for tiden etter reformasjonen er Lokalhistoriewiki.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Oslo_lagdømme&oldid=23136421»