Bygdeting

Bygdeting var i flere århundrer sentrum for lokalsamfunnet samt et organ for lokalt selvstyre og statlig kontroll med bygdene i Norge. Bygdetingene har en historie som sannsynligvis strekker seg tilbake til vikingtiden, og er beskrevet i Landsloven fra 1274. Fra 1590 var bygdetingene første rettsinstans i det norske rettssystemet. Dette systemet var aktivt fram til det gradvis ble svekket fra 1790-tallet, via opprettelsen av underdomstoler i 1880 til bygdetingene ble avskaffet i 1927.

Bygdetingene under Landsloven

Bygdetingene under Landsloven fra 1274 var både organet for det lokale selvstyret og for den statlige kontrollen med bygdene. Om pålegg og lover fra kongen skulle være gjeldende, måtte de offentliggjøres på bygdetingene, og kun på disse tingene kunne man fatte bindende beslutninger for folket i bygdene som lå i tingområdet. Bygdetingene fungerte også som domstol for en rekke ulike saker, der det ble oppnevnt en domsnemd for hver enkelt sak.

Bygdetingene etter 1590

I en kongelig forordning i 1590 ble bygdetingene omgjort til første rettsinstans i et nasjonalt rettssystem, og det ble etablert faste domsutvalg på tingene. Tingene hadde også diverse andre funksjoner for kongen og bygdesamfunnet, og det ble opprettet en egen sekretærstilling for tingene. Snart fikk denne sekretæren, sorenskriveren, eneansvaret for mye av det bygdesamfunnet hadde hatt ansvar for, og ble etterhvert for eksempel enedommer med lagmennene fra bygden som vitner. Fra 1790 og utover ble bygdetingenes funksjon svekket gjennom en serie reformer. I 1880 ble det opprettet nye underdomstoler, og i 1927 ble bygdetingene avskaffet.

Fra midten av 1600-tallet var tinglysing av private forhold og ulike pålegg fra kongen tingenes viktigste oppgave i tillegg til domstolfunksjonen. Forhandlinger mellom embedsmenn og allmuen foregikk også på disse tingene, og skatter ble vanligvis betalt på tingene. Dette skjedde enten på de ordinære tingene eller på egne «skatteting». På tingene kunne også bygdefolket kommunisere til øvrigheten, og det fungerte derfor som deres måte å påvirke oppover.

Bygdetingene var «allting», noe som vil si at alle selvegne bønder kunne møte. Området som ble innkalt til de ulike tingene var et tinglag, og kunne omfatte et skipreide, et herred eller et prestegjeld. Ofte var de samsvarende med prestegjeldene, særlig etter 1600. Utgifter til tingene ble kostet av bøndene. Hyppigheten for tingene varierte. I 1643 ble det sagt at det skulle være hver måned eller minst annenhver måned i Sør-Norge, men etter Christian Vs Norske Lov av 1687 ble det sagt at det skulle være tre ganger i året i sør, to ganger enkelte steder og en gang i året i nord. Som oftest fikk tingene navn etter når de ble holdt (vinterting, vårting osv.) Fra slutten av 1700-tallet ble månedsting igjen forventet.

Se også

• Ting (forsamling)

Eksterne lenker

• Artikkelen «Bygdeting» i Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004) - Artikkelen fungerer som kilde for denne artikkelen.