Christian Ditlev Reventlow
Christian Ditlev Reventlow (født 21. juni 1671, død 7. oktober 1738) var en dansk offiser, medlem av det danske geheimeråd, diplomat og overpresident i Altona (en bydel i det nordvestlige Hamburg). Han var sønn av storkansler og greve Conrad Reventlow, og den eneste som nådde voksen alder. Han var halvbror av Anne Sophie Reventlow, dronning av Danmark (1721–1730) etter hennes morganatiske ekteskap med kong Frederik IV.
| Christian Ditlev Reventlow | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. juni 1671[1] Haderslev | ||
| Død | 1. okt. 1738[1] (67 år) Tølløsegård, Sjælland | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker, militært personell | ||
| Ektefelle | Benedicte Margrethe von Brockdorff (1700–1738) | ||
| Far | Conrad Reventlow | ||
| Mor | Anna Margarete Gabel (1651-78), datter av stattholderen Christopher G. og Ermengard Badenhaupt | ||
| Søsken | Ditlev Revenfeld Ulrike Eleonore Reventlow Anna Sophie av Danmark og Norge Christine Sophie Reventlow | ||
| Barn | Christian Ditlev Reventlow[2] Conrad Detlev Reventlow Christine Armgard Reventlow | ||
| Nasjonalitet | Danmark | ||
| Medlem av | Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Reventlow var en av Danmarks fremste hærførere, men fikk en ublid skjebne. Han kunne ikke belastes for nederlaget under slaget ved Helsingborg den 10. mars 1710 eller de lite gunstige forholdene som vinteren 1709-1710 utløste sykdom og moralsk svekkelse før slaget, men ble likevel klandret av kong Frederik IV.
Tidlig karriere rediger
Reventlow viste som barn mer livsenergi enn sine brødre og fikk en solid oppdragelse. Bare femten år gammel gikk han i 1686 fra Københavns Universitet direkte i utenlandstjeneste for å få militær erfaring og utvikle diplomatiske egenskaper. Da han vendte hjem til Danmark i 1692 hadde han sluttet seg til kronprins Frederiks følge med gode referanser om sin dyktighet og sin arbeidsinnsats. Dette fulgte til en diplomatisk karriere med flere og mer betydelige verv i årenes løp. Men i 1692 besluttet han seg for å satse på det militære og ble oberst som leder for det dansk-norske rytterregimentet; dette regimentet ble som en del av de dansk-norske hjelpestyrker i Irland utleiet til England og Nederland. Det skulle bli en militær karriere preget av mye strid og drama.
Ved slaget ved Steenkerke i 1693 hadde Reventlow avansert i gradene til generaladjutant for kong Vilhelm III av England og deltok under det viktige slaget på det europeiske fastlandet som adjutant for de alliertes øverstkommanderende. I 1694 til 1697 var han sjef for det holstenske dragonregimentet. Reventlow var en svært energisk offiser som hadde dobbelt tjenesteforhold, det ene for kongen av Danmark-Norge og det andre for østerrikerne under keiser Leopold I av det tysk-romerske riket. I 1694 reiste han som oberst og regimentssjef et infanteriregiment på egen bekostning og sluttet seg til markgrev Ludvig av Baden ved Rhinen mot de franske hærene på den tyske fronten av den pfalziske arvefølgekrig i 1688-1697.
Som et resultat av sin tjeneste hos keiseren og som offiser for den dansk-norske kongen ble han en viktig diplomatisk utsending som kunne videreføre viktige beskjeder til det tyske hoffet. Dermed var han involvert i opptrappingen mot den store nordiske krig ved å være med på forhandlingene om en allianse med Danmark-Norge i 1699 med den saksiske fyrsten som hadde blitt konge som August II av Polen i Dresden.
I 1700 deltok han under det holstenske felttoget mot Gottorp, som utgjorde en sikkerhetstrussel mot Danmark gjennom sin beliggenhet i Holsten som Sveriges nærmeste allierte, men som bremset opp med en beleiring av Tønning i april-juni 1700. Han var den nye kong Frederik IVs utsending til den svenske konge Karl XII som hadde stått leir ved Rungsted på Sjælland. Reventlow overbrakte Karl XII nyheten om Traventhal-freden og beskjed om at svenskene måtte forlate Danmark.
Spanske Arvefølgekrigen rediger
I 1701 besluttet Frederik IV å utsende to hjelpekorps, ett til sjømaktene England og Nederland og ett til den tysk-romerske keiseren som nå hadde bygget et østerriksk imperium som støtte mot klekkelige leieutgifter til alliansen mot Ludvig XIV av Frankrike. Reventlow ble med hjelpekorpset som skulle til Italia, men ved ankomst hos østerrikerne gikk han i tjeneste for østerrikerne og deltok i den keiserlige armeen i sørlige Tyskland. I 1703 hadde han blitt korpskommandant med graden generalløytnant ved Passau og deltok under slaget ved Höchstädt i september 1703 som i likhet med Steenkerke i 1693 ble en blodig, forvirrende affære med store ofre på begge sider uten noen klar seierherre.
Mens det dansk-norske hjelpekorpset ble sendt til Ungarn for å nedkjempe et ungarsk opprør, kom Reventlow til den italienske fronten og sluttet seg til den unge prins Eugene av Savoia. Der ble han hardt såret under det blodige slaget ved Cassano i 1705 hvor franskmennene under feltmarskalk Vendome vant. Der blir den berømte prinsen og den danske kanslerens sønn kjent med hverandre. Prinsen tok Reventlow til seg og gjorde ham til sin nærmeste fortrolige i årene framover og overlot stort sett ledelsen av hæren på den italienske fronten til den danske offiseren i sitt fravær.
Under prinsens fravær måtte Reventlow våge slag med bare 19 000 mann under slaget ved Calcinato i april 1706 mot den mer erfarne Vendome som hadde angrepet østerrikerne med 41 000 mann. Reventlow holdt på å føre hæren sin bort, men ble overrasket av et nattlig overfall midt i hæren sin. I engelsk litteratur går han under navnet «Reventlau». Etter et tap på 6 000 falne retirerte Reventlow og lykkes å berge restene lenge nok til at prins Eugene kunne overta. Men da Ludvig XIV tilkalte den dyktige feltmarskalken på grunn av situasjonen på den tyske fronten etter slaget ved Ramilles, kunne prinsen nå utmanøvrere etterfølgeren og slo seg sammen med den savoiiske hæren i Nord-Italia i august 1706. Slaget ved Torino den 7. september 1706 sluttet med årets andre franske nederlag der 9 800 franskmenn falt eller ble tatt til fange.
Samme år ble Reventlow forfremmet til general av infanteriet av Frederik IV som dermed gjorde ham til eneansvarlig for infanteriet i den danske hæren. Prinsen med savoierne og sin fortrolige som hadde berget hans hær fra tilintetgjørelse, hadde nøytralisert den italienske fronten for resten av krigen og kunne føre krigen inn i Sør-Frankrike året etter. Men ifølge én kilde var han igjen tvunget til å resignere senere i 1706; en annen kilde opplyser at Reventlow forlot tjenesten etter at Frederik IVs forfremmelse kom med brev til Italia. Det er ikke på det rene hvordan Reventlow forlot krigen selv om det er en mulighet at nederlaget ved Calcinato spilte en rolle.
Den store nordiske krig rediger
I november 1708 dro Frederik IV til Italia inkognito som greve av Oldenborg med et lite følge, og der sluttet Reventlow seg til kongens følge. Da kongen kom til Dresden i mai 1709, møtte han sin gamle forbundsfelle fra 1699 og de ble enige om å forny forbundet fra 1698 mot Sverige som hadde fått vansker i krigen mot Russland. Mens dette foregikk, ble Reventlow sendt til keiseren i Wien (dette tyder på at han ikke var tvunget til å resignere) for å sikret keiserens nøytralitet under fremtidige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige.
Ved ankomsten til København senere på året oppdaget han at Frederik IV hadde besluttet seg for krig og ikke var ikke til å rikke enda det nærmet seg høst. Kongen forventet et tilfredsstillende svar fra tsar Peter den store om å gjenopprette alliansen. Etter å ha blitt forfremmet til overgeneral over den danske hæren fikk han beskjed om å presentere en krigsplan for en invasjon av Skåne som kongen mente skulle skje fortest mulig. Reventlow vek ikke tilbake for oppdraget, men var ikke enig i at det hastet selv om krigserklæringen satte ham i et dilemma. Han mente det var for sent med en invasjon og brukte erfaringene fra forrige krig som grunnlag for både krigsplanen og sine innvendinger. Han mente også at hvis det likevel skulle foretas en invasjon, måtte det skje med full styrke og med solid støtte blant annet fra orlogsflåten ved et fremstøt mot Sverige.
Etter å ha gått i land ved Råå ved Helsingborg oppdaget han at krigsplanen allerede var begynt å strande. Det var ikke tilstrekkelige styrker fordi man fryktet å blotte Danmark for et uventet fremstøt som i 1700, og det var ikke nok med kavaleriet som ikke var av de beste. Disse var opptatt hos hærføreren Marlborough. Så oppdaget han at han ikke kunne følge egne instrukser om å anlegge en base med magasiner for strategiske forråd, det var for svak støtte fra Sjælland, og det viktige beleiringstrenet med det holstenske artilleriet var sendt i feil retning, mot Gottorp i Holsten. Han kunne ikke storme det dårlig bevoktede Landskrona eller skyte bresjer inn i Malmö. Valget av årstid for en offensiv østover var ikke bra, mye regn og vanlig høstvær gjorde enhver troppebevegelse vanskelig på de dårlige veiene.
Gang på gang forsøkt Reventlow å anmodet om forsterkninger og mer etterforsyninger som understøtte, de strenge instrukser om å ikke forvoldet for mye bryd på skåningene som deretter var ikke akkurat utsatt for omfattende kontribusjon lenge etter høstingen hadde vært overstått og lagret for vinteren blir et ulempe. Regjeringen i København så ut til å ha glemt at det var en hær på den andre siden av Øresund, og Frederik IV hadde mistet interessen for krigen, kanskje fordi han trodde at han trygt kunne overlate alt til Reventlow som hadde godord på seg fra en av samtidens fremste hærførere. Men staten var verken økonomisk eller ressursmessig beredt på å gi støtte til et felttog.
Da frosten gjorde veiene farbare og man kunne ruste flere menn til lengre tokt, kunne Reventlow dra østover og sperre forbindelsen mellom Skåne og Blekinge og forsøke å true den svenske flåtebasen i Karlskrona. Etter trefningen ved Fjälkinge den 23. januar 1710 nådde han Karlshamn. Men da han stod ved Kristianstad, hadde han allerede opplevde at en ytterst viktig del av krigsplanen var knust i småfiller – den norske assistansen. Han hadde håpet på at den norske hæren skulle ha oppholdt de svenske nordstyrkene og kjøpt ham tid til isen brøt opp slik at orlogsflåten kunne settes inn. Istedenfor fikk general Magnus Stenbock de sårt tiltrengte svenske styrker.
Han besluttet seg for et dristig strategisk vågestykke, han vil ikke gjenoppta kontakten med Helsingborg som han visste ventet forsterkninger etter at Frederik IV hadde gjenvunnet noe av interessen for krig og trakk seg sørvestover. Etter en trefning som overbeviste ham om nødvendigheten av å holde Stenbock vekk fra Landskrona og Malmö, valgte han å stå mellom de to byer mot Barsebäck og holdt ut ved å våge slag mot Stenbock som hadde dobbelt så mange menn, men var i dårligere fatning enn den danske hæren. Det var et strategisk mesterstykke helt til han ble heftig syk.
Hva han feilet er ikke kjent selv om det er sagt det kunne være «gigtfeber».[3] Han måtte overlate ledelsen til ryttergeneral Jørgen Rantzau den 27. februar 1710. Resultatet var at hans strategiske plan ble ødelagt og det ble et nederlag som skyldtes uvettig oppførsel av Rantzau under slaget ved Helsingborg den 10. mars 1710. Ansvaret for nederlaget falt på Reventlow ettersom han hadde vært med på å bearbeide kongen til å gå inn for krig under det viktige møtet med August II av Polen i Dresden og etterpå. Han var dermed en passende syndebukk, og dersom Frederik IV tok nederlaget svært ille, kunne han avsette Reventlow som overgeneral.
Men etter han vendte tilbake til tjeneste i 1712, fikk han en viktig rolle som den danske utsending med mandat hos den lettsindige tsar Peter den store og August II av Polen som var godt kjent med Reventlow fra før. Der var hans diplomatiske ferdigheter av stor viktighet, ikke minst ved å holde styr på tsaren etter slaget ved Gadebusch i desember 1712 dersom han vil hjem fra sin hær som i september 1712 ved Rügen altfor preget av nyheter om tilbakeslag mot sine allierte. Han var kanskje den mannen som beseiret Magnus Stenbock fordi det var ham som hadde fått en dansk rytterstyrke under general Dewitz over til den russiske-saksiske hæren og fått tsaren til å følge etter helt fram til Tønning i Holsten. Indirekte gjør han også sin konge en tjeneste siden Stenbock tvang gottorperne til å brøt deres nøytralitet, gir danskene en kjærkommen anledning til å utslettet Gottorp for godt i 1713.
Byggmesteren med hardstyre rediger
Stenbock begikk en krigsforbrytelse under marsjen mot Tønning ved å brenne ned byen Altona, en mil øst for Hamburg, til tross for byens ønske om å utbetale brannskatt og selv andre utgifter mot å blir latt i fred. Etter Stenbock måtte gå i fangenskap var Altona etterlatt i ruiner og Frederik IV besluttet om å gjenreise byen på ny. Reventlow dro til Altona for å gjennomføre arbeidet som overpresident med eneveldig myndighet. Han tok styret over byen som hadde vært utsatt for akutt vanstyre, men var en streng herre som ikke tolerere oppvigleri av byens borgere som vanskelig kunne forsone seg med de til dels strenge reformer. Det var først etter Reventlow dro sin vei at de kom til å innse at han hadde gjorde deres by en stor tjeneste.
Reventlow skulle snart gå over sin myndighet ved å ville sikret seg byen og omkringliggende trakter under egen og sine etterkommeres styre. han kom i motsetningsforhold med Hamburg som likt meget dårlig Reventlows hardhendte maktdemonstrasjoner som å kuttet av vanntilførselen til byen fra Holsten. Han fikk ord på seg som en mann som kunne får presset gjennom ting på kortest mulig tid. Det ledet derfor ham til oppbyggingen av København etter brannen i 1728. Som ved Altona skikket han seg vel tross klager over hans hardhendte metoder.
Privatliv rediger
Utnevnelsen til overpresident i Altona var også for å få ham av veien fordi han var sterkt knyttet til det danske hoffet og fort kom i motsetning til Frederik IV på grunn av skandalen rundt kongens ulovlige ekteskap med Reventlows søster Anna Sophie i 1712. Reventlow var da blitt geheimeråd. Han var også i konflikt med sin svoger Ulrik Adolf Holstein som dro fordel av det dårlige forholdet mellom kongen og Reventlow. Reventlow var på god vei til å blir storkansler som sin far.
Først da Anna Sophie, etter at dronning Louise døde, ble viet på nytt til kongen, denne gang i et rettmessig ekteskap, kunne broren bilegge sin konflikt med kongen og søsteren, og håpe å bli tatt opp i regjeringen som storkansler. Svogeren, som Reventlow hadde kommet til å mislike intenst, kapret imidlertid posten.
I 1730 etter at Frederik IV døde av uvisse årsaker, var den nye kongen Christian VI delvis antipatisk mot den gamle Reventlow. Dette var muligens en reaksjon på den ydmykelsen hans mor, dronning Louise, ble utsatt for av Anna Sophie Reventlow. Reventlow ble fratatt sine embeter, inkludert overpresidentposten i Altona i de neste to år. Han bedrev da tiden som en vellykket dansk godseier.
Han giftet seg i 1700 med Benedicte Margrethe, enken etter den rike kammersjef Jørgen Skeel, og fikk store eiendommer med henne. Han var en god far for sine barn. Benedicte hadde ord på seg som pengekjær og gjerrig, med sans for spekulasjoner. Hennes store ambisjoner om rikdom vekket den nye kongens mishag etter 1730. Likevel var ekteskapet lykkelig mellom de to, den uheldige men dyktige og myndige feltoffiseren og den pengekjære, forretningsorienterte hustruen som håndtere sine gods med dyktighet. Reventlow døde den 7. oktober 1738, og Benedicte Margrethe levde til juni 1739.
Referanser rediger
- ^ a b Dansk biografisk leksikon, Dansk Biografisk Leksikon-ID Christian_Ditlev_Reventlow_-_officer[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Reventlow Arkivert 29. januar 2016 hos Wayback Machine., Hannet.dk