Birger Tidemand-Johannessen
Birger Tidemand-Johannessen (født 19. juni 1918,[3] død 12. desember 2005) var en norsk sakprosaforfatter som har skrevet om sine opplevelser som motstandsmann og flyger under den andre verdenskrig, før han ble lærer. Han var bror av Frithjof Tidemand-Johannessen.
| Birger Tidemand-Johannessen | |||
|---|---|---|---|
 Birger Tidemand-Johannessen mottar vingen i Canada 1943 | |||
| Født | 19. juni 1918 Grimsøya i Bærum[1] | ||
| Død | 12. desember 2005 (87 år) | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, flyger | ||
| Ektefelle | Solveyg W. Schafferer[2] | ||
| Søsken | Frithjof Tidemand-Johannessen | ||
| Nasjonalitet |  Norsk | ||
| Utmerkelser | Krigsmedaljen Kong Haakon VIIs minnemedalje | ||
Liv og virke rediger
Sammen med Kjell Holst ledet han den første kontingenten norske frivillige som kjempet på finsk side i Vinterkrigen. De dro fra Oslo 5. januar 1940 og kom tilbake til Norge 9. april.
Tidemand-Johannessen ble umiddelbart involvert i kampen mot invasjonsstyrken og kjempet i aprildagene mot tyske fallskjermtropper ved Lesja til kapitulasjonen i Sør-Norge. Han ble arrestert av tyske styrker da han forsøkte å slutte seg de norske styrkene.[1] Fra november 1940 til februar 1941 satt han på Møllergata 19 etter at navnet hans ble funnet under en razzia mot en sabotør.[4]
18. november 1941 dro han fra Ulsteinvik til Lerwick med motorskøyta «Erkna» sammen med 59 andre. Dette var den største gruppa som hadde krysset Nordsjøen under englandsfarten på én kjøl.[5] Etter et opphold i Storbritannia, reiste han videre til Canada i romjulen 1941.[6] Han gjennomgikk grunnleggende flygeropplæring i kull 7 ved Little Norway fra juli 1942 til mai 1943.[7]
Han kom tilbake til England som jagerflyger i 1943, og fløy Spitfire ved den norske 331 skvadron fra mars 1944 til januar 1945.[8] Da ble han beordret på hvile. I hvileperioden tok han et flyinstruktørkurs, hvorpå han ble sendt til en treningsskvadron for å lære opp nye Spitfireflygere. Her var han fram til 25. mai 1945.
Tidemand-Johannessen fløy 105 tokt,[9] og ble kreditert to bekreftede og to ubekreftede nedskytninger av fiendtlige fly. Etter krigen møtte han og ble venn med en av de tyske pilotene han skjøt ned.[10] Han ble tildelt den finske tapperhetsmedaljen av 2. klasse, Krigsmedaljen og kong Haakons minnemedalje.[1]
Etter krigen arbeidet han en stund som sivil flyger med eget flyselskap.[3] Han havnet så i Luftforsvaret igjen, blant annet som instruktør på Luftforsvarets flygeskole på Eggemoen og Gamle Rygge.[11]
Før krigen hadde han gått ved Treiders handelsskole.[1] Tidemand-Johannessen var etter krigen 100 prosent krigsinvalid. Han tok gullsmedutdannelse,[12] før han tok lærerskolen og studerte engelsk i Oslo. Han studerte også 2. år spesialpedagogikk. I 1970 ble han tilsatt i to år ved East African School of Aviation, et FN-prosjekt i Kenya.
Bibliografi rediger
- Den kalde fronten. En beretning fra Vinterkrigen i Finland. Innledning ved Berit Nøkleby. (Cappelen 2000)
- Spitfire. Norsk jagerflyger i kamp (Orion 2001).
Referanser rediger
- ^ a b c d Tidemand-Johannessen, Øistein (1946). Ascendens familien Tidemand-Johannessen. Oslo: Cammermeyer.
- ^ Nordstrands Blad 28. mai 2010
- ^ a b «Jubilanter på denne dag». Aftenposten. 19. juni 2003.
- ^ Spitfire, 2001. Side 36-41
- ^ Ulstein, Ragnar (1979): Englandfarten: Alarm i Ålesund, Samlaget, ISBN 8252109829, s. 283
- ^ Tidemand-Johannessen, 2001, s. 56
- ^ Guhnfeldt, Cato (2016): Spitfire Saga - Felttoget i England/Frankrike/Belgia - bind VI, s. 29.
- ^ Tidemand-Johannessen 2001, s. 112
- ^ «Luftens gamle konger flyr igjen». Østlandsposten. 30. juli 2003. Besøkt 30. august 2016.
- ^ «På tide å glemme». Dagbladet. 7. juni 2004.
- ^ Spitfire, 2001, s. 125-129.
- ^ «Jublianter». Aftenposten. 19. juni 1998.
Litteratur rediger
- Guhnfeldt, Cato (2016): Spitfire Saga - Felttoget i England/Frankrike/Belgia, bind VI.
- Tidemand-Johannessen, Øistein (1946): Ascendens familien Tidemand-Johannessen. Oslo: Cammermeyer.
- Ulstein, Ragnar (1979): Englandfarten: Alarm i Ålesund, Samlaget, ISBN 8252109829.