Wikipedia

Astrid Døvle Dollis

Astrid Døvle Dollis (døpt Astrid Døvle, hadde også etternavnet Dahlgren en periode; født 9. desember 1899, død 27. september 1981 i Stockholm) var mistenkt for angiveri for den tyske okkupasjonsmakten i Norge under andre verdenskrig. Hun var virksom i flere store saker som fikk de alvorligste konsekvenser for motstandsfolk, blant annet ble hun koblet til Max Manus-saken i 1941, da Manus ble arrestert sammen med 116 andre.

Astrid Døvle Dollis
FødtAstrid Døvle
9. des. 1899Rediger på Wikidata
Oslo (Norge)
Død27. sep. 1981[1]Rediger på Wikidata (81 år)
Stockholm (Sverige)
BeskjeftigelseTannlege Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Siegfried Fehmer hevdet at Dollis aldri hadde vært angiver, og landssviksaken mot henne ble henlagt i 1954. Likevel omtalte den svenske avisen Expressen henne som «dobbeltspionen Dollis arbeidet for alle - men mest for seg selv...»[2]

I Norge rediger

Engelske arkiver oppgir at hun var tannlegeutdannet.[3] Hun vokste opp på Nesttun som datter av forretningsmannen Olaf Døvle og hans kone Cesie, en sangerinne ved Bergens teater. Olaf Døvle var medstifter av «11-mannsklubben» som skulle «redde samfunnet fra sosial revolusjon». Datteren var sekretær for denne klubben som var virksom til 1930, og arbeidet for bedring av minstelønnen, samt forsikring og syketrygd for alle. Medlemmene var ikke nazister, men hadde en sterk nasjonalfølelse, og Bjørnstjerne Bjørnson og Ivar Aasen skal ha vært blant klubbens første medlemmer.[4] I 1926 åpnet hun Oslo folketannklinikk som var i drift til 1931. Her traff hun sin første mann, tannlegen Leif W. Dollis, som hun fikk to sønner med. I 1939 ble de separert, og han flyttet til USA. I september 1940 meldte hun seg inn i Nasjonal Samling.[5]

Dollis var en meget aktiv agent som visste å utnytte sitt utseende og vinnende vesen til å få innpass i det illegale arbeid. Hun begynte sitt virke allerede i 1940 og hadde kontakter både med norske NS-folk så vel som det tyske sikkerhetspoliti, Sicherheitsdienst. Selv hevdet hun at hun hadde kontakt med Heinrich Himmler via to av hans hemmelige kurérer.[6] I 1941 ble skipsmegler Ola Licknes arrestert like etter å ha besøkt henne, og de neste dagene ble 116 personer arrestert, deriblant Max Manus, som imidlertid snart var på frifot igjen. Men høsten 1941 ble Dollis navngitt som en farlig angiver i illegale norske aviser og i BBC-sendinger fra London. Attpåtil var også tyskerne skeptiske til henne. Statspolitiet mistenkte henne for å være agent for britene, og ved ett tilfelle fikk politiminister Jonas Lie henne arrestert.[7]

Sammen med SS-Sturmbannführer Friedrich Preiss, som gav henne dekknavnet «fru Møller», planla hun i 1942 å få skiftet ut Quisling og Jonas Lie med en tyskstøttet regjering, for en stor del bestående av norske næringslivstopper. Den norske Gestapo-sjefen Hellmuth Reinhard tillot Dollis å sende en agent, Alex Cappelen, til London for å forhandle med britene og kong Haakon VII om en slik ny regjering. I stedet ble agenten arrestert i London og satt internert resten av krigen. Også i Berlin ble forslaget forkastet, uten at man vet hvorfor.[8]

Hun ble mistenkt for samarbeid med Henry Rinnan i Sonderabteilung Lola,[9] noe som aldri er bevist. Det var i 1942 hun ble mistenkt for å ha infiltrert flyktningtrafikken fra Ålesund til Shetland. Dollis' fokus var å fjerne Quisling-regjeringen, med hjelp fra direktør Gunnar Schjelderup på Spigerverket og kong Haakons kabinettsekretær Georg von Tangen. Imidlertid døde von Tangen i desember 1941, men Dollis hevdet at han hadde laget en liste over personer som etter hans syn ville tjene landet best i ministerposter. Det var særlig Quisling, Albert Viljam Hagelin og Jonas Lie konspiratørene ville fjerne, og det var som et ledd i denne planen som Heinrich Fehlis ikke festet noen lit til, at Dollis fikk sendt Alex Cappelen til London der han ble arrestert ved ankomst.[10]

Dollis var også mistenkt for å spille en rolle i «Nittedal-saken», der flere medlemmer av Milorg ble arrestert under opprullingen av et våpenlager. Blant de arresterte var Østlandets første Milorg-sjef, Halfdan Haneborg Hansen. Han skal ha forelsket seg i henne, og tålt det dårlig da han ble avvist. Som militærattaché i London fikk han anledning til å svartmale henne.[11]

I mai 1943 meldte Dollis seg inn i Germanske SS Norge (GSSN). Først rapporterte hun til politifullmektig Gard Holtskog i Statspolitiet i Oslo, og fikk i oppgave å kartlegge NRKs medarbeidere. «Kringkastingsaffæren» handlet om korrupsjon i NRK, der hun avdekket forhold rundt NRKs tyske rådgiver Paul Müller-Franken som fikk ham oppsagt. Siden ble hun rekruttert av SS-Sturmbannführer (major) «Fritz» Friedrich Georg Preiss i Gestapo. Han kan ha presset henne til samarbeid med sitt kjennskap til hennes rolle i NRK-saken, men de kan også ha funnet sammen, ettersom Dollis var en overbevist antikommunist. Press hevdet å ha blitt hennes elsker, noe Dollis benektet.[12] Hun fikk her i oppgave å avdekke korrupsjon i utenrikshandelen, der det tyske Reichskommissariat var under mistanke. Til gjengjeld skaffet Preiss henne Hagelins industriplaner.[13] Dollis hadde godt håp om å kompromittere Hagelin fordi han kom fra en jødisk familie[14] gjennom sin danske mor Gerd Anna Hedvig Eleonore Meyer (1857–1926).

Domfelt i Sverige rediger

I november 1943 dro Dollis til Sverige. Hun sikret seg innreisevisum ved å inngå et proforma ekteskap med den svenske direktør Lars Axel Dahlgren, og fikk på kjøpet et svensk statsborgerskap. I Stockholm fikk hun kontakt med det svenske politiet, og tilbød seg å spionere mot Norge for de svenske myndighetene. På kart utpekte hun blant annet tyske ammunisjonslagre. Men de svenske myndighetene stolte ikke på henne, og regnet henne som dobbeltspion for Tyskland.

Norske skipsredere søkte å få ut kolleger fra tysk fangenskap ved å la henne føre forhandlinger i Sverige om tysk overtakelse av nybygde skip. Hun lyktes i få skipsreder Georg von Erpecom (Westfal-Larsens rederi) løskjøpt for en sum betalt av skipsreder Arne Jebsen i Bergen. Dollis skal forgjeves ha forsøkt å løskjøpe også skipsrederne W. Klaveness og Arne Bjørn-Hansen, samt den senere statsminister Einar Gerhardsen. Hennes forsøk på løskjøp ble bekreftet av statsadvokat Karl Lous i 1954. I Sverige skaffet hun tyskerne opplysninger om norske flyktninger og svenske flyplasser. Til dette fikk hun hjelp av Jacob Kåberg-Hansen, en bankfullmektig fra Vadsø.[15] I februar 1944 ble de to arrestert i Värmland av svensk politi, og Dollis i april samme år dømt til to års straffarbeid for spionasje til fordel for Tyskland; Kåberg-Hansen slapp med et halvt år.[16] Hun ble løslatt fra kvinnefengselet i Växjö i 1946.

Norske myndigheter forsøkte forgjeves å få henne utlevert etter krigen.[17] Ekteskapet med Dahlgren ble oppløst i 1947.

I 1978 møtte Dollis i Oslo byrett med prosessfullmektig Albert Wiesener for å få mortifisert beskyldningene om angiveri.[18] I Sverre Kjeldstadlis bok Hjemmestyrkene fra 1959 ble det påstått at Dollis samarbeidet med Henry Rinnan. Noe bevis for dette foreligger ikke, og Aschehoug forlag gikk i 1979 med på å betale en henne godtgjørelse på kr 25 000 kroner for å få avsluttet saken.[19] Albert Wiesener skrev på hennes oppdrag boken Astrid D.D.D.: ett offer för krigspsykosen under och efter den tyska ockupationen av Norge som et forsøk på å renvaske henne.[20]

Referanser rediger

  1. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Astrid_Døvle_Dollis[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Henning Skjørsæter: «Nordens Mata Hari»
  3. ^ «Astrid Dovle Dollis-Dahlgren», National archives
  4. ^ Henning Skjørsæter: «Nordens Mata Hari»
  5. ^ Tore Pryser: «Astrid Døvle Dollis» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 19. oktober 2022 fra [1]
  6. ^ Ola Flyum: Rinnans testamente, Aschehoug, Oslo 2007
  7. ^ Bernt Rougthvedt: Norges verste nazister, Spartacus, ISBN 978-82-430-0979-0
  8. ^ Bernt Rougthvedt: Norges verste nazister
  9. ^ «Døvle Dollis», NorgesLexi
  10. ^ Tore Pryser: «Astrid Døvle Dollis» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. oktober 2022 fra [2]
  11. ^ Henning Skjørsæter: «Nordens Mata Hari»
  12. ^ Henning Skjørsæter: «Nordens Mata Hari»
  13. ^ Tore Pryser: «Astrid Døvle Dollis» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. oktober 2022 fra [3]
  14. ^ «Bergenseren som ble Quislings høyre hånd», Bergens Tidende 13. desember 2016
  15. ^ Tore Pryser: «Astrid Døvle Dollis» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. oktober 2022 fra [4]
  16. ^ Henning Skjørsæter: «Nordens Mata Hari»
  17. ^ «Døvle Dollis», NorgesLexi
  18. ^ Bernt Rougthvedt: Norges verste nazister (s. 36), Spartacus, ISBN 978-82-430-0979-0
  19. ^ Tore Pryser: «Astrid Døvle Dollis» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. oktober 2022 fra [5]
  20. ^ Albert Wiesener: Astrid D.D.D., 1983
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Astrid_Døvle_Dollis&oldid=23323839»