Wikipedia

Alf Maria Amble

norsk aktivist og nazist

Alf Maria Amble (født 3. februar 1909 i Hvaler, død 13. juli 1950[1]) var en norsk skribent og aktivist. I mellomkrigstiden hadde han tilknytning til de norske nasjonalsosialistiske miljøene og drev aktiv antisemittisk propaganda. Under andre verdenskrig opererte han som agent for tyske Abwehr.

Alf Maria Amble
Født3. feb. 1909Rediger på Wikidata
Død13. juli 1950Rediger på Wikidata (41 år)
BeskjeftigelseSkribent Rediger på Wikidata
PartiNorges Kommunistiske Parti
NNSAP
Nasjonal Samling (1941–1942)
NasjonalitetNorge
Medlem avFedrelandslaget
Deutscher Fichte-Bund (Hamburg, Germany)

Bakgrunn rediger

Alf Amble ble født i Hvaler, men vokste opp i Stjørdal. Ambles far Ole Amble (f. 1877) og Anna Christiansen (f. 1884) reiste til USA i 1909. Han var major og plassert sønnen i en fosterfamilie i Stjørdal.[2] Alf Amble hadde en vanskelig oppvekst i fosterfamilien og på barnehjem og ble som ung flere ganger straffet for innbrudd.[3] I 1925 kom han inn på Oslo Elementærtekniske skole i Stenersgata 15 og tok eksamen her året etter.[4] Ikke lenge etter ble han arrestert for innbrudd, men fikk etter farens mellomkomst slippe straff dersom han emigrerte til Canada.[4]

I Canada arbeidet han som tømmerhugger, men ble arrestert allerede samme år for innbrudd i Winnipeg og ble utvist i 1927 etter å ha sonet seks måneders fengsel.[5]

Han reiste deretter til sjøs. Til sjøs ble han kommunist, men hadde psykiske problemer og gjorde et selvmordforsøk i Antwerpen ved å skyte seg i tinningen, men overlevde overraskende nok og ble sendt hjem til Norge etter et sykehusopphold. Han mistet imidlertid det ene øyet og var i ettertiden blant annet plaget av epileptiske anfall.[4] I Norge ble han i 1929 engasjert som ulønnet sekretær av NKPs faglige leder Leif O. Foss[3] for å arbeide med NKPs sjømannsopposisjon.[4] Han forsvant imidlertid etter noen måneder, da han hadde begått en rekke innbrudd i Vestre Aker, blant annet hos professorene Ragnar Vogt og Ole Hallesby.[6] Han ble dømt til tre års fengsel, fem års sikring og ti års tap av statsborgerlige rettigheter.[4] På bakgrunn av hans tidligere selvmordforsøk ble han underlagt en mental undersøkelse og han fikk diagnosen «varig svekkede sjelsevner». Dommen ble deretter gjort om til fem års sikring, og han ble overført til Opstad tvangsarbeidshus,[4] dagens Åna fengsel.[7] Her skal han ha fått flere raserianfall og ramponert cellen.[8]

Under soningen leste Amble til examen artium, og tok eksamen som privatist i 1934 med gode resultater. På grunn av sin bakgrunn hadde han vanskeligheter med å finne arbeid og livnærte seg ved å gi privat språkundervisning og som forfatter av ukebladnoveller.[9]

Amble mente at hans problemer skyldtes gjentatte overgrep fra myndigheter og øvrighetspersoner, pleiere, politi, rettsvesen og psykiatrien.[9] I et forsøk på å renvaske seg holdt han en rekke foredrag og hengte opp plakater i Oslo og Aker med angrep på politiet og dommen mot ham.[9] Han var også en kort stund medlem i Oxfordbevegelsen, men vendte seg snart mot denne og mot kristendommen.[9]

Ny politisk orientering rediger

På dette tidspunktet forlot han kommunismen og fikk i stedet et nytt ideologisk fotfeste blant annet gjennom medlemskap i Fedrelandslaget.[9] På midten av 1930-tall stiftet han foreningen Norrøna, med mottoet «felles blod–felles tro–felles mål», og ga fra 1939 ut tidsskriftet Vår kamp. Tidsskriftet var preget av hans egne filosofiske betraktninger[10] og mente at det nordiske mennesket hadde uovertrufne gudommelige raseegenskaper.

Amble bedrev en hektisk foredrags- og skribentvirksomhet fra midten av 1930-tallet gjennom sitt eget forlag Nor-press. Han knyttet kontakter inn mot det lille Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti (NNSAP) som hadde blitt stiftet høsten 1932, den frivillige arbeidstjenesten og til antisemittiske miljøer, knyttet rundt Mikael Syltens Nationalt Tidsskrift og Eugen Nielsen og hans avis Fronten. I 1936 og 1937 hadde han også artikler i Ragnarok. Fra dette tidspunktet arbeidet han også aktivt til støtte for Franco og nasjonalistene under den spanske borgerkrigen.[3]

Til tross for denne hektiske aktiviteten fikk han ingen sentral rolle i det nasjonalsosialistisk orienterte miljøet i Norge og forble en outsider. Heller ikke foreningen hans, Norrøna, lyktes å trekke til seg medlemmer.[11]

Aksjoner mot jøder rediger

I Ambles tenkning var mishandling av barn og dyr den viktigste skillet mellom det ekte norrøne og «de fremmede», de som ikke er blant germanerne. På 1920- og 1930-tallet foregikk det en heftig debatt om de jødiske slaktemetodene, med både antisemitter og dyrevernere brukte sterk retorikk mot disse som ble kalt «barbariske».[11] Amble grep også de gamle, mytiske fortellingene om at jøder skulle ha fanget og ofret kristne barn for å bruke blodet under pesach-feiringen,[11] noe særlig de tyske nasjonalsosialistene brukte i sin propaganda, og Der Stürmer viet et helt nummer i mai 1934 til dette. Særlig sommeren 1938 holdt Amble foredrag om jødene i Oslo. Ambles jødehat var en kombinasjon av både gamle og nyere elementer, biologisk rasisme og konspiratorisk tenkning.[12]

I desember 1938 ble han arrestert for å ha hengt opp en egenprodusert antisemittisk plakat rundt i Oslo.[3] Under en karikert framstilling av en jøde, påsto plakaten: «Vi oversvømmes av dette folk, som alltid har vært en kreftskade hvor de har slått sig ned. Hjelp oss å stanse flommen - hindre at vårt land blir Europas søppelkasse.»[13] Statsadvokatens tiltalebeslutning forelå 5. mai 1939 og han ble siktet etter «opprørsparagrafen» i straffelovens § 135, for å bidra til å sette deler av befolkningen mot hverandre.

Saken vakte stor interesse. Både Dagbladet og Arbeiderbladet ble det spekulerte om utenlandske krefter sto bak, som Der Stürmer,[14] Plakataksjonen kom samtidig med at Vidkun Quisling skulle holde et foredrag om «jødesaken». Ambles aksjon kom ubeleilig for Nasjonal Samling som ble forbundet med hans metoder.[15] Amble ble løslatt etter forhør og flyktet til Tyskland. Her oppsøkte han blant annet Gestapo. Det er ikke kjent hva det ble snakket om eller avtalt. I september vendte han tilbake til Norge og ble umiddelbart satt i varetekt, men ble løslatt etter kort tid.[16]

Under behandlingen i byretten 30. september 1939 ble han frikjent da retten ikke kunne se at han hadde satt den alminnelig fred i fare, da Norge ikke hadde «noe egentlig jødeproblem».[16] Under rettssaken hadde Gabriel Langfeldt opprettholdt diagnosen «varige svekkede sjelsevner», epilepsi og «demringstilstander» som gjorde at han ikke var bevisst hva han gjorde, og mente Amble burde ha fem års sikring.[16]

Abwehr-agent rediger

Amble hadde siden 1937 vært medlem av Deutscher Fichte-Bund, som var en tysk forening som fremmet Völkisch-orientert propaganda. Vinteren 1939/1940 arbeidet han i det tyske propagandadepartementets utenlandsavdeling og ble her rekruttert som agent for Abwehr. Han var i tjeneste for Abwehr allerede fra slutten av april 1940.[3] Offisielt var han tolk for den såkalte Hjelpekomiteen for Trøndelag og Møre under ledelse av major Johan Wilhelm Klüwer, som skulle gi humanitær hjelp til de som ble utsatt for krigshandlingene.[3] Imidlertid ble han arrestert av norske myndigheter i Brønnøysund og fengslet i Bodø til tyskerne overtok kontrollen og satte ham fri.[3]

Fra høsten 1940 arbeidet han ved Abwehr hovedkontor («Hauskapelle») i Oslo med dekknavnet «Konrad». Blant hans arbeidsoppgaver var å skrive stemningsrapporter og verve nye agenter.[3] Han ble medlem av Nasjonal Samling fra 1. mai 1941.[1]

Rettsoppgjør rediger

Etter krigen ble han arrestert i mai 1945,[17] og ble satt fengslet på Akershus festning. Også ved denne fengslingen fikk han mentalt sammenbrudd med flere selvmordforsøk. Han ble derfor etter hvert løslatt med meldeplikt under påvente av rettssak.[18] Til tross for påbud om å holde en lav profil, satte han umiddelbart i gang med utgivelser og kom med en gjenutgivelse av Fredsboka på eget forlag.[19], hvor han i en annonse i Dagbladet i 1947 reklamerte for at boken var skrevet av «den beryktede SD-agenten Alf Amble».[20] Samme år skrev han til Stortinget og klaget på behandlingen han hadde blitt utsatt for mens han satt varetektsfengslet på Akershus.[19][19]

Han ble 26. juli 1947 domfelt i Høyesteretts kjæremålsutvalg til tvangsarbeid i fire år med fradrag av 531 dager i utholdt varetekt.[1]

Referanser rediger

  1. ^ a b c Eirik Veum (2014). Nådeløse nordmenn - Gestapo. Oslo: Kagge Forlag. s. 762. ISBN 978-82-489-1507-2. 
  2. ^ Terje Emberland: «Norrønamannen Alf Maria Amble», side 1, Fortid, nr. 2, 2005, Universitetet i Oslo
  3. ^ a b c d e f g h Tore Pryser (2001). Hitlers hemmelige agenter (3. opplag utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 103-104. ISBN 82-15-00075-4. 
  4. ^ a b c d e f Emberland, side 2
  5. ^ Emberland, side 2. Emberland henviser i en fotnote til rapport i landssviksaken mot Amble
  6. ^ Emberland, fotnote 4
  7. ^ «Oppstad arbeidshus». Store norske leksikon. 14. februar 2009. Besøkt 20. oktober 2015. 
  8. ^ Emberland, side 2. Emberland henviser til Gabriel Langfeldts forklaring i rettssaken mot Amble i 1939
  9. ^ a b c d e Emberland, side 3
  10. ^ Emberland, side 4
  11. ^ a b c Emberland, side 6
  12. ^ Emberland, side 8
  13. ^ Emberland, side 8. Emberland oppgir statsadvokatens tiltalebeslutning som kilde
  14. ^ Emberland, side 9
  15. ^ Emberland ss. 9-10
  16. ^ a b c Emberland, side 11
  17. ^ «Nye arrestasjoner». Aftenposten. Norsk Telegrambyrå. 29. mai 1945. s. 3. 
  18. ^ Emberland, ss. 14-15
  19. ^ a b c Pryser, side 440
  20. ^ Emberland, side 15

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alf_Maria_Amble&oldid=23186462»