Gabriel Langfeldt
Gabriel Langfeldt (1895–1983) var en norsk professor i psykiatri og overlege ved psykiatrisk klinikk på Vinderen, universitetet i Oslo.
| Gabriel Langfeldt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. des. 1895 Kristiansand | ||
| Død | 28. okt. 1983 (87 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Psykiater, medisinprofessor, biograf | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo Kristiansand katedralskole Gimle | ||
| Søsken | Einar Langfeldt | ||
| Nasjonalitet | Norge[1] | ||
| Gravlagt | Vestre Aker kirkegård | ||
Han ble dr.med. i 1926 på en avhandling om kjertlers betydning for dementia præcox, en eldre betegnelse for schizofreni,[2] og to år senere fikk han gullmedalje for en studie av det autonome nervesystemet. I Bergen var han fengselslege før han i 1935 kom til psykiatrisk klinikk i Oslo, der han ble overlege etter fem år. Under krigen stod Langfeldt i kontakt med motstandsbevegelsens ledende kretser.[3]
Etter krigen har det kommet mange psykologiske studier av nazismen, og i Norge ble det initiert et forskningsprogram av Gabriel Langfeldt i 1945. Han var sterkt kritisk til at Vidkun Quisling ikke ble underkastet judisiell observasjon. Langfeldt tolket de betydelige endringene i Quislings karakter under krigen som utslag av tiltagende paranoia, og prøvde tre ganger å få medhold i at slik observasjon burde foretas. Først henvendte han seg til formannen for rettsmedisinsk kommisjon, Hans Evensen, deretter Quislings forsvarer Henrik Bergh, og til sist Johan Scharffenberg, men like forgjeves. Var Quisling funnet sinnssyk, kunne han likevel fått samme dom, men den ville ikke blitt eksekvert. I Gåten Vidkun Quisling konkluderte Langfeldt med en paranoid sinnslidelse, og at folkestemningen i 1945 hadde påvirket rettergangen.[4]
Langfeldt var psykiatrisk sakkyndig i rettssaken mot Knut Hamsun under landssvikoppgjøret. Han var svært opptatt av Hamsuns ekteskap; selv var Langfeldt da gift for tredje gang. «Beinhard», sa Hamsuns forsvarer Sigrid Stray om Langfeldt. Ettersom hun ikke var tilgjengelig da Hamsun ble innlagt, underkastet Langfeldt ham en ryggmargsprøve på et tidspunkt da det ikke fantes lovhjemmel for det.[5] En slik prøve var en stor belastning for en gammel mann. For å kartlegge Hamsuns ekteskap best mulig, sørget Langfeldt for at alle Hamsuns private papirer hjemme på Nørholm ble beslaglagt.[6]
Sammen med Ørnulv Ødegård ga Langfeldt Hamsun diagnosen «varige svekkede sjelsevner», noe Hamsun grundig motbeviste med sin siste bok, Paa gjengrodde Stier, i 2017 kåret til «beste norske sakprosabok utgitt etter 1945» i kategorien «kultur og underholdning» av medlemmer i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening,[7] og skrevet i 1945-48 og utgitt i 1949, da Hamsun var 90 år. Da Hamsuns samlede verker skulle gjenutgis i 1955, og Paa gjengrodde Stier denne gang var inkludert, følte Langfeldt seg så forulempet at han i februar 1955 ba sosialdepartementet intervenere: men sosialminister Rakel Seweriin oversendte bare saken til politiet, der kriminalsjef Lars L'Abée-Lund henla den uten forføyninger.[8]
Bibliografi
rediger- Gåten Vidkun Quisling. Oslo 1969 , 109 s.
- Overgangsalderens og alderdommens problemer og sinnslidelser. Oslo 1966 Heftet, 91 s.
- Sjalusisyken. Oslo 1972 Heftet, 80 s.
- Abnorme karakterer, psykopater. 114 sider, 1976 ISBN 82-00-09432-4
- Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun. Gyldendal 1978 (medforfatter Ørnulv Ødegård)
Referanser
rediger- ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 13. november 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Malt, Ulrik: «dementia praecox» i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 9. juli 2024 fra [1]
- ^ Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (s. 297), Gyldendal, 1978, ISBN 82-05-11162-6
- ^ Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (s. 308-09)
- ^ Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (s. 320)
- ^ Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (s. 354)
- ^ Nora Steenberg: «Hamsun til topps», 3. juli 2017
- ^ [2] Gunvald Hermundstad: «Sensurforsøket» (s. 89)