Wikipedia

Øysten Langset

Norsk politiker og motstandsmann
(Omdirigert fra «Øysten Johan Langset»)

Øysten Johan Langset (født 4. mars 1912 i Trondheim, henrettet 17. november 1943 på Kristiansten festning i Trondheim) var en norsk anleggsarbeider, politiker og motstandsmann under andre verdenskrig.

Øysten Langset
Født4. mars 1912Rediger på Wikidata
Trondheim
Død17. nov. 1943Rediger på Wikidata (31 år)
Kristiansten festning
Henrettet for motstandsarbeid
BeskjeftigelseAnleggsarbeider
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
GravlagtDomkirkegården
Medlem avWærdahl-gruppen

Langset var under andre verdenskrig aktivt medlem av Wærdahl-gruppen, og ble arrestert, torturert og henrettet i forbindelse med Wærdahl-saken høsten 1943. Han var også leder av AUF i Sør-Trøndelag, og landsstyremedlem i AUF da han ble skutt på Kristiansten festning.

Bakgrunn rediger

Øysten Johan Langset var sønn av Adolf Johan Langset (1874-1921), fra Nesna kommune i Nordland og Anna Benjamine Langset (1878-1948) fra Hitra i Sør-Trøndelag.

Han var det tredje barnet i en søskenflokk på fem, som foruten ham besto av søsknene Solveig, Jakob Kristian, Svein Arnulf og Åse.[1] Langsetfamilien vokste opp i Trondheim, og hadde sterke røtter i den norske arbeiderbevegelsen.[2]

Etter Langsets død er han ved en rekke anledninger feilaktig omtalt som "Øystein Langseth", "Øistein Langseth", "Øistein Langset" og flere tilsvarende varianter. Man vet imidlertid av protokollene fra fylkesstyremøtene i AUF i Sør-Trøndelag at Langset selv signerte som Øysten Langset.[3]

På Arbeiderpartiets valgliste til kommunevalget 18. oktober 1937 var Langset oppført som hjemmeboende i Frostaveien 5 på Lademoen i Trondheim. Dette var også adressen til den øvrige familien Langset og hvor han bodde da han ble arrestert av okkupasjonsmakten i oktober 1943.[4]

Liv og virke rediger

Arbeidsliv og politisk engasjement rediger

Langset gikk fagskole i Trondheim, og arbeidet en stund som anleggsarbeider før han på slutten av 1930-tallet ble ansatt i Norsk Folkehjelp. Langset var organisert i Jern- og Metallarbeidernes Forening Avdeling 12, og en aktiv idrettsmann i Sportsklubben Trondheims-Ørn.

Vi vet fra avisa 1ste Mais utgave fra 3. februar 1933 at Langset var blant de utvalgte til å delta på Arbeidernes Opplysningsforbunds sosialistiske dagsskole som representant for norsk kommuneforbund, med oppstart 26. mars samme år. Her var Langset deltaker sammen med blant andre senere statsminister og Arbeiderparti-leder Trygve Bratteli.[5]

Han var i ungdommen aktivt medlem av Framfylkingen[6], og tidlig i 1929 meldte han seg inn i Arbeidernes Ungdomsfylking. Langset innehadde en rekke tillitsverv i Trondheim AUL og i organisasjonens distriktslag gjennom 1930-årene. På venstreradikale Vestkanten AULs 5-årsjubileum fredag 4. februar 1938 var Langset hovedtaler under lagets festmiddag, og han ble referert til som en av lagets stiftere.[7]

Den 1. april 1940, bare åtte dager før Tysklands invasjon av Norge, ble han valgt som distriktslagets leder, av årsmøtet i Sør-Trøndelag Distriktslag av AUF. Langset ble for offentligheten annonsert som ny formann av distriktslaget i en artikkel i Arbeider-Avisa. I august 1940 deltok Langset på det siste lovlige landsstyremøtet i AUF under okkupasjonsårene.

Illegalt motstandsarbeid rediger

Nasjonal Samling erklærte den 25. september 1940 at alle andre politiske organisasjoner var forbudt, og AUF måtte med det nedlegge sin ordinære virksomhet. Som et tilsvar til okkupasjonsmaktens diktatur, organiserte Langset seg raskt sammen med en rekke andre unge menn og kvinner i motstandsbevegelsen i Trøndelag. I samarbeid med personer tilknyttet blant annet Arbeideridretten, AUF og NKP, utgjorde Langset en del av Wærdahl-gruppen. Langset var en fremtredende person i det illegale motstandsarbeidet i gruppen, og er i flere sammenhenger nevnt som en av gruppens ledere.[8] Langset var også involvert i produksjon og distribusjon av illegale aviser og blant annet var han sammen med AUFer Eli Aanjesen redaktør for den eneste utgaven av Fri Fagbevegelse utgitt i Trøndelag, på våren 1941.[9]

Under krigens tidlige fase deltok Langset på en lang rekke planleggingsmøter for motstandsarbeid i regi av personer tilknyttet AUF. Langset var en aktiv deltaker på et 14 dager langt hemmelig møte med AUFere fra andre deler av landet på Dovre 10. - 24. august 1941.[10] I tillegg til dovremøtet deltok han sammen med blant andre Trygve Bratteli på et møte med fremtredende AUFere hjemme hos Rakel Seweriin i Oslo på senhøsten 1941.[11]

Selv om den militære samordninga i Trøndelag under krigen forble vanskelig gjennom okkupasjonsårene, var Thingstad- og Wærdahlgruppens illegale motstandsarbeid av et betydelig omfang.[12][13] I all hovedsak bestod denne delen av motstandsbevegelsens arbeid av kurervirksomhet, militær etterretning, trykking og spredning av illegale aviser, flyktningetransport, innsamling av penger til etterlatte familier, i tillegg til at de organiserte og bedrev opptrening av militære grupper.[14][15] Wærdahlgruppens tilgang på stensilmaskin gjorde arbeidet med trykking av illegale aviser enkelt, og i årene 1941-1943 kom illegale aviser trykket av gruppen ut med jevne mellomrom med 1-2 ukers intervaller. Gruppene forberedte og gjennomførte også flere tilfeller av sabotasje.[15] Nazistenes mann, Karl Adding rapporterte i 1943 til Henry Rinnan at det internt i Wærdahlgruppen var opprettet en egen likvidasjonsskvadron som av Adding og Rinnan ble omtalt som Terrorgruppen.[16] I Rinnans testamente hevder Rinnan at Øysten Langset ledet denne gruppa, hvis hovedmål var å likvidere fremtredende nazister i Trondheim, og at dette var blant hovedgrunnene til at man slo så hardt ned på Wærdahlgruppas motstandsarbeid.[16]

Arrestasjon og død rediger

Opprullingen av Wærdahlgruppen rediger

Om ettermiddagen den 7. oktober 1943, gikk fire motstandsmenn uten tilknytning til Wærdahlgruppen til angrep på Henry Rinnan utenfor hans hjem i Landstadveien.[17] Målet med angrepet var å kidnappe Rinnan og frakte ham til avhør i Sverige.[17] Imidlertid mislyktes kidnappingsforsøket, og etter en skuddveksling ble Rinnans nære venn Karl Dolmen kritisk skadet. Som et tilsvar til attentatet, ble det foretatt omfattende arrestasjoner av personer tilknyttet den kommunistiske motstandsbevegelsen i Trøndelag, av tyskerne omtalt som "Sachen der Øysten Langset". Etter infiltrasjon av Wærdahl-gruppen, hadde okkupasjonsmaktens agent Karl Adding skaffet seg omfattende oversikt over gruppens arbeid, og kjente de fleste av medlemmene personlig. Adding forrådte motstandsmennene i gruppen, og ledet effektivt Henry Rinnan og Gestapo til personene i miljøet rundt Øysten Langset og Carsten Wærdahl. Etter opprullingene regissert av Rinnan og Adding, døde Adding 30. desember 1943. Flere kilder hevder at Adding angivelig skal ha blitt forgiftet som hevn for hans rolle i opprullingen av Wærdahl-gruppen, men ingen har påtatt seg ansvaret for Addings død.

Wærdahl-gruppens leder, Carsten Wærdahl ble sammen med Øysten Langset utpekt som hovedmål for arrestasjonene, og Wærdahl ble arrestert kort tid etter angrepet mot Rinnan. Rinnan hadde etter bistand fra Karl Adding utpekt den nære kretsen rundt Wærdahl, herunder Langset som hovedmål for gjengjeldelsene. Rinnan hevdet senere at Wærdahl og Langset ledet en gruppe kalt "Terrorgruppen" hvis mål angivelig skal ha vært å likvidere fremtredende nazister i Trøndelag.[8] Disse påstandene er ikke bli verifisert, og man vet med sikkerhet at ingen av medlemmene av Wærdahl-gruppen deltok i attentatet mot Rinnan og Karl Dolmen 7. oktober 1943.[17]

Den 16. oktober ble Øysten Langset arrestert av Gestapo, og lørdag 6. november ble han sammen med 7 andre medlemmer av Wærdahl-gruppen dømt til døden ved skyting. I vitneutsagnene fra motstandskvinnen Edel Sødahl forteller hun at Langset sammen med Wærdahl-gruppens leder, Carsten Wærdahl ble utsatt for grov tortur i Bandeklosteret til Rinnanbanden i Jonsvannsveien 46 i Trondheim. Langset og Wærdahl var med dette blant de første til å utsettes for den svært brutale torturen Henry Rinnan og hans bande senere ble dømt for under rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig.

Dødsdommen rediger

I den forhåndsbestemte dommen fra SS- und Polizeigericht Nord, i Trondheim heter det: «De dømte hadde forsøkt å gjenoppbygge det kommunistiske parti i Trondheim og omegn, framstilt og fordelt kommunistiske flyveblad og vek heller ikke tilbake for gement mord for å nå sine mål».[18] I tillegg til de åtte i Wærdahl-gruppen som fikk dødsdom, ble de to AUFerne og senere Arbeiderpartipolitikerne Håkon Johnsen og Gunnar Gundersen dømt til tukthus i henholdsvis 7 og 8 år.[19] Langset og de andre arresterte i opprullingene forble fengslet i Vollan Kretsfengsel frem til sin dødsdag. Unntaket var Odd Wullum, som under en spektakulær rømning lykkes i å lure fangevokterne i fengselet, og kom seg ut gjennom fengselets hovedport. Wullum ble imidlertid forrådt under flukten fra Trondheim, også denne gang av overløperen Karl Adding. Bilen Wullum satt i, ble stoppet av det tyske sikkerhetspolitiet ved Solbakken i Hommelvik,[20] mens han var på vei mot sikkerhet i Sverige, dagen etter henrettelsene han opprinnelig skulle ha vært en del av. Wullum rakk å skyte og drepe tyskeren Obersturmführer Beschen før han selv ble drept i bakkene vest for Gevingåsen.[21]

Tidlig om morgenen onsdag 17. november 1943 ble de ni dødsdømte mennene vekket av tyske fangevoktere. Mennene ble stilt opp i geledd inne i fengselet. De unge mennene ble ført inn i en ventende lastebil, og medfanger fortalte senere at gruppen med de dødsdømte unge mennene sang arbeidersangen «Internasjonalen» mens de ble ført ut.[22] Onsdag 17. november 1943 ble de åtte dødsdømte medlemmene av Wærdahl-gruppen, i tillegg til musikeren og motstandsmannen Oskar Hoddø, henrettet på Kristiansten Festning i Trondheim.[23] Langset og de andre dødsdømte ble ført ut til retterstedet på festningen i svært dårlig forfatning etter å ha gjennomgått grov tortur, og skal på vei til eksekusjonspelotongen sammen ha sunget «Alltid freidig».[14] Gruppens leder, Carsten Wærdahl, ble båret ut til sin egen skyting på båre, fordi han var for grovt torturert til å kunne gå selv. Håkon Johnsen, som var en av de siste menneskene til å snakke med de dødsdømte, forteller i Arbeider-Avisas utgave fra 31. mai 1945 at: "Kolbjørn Wiggen, umiddelbart før han ble ført bort for å bli skutt sa til meg: Hils alle kjente. Jeg er slett ikke redd for å dø. Jeg synes at jeg har levd slik at jeg ikke trenger å engste meg for det. Og slik var de alle sammen like til det siste, stolte, modige og prektige kamerater."[24]

Etter henrettelsene var fullbyrdet, ble Langset og de andre motstandmennene begravet i en massegrav ved Udduvoll Bru i Leinstrand. Etter krigens slutt ble levningene flyttet og begravet ved monumentet til minne om frihetskampens ofre, på Domkirkegården ved Nidaros domkirke.[12]

Etter krigens slutt rediger

Etter Nazi-Tysklands betingelsesløse kapitulasjon 8. mai 1945, ble Norge frigjort fra den nazistiske okkupasjonen. Etter en omfattende jakt på Henry Rinnan ble han arrestert av norske styrker rundt 1,5 mil vest for svenskegrensa i Verdalsfjellene den 14. mai[8]. Rinnan ble holdt i arrest og avhørt i nesten 2 år, og avhørene ble ledet av den dekorerte motstandsmannen Odd Sørli. Under det norske landssvikoppgjøret ble Henry Rinnan og 11 andre medlemmer av Rinnanbanden dømt til døden for grovt landssvik og omfattende bruk av tortur og drap på uskyldige. 10 av dem ble henrettet, og Rinnan selv ble stilt for eksekusjonspeletong og skutt klokken 0405 natt til 1. februar 1947[8].

Rinnanbanden ble dømt for minst 83 drap, mer enn tusen tilfeller av grov tortur og for å ha hatt ansvar for at mer enn et tusen nordmenn ble sendt i nazistenes konsentrasjonsleirer[8][17]. Rinnan hevdet under rettssaken mot ham at opprullingen, torturen og henrettelsene av Wærdal-gruppen kom som følge av deres mål om likvidere fremtredende nazister, herunder ham selv, og spesielt som følge av angrepet mot ham og påfølgende attentatet på Karl Dolmen 7. oktober 1943. Disse påstandene er i ettertid blitt tilbakevist, og det fremstår i etterkant ganske klart at den grove torturen og behandlingen av Øysten Langset og resten av Wærdahl-gruppen hadde sin rot i Rinnans hat mot, og jakt på personer tilknyttet den politiske venstresiden.[8][11]

Etter krigens slutt ble det klart at både Arbeiderpartiet, AUF og NKP var hardt rammet av de 5 årene med tysk okkupasjon. I Trøndelag var de fleste aktive medlemmene av AUF sendt i fengsel, konsentrasjonsleir eller som Øysten Langset, drept.[11] Henry Rinnan og hans bande av landssvikere sto for et overveldende flertall av arrestasjonene og jakten på sosialistiske og kommunistiske motstandsgrupper i regionen.[8]

Arven etter Øysten Langset rediger

Under en høytidelig minneseremoni den 6. oktober 1945, ble Langset sammen med de andre henrettede medlemmene av Wærdahl-gruppen, Thingstad-gruppen og totalt 29 trønderske motstandsmenn hedret i Nidarosdomen. Til stede var kronprins Olav og kronprinsesse Märtha i tillegg til deres adjutant Gunnar Sønsteby.[14]

Langset og Wærdahl-gruppen ble i tiden etter 2. verdenskrig hedret med en egen minneplakett ved retterstedet på Kristiansten Festning og på Domkirkegården, i tillegg til at Langset også var en av de som ble hedret i minnesmerket reist av Trondheim Mekaniske Verksted (TMV) ved deres minnemarkering over falne arbeidere under okkupasjonen.

Under AUFs første landsmøte etter krigen, ble Øysten Langset nevnt som én av fem representanter for AUF som ga sitt liv for sitt land, i en minnetale holdt av AUFs leder, Trygve Bratteli.[25] De fleste fremtredende tillitsvalgte i AUF var i løpet av krigen enten fengslet, sendt i konsentrasjonsleir eller drept.[11] Også Bratteli satt fra 1942 i tysk fangenskap som "nacht und nebel"-fange i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

I 1948 ble det vedtatt å oppkalle en egen vei etter Langset i Trondheim. Øysten Langsets Vei ligger på Byåsen i Trondheim, under postnummer 7025.[26]

71 år etter henrettelsene på Langset og de andre medlemmene av Wærdahl-gruppen, den 17. november 2014, ble det i regi av Forsvaret, NKP, Trondheim kommune og teatergruppen Pantertanter arrangert en større minnesmarkering på Domkirkegården og i Rustkammeret i Trondheim. Til stede var den siste overlevende fra Wærdahlsaken, Gunnar Gundersen.[13]

Lørdag 17. november 2018 arrangerte Trondheim Arbeiderparti i samarbeid med AUF i Trøndelag en egen konferanse med navnet "Langsetkonferansen" på dagen 75 år siden henrettelsene av Wærdahl-gruppens medlemmer. Konferansen omhandlet ifølge Trondheim Ap politisk motivert vold begått av høyreekstremister, kampen for frihet under 2. verdenskrig, samt oppgjøret med det politiske motivet bak terrorangrepet 22. juli 2011.[27]

Referanser rediger

  1. ^ «Familieskjema for Adolf Langset/Anna Benjamine Kristiansdatter Strøm (F14911) g. Ja». Hitterslekt.no. Besøkt 15. oktober 2018. 
  2. ^ «Ny formann i AUFs distriktslag i Sør-Trøndelag». Arbeider-Avisa. 3. april 1940. 
  3. ^ Langset, Øysten (1937). AUF i Sør-Trøndelag protokoller 1923-1937. AUF i Sør-Trøndelag. 
  4. ^ «Offisiell valgliste fra Det norske Arbeiderparti i Trondheim Kommune». Arbeider-Avisa. 29. november 1937. s. 7. 
  5. ^ «Utnevnelser til den sosialistiske dagsskolen». 1ste mai. 3. februar 1933. 
  6. ^ «Ny formann i AUFs distrikstlag». Arbeider-Avisa. 3. april 1940. s. 3. 
  7. ^ «Ungdomsspalten: Vestkanten AUL». Arbeider-Avisa. 8. februar 1938. s. 2. 
  8. ^ a b c d e f g Grøneng, Klaus (1995). En blodig dokumentasjon fra oppgjøret med Rinnanbanden. Midt Norge forlag. s. 192–193. 
  9. ^ Luihn, Hans (1998). Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940-1945: en fortellende bibliografi. Oslo: Nasjonalbiblioteket. s. 60–61. 
  10. ^ Moen, Jo Stein (2013). Bestandig på vei - glimt fra kampåra 1913 - 2013. Trondheim: Arbeiderbevegelsens historielag i Trøndelag. s. 48, 49. 
  11. ^ a b c d Skar, Alfred (1946). Arbeidernes Ungdomsfylking under okkupasjonen 1940-1945. Det Norske Arbeiderpartis forlag. 
  12. ^ a b «Wærdahl-gruppa - WikiStrinda». www.strindahistorielag.no. Arkivert fra originalen 16. oktober 2018. Besøkt 15. oktober 2018. 
  13. ^ a b Hilde Skjesol, Adresseavisen. «Hedret på dødsdagen etter 71 år». 
  14. ^ a b c Nergård, Halldis (7. desember 2013). «Rinnan tok faren hennes». Adresseavisen. s. 9-19. 
  15. ^ a b «De ofret alt». Adressavisen. 12.02.2014. 
  16. ^ a b Flyum, Ola (2009). Rinnans testamente. Aschehoug. 
  17. ^ a b c d Hansson, Per (1972). Hvem var Henry Rinnan. Gyldendal Forlag. s. 136-137. 
  18. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no (norsk). Besøkt 15. oktober 2018. 
  19. ^ «Nasjonalbiblioteket». urn.nb.no (norsk). Besøkt 16. oktober 2018. 
  20. ^ Bertelsen, Hans Kristian (1983). Trondheimsfjorden. Nidaros forlag. s. 50. ISBN 8299080444. 
  21. ^ «Disse krigsheltene hedres 17. mai». Malviknytt. 16. mai 2016. Arkivert fra originalen 14. november 2018. Besøkt 13. november 2018. 
  22. ^ Flyum, Ola (2007). Rinnans Testamente. Aschehoug. 
  23. ^ Nøkleby, Berit (1996). Skutt blir den-. Oslo: Gyldendal. s. 216. ISBN 8205221731. 
  24. ^ «Intervju med Håkon Johnsen». Arbeider-Avisa. 31. mai 1945. 
  25. ^ «Arbeideravisa 28. januar 1946». Arbeideravisa. 28. januar 1946. s. 1. 
  26. ^ Bratberg, Terje (1996). Trondheims byleksikon. Kunnskapsforlaget. 
  27. ^ Lars Johan Strand Vitsø, Gaute B. Skjervø. «Langsetkonferansen 2018». Besøkt 8. november 2018. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Øysten_Langset&oldid=23103988»