Åpne hovedmenyen
Wilhelm von Tegetthoff
Tegetthoff-lithographie.jpg
Litografi av Tegetthoff, utført av Josef Kriehuber 1866
Født23. desember 1827
Maribor
Død7. april 1871 (43 år)
Wien[1]
Beskjeftigelse Marineoffiser
Nasjonalitet Keiserdømmet Østerrike, Østerrike-Ungarn
Utmerkelser Den militære Maria Teresia-ordenen
TroskapØsterrike Keiserdømmet Østerrike
Østerrike-Ungarn Østerrike-Ungarn
VåpenartAustria-Hungary-flag-1869-1914-naval-1786-1869-merchant.svg Den østerrikske marine
Tjenestetid1840-1871
Militær gradViseadmiral
KommandoerMarinesjef fra 1865
Deltok iSlaget ved Helgoland
Slaget ved Lissa

Wilhelm von Tegetthoff (født 23. desember 1827 i Maribor, død 7. april 1871 i Wien) var en østerriksk admiral. Han er kjent for å være en av de mest fremtredende marineoffiserer på 1800-tallet gjennom sine innovative taktikker og hans inspirende lederskap.[2][3]

Innhold

KarriereRediger

Tegetthoff var født i Marburg an der Drau i Steiermark som sønn av en oberstløytnant i den østerrikske hær. Han begynte på det østerrikske Marinecollegium i Venezia i 1840. Han ble seekadett 23. juli 1845, og var som ung offiserselev vitne til opprøret i Venezia i 1848/49. Da han var ferdig uteksaminert 16. april 1849, fikk han som sin første beordring å delta i blokaden av Venezia i perioden mai til august 1849. Tegetthoff ble forfremmet til Fregattenleutnant (tilsvarende løytnant) 16. juni 1851 og Linienschiffsleutnant (tilsvarende kaptein) 16. november 1852.

Tegetthoff fikk sin første kommando som sjef på skonnerten «Elisabeth» i 1854. Dette var under den intensive omleggingen til dampdrevne fartøyer i den østerrikske marinen som også Tegetthoff var et sterk tilhenger av. I 1855 ble han sjef for hjuldamperen «Taurus», og patruljerte ved Donaus munning ved Sulina under Krimkrigen. Dette medførte at han gjorde seg positivt bemerket overfor erkehertug Fredinand Maximilian av Østerrike, som da var Oberkommandant der Marine (øverstkommanderende for marinen). Tegetthoff ble utnevnt til Korvettenkapitän i 1857, og han tjenestegjorde på en halvoffisiell vitenskapelig ekspedisjon til Rødehavet. Etter å ha vist særlig gode diplomatiske og organisatoriske evner, ble han i desember 1857 utnevnt til stabsoffiser. Det følgende året ble han skipssjef på den nye korvetten «Erzherzog Friedrich» som seilte på kysten av av Marokko, hvor det på den tiden var stor indre uro.

Den andre italienske frigjøringskrig viste at Østerrike ikke kunne utfordret den franske flåten om kontrollen over Adriaterhavet. Da freden kom, fulgte Tegetthoff Fredinand Maximilian på en reise vinteren 1859/60 til Brasil for å besøke den brasilianske keiser Pedro II. 27. april 1860 ble han forfremmet til Fregattenkapitän (tilsvarende kommandørkaptein) og Linienschiffskapitän (tilsvarende kommandør) 23. november 1861, og året etter sjef for skvadronen i Levanten. Mens han satt i denne stillingen overvåket han det greske militærkuppet som avsatte Otto I, og de antivestlige opprørene i Syria.

Andre slesvigske krigRediger

Under Andre slesvigske krig ble Tegetthoff som Kommodore (tilsvarende flaggkommandør) i februar 1864 gitt kommandoen over en liten østerriksk eskadron som seilte til Nordsjøen for å støtte den svake prøyssiske marinen mot det sterkere og overlegne danske flåten som blokkerte de nordtyske havnene.

Han møtte en danske eskadron under ledelse av Edouard Suenson i sjøslag ved Helgoland, hvor Tegetthoffs flaggskip, fregatten «Schwartzenberg», med 498 mann, ble satt i brann i en kanonade på kloss hold med de danske fregattene «Niels Juel» med 422 mann, og «Jylland» med 327 mann. Selv om dette slaget ble et taktisk nederlag for Tegetthoff, nådde han allikevel hovedmålet, siden den danske sjømilitære styrken like etterpå ble kalt tilbake til København og blokaden av havnene ved Elben og Weser ble hevet. Tegetthoffs telegrafiske rapport ble besvart av keiser Frans Josef I med en meldiing 12. mai for han ble utnevnt til kontreadmiral og tildelt han Jernkroneordenen.

Den tredje italienske frigjøringskrigRediger

 
Tegetthoff (i midten) under slaget ved Lissa, på et maleri av Anton Romako, 1880

Tegetthoff ble utnevnt til sjef for den østerrikske flåten 9. mai 1866, rett før krigen mot Italia brøt ut. Selv om den italienske flåten var større og sterkere, besluttet Tegetthoff å utfordre denne etter et vellykket tokt mot den italienske basen i Ancona 27. juni 1866. For å prøve å oppnå en motvekt mot den italienske hærens nederlag mot østerrikerne i landkrigen,satset den italienske marinen på seier i et sjøslag møt Østerrike ved å sende en stor styrke mot den østerrikske flåtebasen på øya Lissa på kysten av Dalmatia. I slaget i havet utenfor basen 20. juli møtte Tegetthoff de italienske fartøyene tidlig om morgenen, og seilte rett mot flåtens sentrum for å få størst mulig utnyttelse av egen ildkraft. Røyken fra de italienske fartøyene gjorde at sikten ble svak, og de østerrikske fartøyene traff ikke sine italienske motstandere. Da de østerrikske fartøyene snudde, lyktes det Tegetthoff å sette to italienske fartøyer i brann og skadet flere andre.

Etter at Tegetthoffs flaggskip, «Erzherzog Ferdinand Max» traff og senket den italienske fregatten «Re d'Italia», trakk den italienske styrken seg tilbake den følgende dagen. Tegetthoff vendte tilbake til sin base i Pola i triumf. Imidlertid førte ikke hans triumf til at utgangen av krigen ble endret, da Italias allianse med Preussen i den østerriksk-prøyssiske krig, som den italienske frigjøringskrigen var en del av, førte til at Italias fredsvilkår ble gunstige. Tegetthoff ble imidlertid umiddelbart utnevnt til vizeadmiral. Hab mottok gratulasjonstelegram fra Ferdinand Maximilian, som da var presset som keiser av Mexico, og fra vizeadmiral Hans Birch Dahlerup, den tidligere Oberkommandant der Marine. Tegetthoff ble utnevnt til Kommandør av den militære Maria Teresia-ordenen og til æresborger av Wien.

Etter krigeneRediger

Han etterfulgte viseadmiral Ludwig von Fautz som Marinekommandant, som ledende administrative offiser. I mars 1868 tok han også posten som Chef der Marinesektion (leder av marineavdelingen) i Krigsministeriet i det nye dobbelmonarkiet. Til tross for omfattende motstand fra generalstaben, og maktet å gjennomføre en omfattende reform av marinen, og disse reformene besto fram til dobbeltmonarkiets fall i 1918.

1. april 1868 ble Tegetthoff utnevnt til Geheimeråd og medlem av overhuset Herrenhaus. Tegetthoff døde plutselig av lungebetennelse 7. april 1871 i Wien da han var 43 år. han er gravlagt på St. Leonhard-gravlunden i Graz.[4]

OppkallingerRediger

 
Tegetthoff-minnesmarket i Praterstern i Wien

Det har blitt reist minnesmerker over Tegetthoff Marburg, Wien og Pola. Minnesmerket i Wien står i Praterstern, det travleste trafikknutepunktet i byen, og er en 11 meter høy søyle, utført av Carl von Hasenauer, med en 3 meter høy bronsestatue av Tegetthoff på toppen, utført av Carl Kundmann og reist i 1886.[5] Minnesmerket i Pola, også utført av Kundmann, ble reist i 1877 og består av en bronsestatue av Tegetthoff, flankert av mytologiske figurer i bronse. Pola, sammen med hele Istria ble en del av Italia som følge av Saint-Germain-traktaten i 1919, og i 1935 ble minnesmerket flyttet til Graz i Østerrike.

Tegetthoff var avbildet på et østerrikske frimerke i 1935, og på en 20 euro-mynt fra 2004.

  • Polarskuta SMS «Tegetthoff» (1872)
  • Sentralbatteriskipet SMS «Tegetthoff» (1878) - omdøpt til SMS «Mars» i 1912
  • Slagskipet SMS «Tegetthoff» (1912)

Polarskuta SMS «Tegetthoff» ble første gang brukt i årene 1872–74 under den østerriksk-ungarske ekspedisjonen ledet Julius von Payer og Karl Weyprecht da de oppdaget Frans Josefs land i 1873. Ekspedisjonens første oppdagelse ble gitt navnet Kapp Tegetthoff.

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  2. ^ Antonio Schmidt-Brentano: Die K.K bzw. K.u.K Generalität 1816–1918 Arkivert 4. oktober 2013 hos Wayback Machine.. Österreichisches Staatsarchiv, Wien 2007, s. 185 (PDF).
  3. ^ Antonio Schmidt-Brentano: Die österreichischen Admirale. bind I 1808–1895, Bibliotheksverlag, Osnabrück 1997, ss. 176–187.
  4. ^ Manfred Jasser: Hoch vom Dachstein an. Das Steiermark-Brevier.Paul Neff Verlag, Wien 1990 ISBN 3-7014-0131-4 s. 64
  5. ^ Felix Czeike: Historisches Lexikon Wien, volume 5, Kremayr & Scheriau, Vienna 1997, ISBN 3-218-00547-7, s. 424

LitteraturRediger

  • Joan Haslip, The Crown of Mexico. New York: Holt, Rinehart and Winston, 1971.
  • Alan Palmer, Twilight of the Habsburgs. The Life and Times of the Emperor Francis Joseph. New York: Grove Press, 1994. ISBN 0-87113-665-1
  • George Richard Marek, The Eagles Die. Franz Joseph, Elisabeth, and their Austria. New York: Harper & Row, 1974.
  • Anthony Sokol, The Imperial and Royal Austro-Hungarian Navy. Annapolis: U.S. Naval Institute, 1968.
  • Klaus Müller: Tegetthoffs Marsch in die Nordsee. Oeversee, Düppeler Schanzen, Helgoland im deutsch-dänischen Krieg, Verlag Styria, Graz 1991, ISBN 3-222-12007-2
  • Christian Ortner: Der Seekrieg in der Adria 1866, i: Viribus Unitis, Jahresbericht 2010 des Heeresgeschichtlichen Museums. Wien 2011, s. 100-124, ISBN 978-3-902551-19-1.
  • Ulrich Schöndorfer: Wilhelm von Tegetthoff, Berglandverlag, Wien 1958.
  • Peter Handel-Mazzetti, Hans Hugo Sokol: Wilhelm von Tegetthoff, Ein großer Österreicher, OÖ Landesverlag, Linz 1952.
  • Kapittel 7: Wilhelm von Tegetthoff, i: Wilhelm Wolfslast: Helden der See. Band 1. Entdecker und Admirale, Berlin 1944, ss. 102-117.
  • Helmut Neuhold: Österreichs Helden zur See. ss. 108-139. Styria Verlag Wien-Graz-Klagenfurt 2010. ISBN 978-3-222-13306-0.
  • Agnes Husslein (Hrsg.): Anton Romako. Tegetthoff in der Seeschlacht bei Lissa, omtale i utstillingskatalog på Österreichische Galerie Belvedere, Wien 2010, ISBN 978-3-901508-79-0.

Eksterne lenkerRediger