Vannklosett

WC, water closet

Et vannklosett eller vassklosett, oftest forkortet WC eller wc etter engelsk water closet, er en innretning konstruert for å bli kvitt menneskers avføring, urin eller oppkast og ved hjelp av vann føre det via et avløpsrør til oppsamling i septiktank eller til offentlig kloakk og eventuell rensing. Vannklosetter kan vanligvis samtidig fjerne toalettpapir. Vannklosett kan betegne både selve innretningen og rommet. Alternativer til vannklosett er bl.a tørrklosett, privet eller utedo.

Vannklosettet ble patentert allerede i 1775, men ble ikke vanlig i byene før tidlig på 1900-tallet. . Bildet viser vannklosett med dekorert dosete

KonstruksjonRediger

Vanntanken med skyllevannet sitter vanligvis enten i ryggen av toalettet eller er montert høyere opp på veggen. Vannet blir utløst gjennom en trekkmekanisme som åpner proppen i vanntanken og slipper vannet ned i klosettskåla. Tanken stenges og fylles automatisk etter nedskyllinga, og en enkel flottør-mekanisme stopper vanntilførselen straks tanken blir full. Vannklosetter bruker vannlås i avløpsrøret bak toalettskåla. Det er et S-formet rør som forblir fylt med vann mellom nedskyllingene og dermed sperrer for vond lukt og gasser som slår opp fra avløpsrøret. S-bøyen fungerer også som en hevert som akselererer nedskyllinga.

Vannklosetter er vanligvis koblet til et kloakksystem som fører avfallet vekk for behandling et annet sted. Det finnes også mobile, lukkede systemer med en oppsamlingstank, for eksempel på busser, tog og fly. Der skjer ofte tømminga av klosettskåla ved utsugning istedenfor direkte spyling.

De fleste vannklosettene i vår del av verden er lagd med en stol av porselen med dosete eller sittering i tre eller plast.

Vannbesparende klosetter bruker bare 1,5 til 3 liter vann ved hver utspyling til forskjell fra konvensjonelle typer som bruker rundt 10 liter.

HistorikkRediger

  • Omkring 3000 f.Kr.: Klosett i renner fra nisjer i veggene på steinhusene i Skara BraeOrknøyene.[1][2]
  • Omkring 26. århundre f.Kr.: Klosett med vannskylling i Induskulturen. I byene Harappa og Mohenjo-daro var det vannklosett i nesten alle hus, tilknyttet et forseggjort kloakksystem der kloakken var gravd ned som renner i bakken og dekket av plater i brent leire.[3]
  • Omkring 18. århundre f.Kr.: Klosett med vannskylling konstruert i Knossos.
  • Omkring 15. århundre f.Kr.: Vannklosett i bruk i den minoiske byen Akrotiri.
  • 1.–5. århundre: Vannklosett i bruk mange steder i Romerriket.
  • Oldtidens vannklosett ble glemt. Vannklosettet i moderne form ble patentert i 1775, og innebar en stor hygienisk forbedring for byene da systemet ble innført i større omfang fra slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Det keramiske toalettet ble utviklet i England på 1870-tallet.[4]

I NorgeRediger

Utvikling i KristianiaRediger

I Norge, og da særlig i Kristiania (Oslo), anså man lenge at klimaet var for kaldt for vannklosetter. Avføring ble ansett som smittebærende, og det var stor motstand mot å frakte den i rør, midt inne i hus. Rør med slikt innhold måtte legges utenpå, og dermed ville de fryse til om vinteren. Kloakknettet var heller ikke tilstrekkelig utbygget, og faren for forurensning av Oslofjorden var årsak til at byen var sent ute med vannklosetter. Men den største hindringen var lobbyvirksomheten fra alle som hadde næringsinteresser i avfallet fra byens tørrklosetter – dotømmere, pudrettfabrikker og gartnere som så en halv million kroner i gjødselinntekt forsvinne i fjorden. Vannklosetter ble derfor ikke vanlige i hus og leiligheter i den norske hovedstaden før et stykke inn på 1900-tallet.[5]

Spørsmålet om når de første vannklosettene ble installert i Kristiania har vært omstridt. Vann- og avløpsetaten i byen sier at de første kom rundt 1860, og dette virker troverdig.[6] Rørleggermesterlauget påstår at det første vannklosettet kom i 1892,[7] men denne påstanden stemmer ikke med andre kilder som forteller at rørlegger Carl Martin Mathiesen bygde et moderne bad med vannklosett i en villaDrammensveien i 1890.[8] Vann- og avløp sier at det fantes kun 18 vannklosetter i 1900.[9] Oslo byarkiv sier at det fantes 106 leiligheter med vannklosett i Kristiania i 1900. De foreløpig første sikkert dokumenterte water closets kom imidlertid allerede i 1858 i nybygget Kirkegata 6 hos konsul og bankier Nicolay August Andresen og hans leieboere i samme gård,[10][11] deriblant grev Wedel Jarlsberg. Oslo var den siste hovedstaden i Europa som bygde ut et moderne kloakknett.[12]

Victoria hotell i Rådhusgata fikk innlagt vannklosetter på 1860-tallet. I 1879 kom det forbud mot privetavløp til offentlig kloakk, og folk som ville installere vannklosett, måtte bekoste en egen septiktank. Grand hotell fikk innlagt vannklosett i 1899 fordi hotellet installerte et eget filtreringssystem, kalt Palmgrens system.[13]

I 1904 var det 32 hus av totalt 7 257 i hovedstaden som hadde vannklosetter (0,44%). Et kommunalt kloakkanlegg ble innført som er prøveordning fra 1910 med en septiktank ved Skarpsno og en separatorskive ved Filipstad. I 1911 var det 1 269 vannklosetter i bruk.[14] Etter første verdenskrig 10 000, og i 1920 12 000. Først fra 1928, da det ble bestemt at kloakken kunne gå fritt ut i fjorden, skjøt utviklingen fart. I 1940 var det 75 000 vannklosetter i Oslo.

Fra 1945 til 1960 ble de fleste norske boliger utstyrt med vannklosett. I 1981 var det likevel rundt 4.300 leiligheter i Oslo uten vannklosett, de fleste på østkanten. Oslo kommune gikk da til det skritt å premiere gårdeiere som la inn vannklosett med 10.000 kroner pr. do, forutsatt at de samtidig utbedret gården.[15]

Økologi, økonomi og miljøRediger

Overgangen fra utedass til vannklosett ble ansett som et stort fremskritt i verdens rike land i første halvdel av 1900-tallet. Men det tok ikke mange år før alle kunne se at denne nye, komfortable og tilsynelatende enkle løsningen hadde store og kostbare miljøkonsekvenser.

I Oslo ble det første renseanlegget for kloakk bygd i 1910, samtidig som antallet vannklosett var kommet opp i vel 1 200. Daværende stadsingeniør O.M. Andersen advarte mot systemskiftet fra privét til vannklosett av økonomiske grunner. 90 år senere var argumentasjonen utvidet, og overgangen karakterisert som en «økologisk systemfeil».

Fra 1928 ble kravene om rensing opphevet i Oslo. Problemene ble synlige umiddelbart. De lett tilgjengelige og populære sjøbadene innenfor bygrensen måtte nedlegges. Stadig større kloakkmengder ble spylt rett i fjorden. Slammet fra eksisterende renseanlegg ble dumpet ved Langøyene, og også rensing gav forurensing. Slamtømmingen i fjorden pågikk frem til 1974. Ove Owe som var vannverkssjef fra 1931, argumenterte allerede den gangen for anlegg for slambehandling. Han var irritert over sløsingen med nyttig gjødsel, og mente det måtte gå an å utnytte denne ressursen på en bedre måte. Det tok mer enn 50 år før flertallet tenkte likedan, slik at dette lot seg gjennomføre. Først i 1987 ble all kloakk fra byen ledet til mer moderne renseanlegg, hvor det meste ble fullrenset.

Problemet med vannklosetter er at ett toalettbesøk som i seg selv produserer 0,5 liter avfall, gir et forbruk fra 6 til 20 liter vann av drikkevannskvalitet. I Frankrike anslås forbruket av rent vann til 27,5 liter pr person pr dag, og 20 % av drikkevannet som leveres i Frankrike havner i vannklosetter. Dette innebærer at ett daglig WC-besøk for én person forutsetter en drikkevannsproduksjon på 10 000 liter årlig. Gjennomsnittsprisen for drikkevann i Norge er 0,79 øre pr. liter.[16] Ett menneske forbruker rent vann for 7 900 kroner årlig med ett daglig besøk på WC. Prisen for å slippe ut vann ligger i Norge på om lag det dobbelte av prisen for drikkevann. Kostnaden ved å sende ut 10 000 liter avløpsvann i offentlige rørsystemer er derfor om lag 15 000 kroner.

Tanum kommune (12 000 innb.) i Bohuslän vakte oppsikt da den i 1992 vedtok å sette stopp for installering av konvensjonelle vannklosetter i nye hus. For å gjenopprette kretsløpet valgte politikerne i Tanum at det bare skulle installeres «kildesorterende» toaletter (komposterende biodoer eller skilledoer, der urinen lagres i egen tank) i ny bebyggelse, og de oppmuntret eierne av eksisterende hus til å bytte ut den konvensjonelle WC'en. Ved nybygg i områder som omfattes av reguleringsplan, er dette nå et krav. Tanums eksempel har senere inspirert flere andre svenske kommuner til å ha som mål i sine miljø- eller Lokal Agenda 21-planer å skifte toalettsystem. [17]

ReferanserRediger

  1. ^ https://toilet-guru.com/neolithic.php
  2. ^ http://content.time.com/time/health/article/0,8599,1940525,00.html
  3. ^ https://www.tu.no/artikler/siste-skrik-er-det-papirlose-toalettet/225410
  4. ^ Rørleggerfagets historie Arkivert 14. juni 2008 hos Wayback Machine.
  5. ^ «Kampen for vannklosettet», Dagsavisen 24. november 2014
  6. ^ Fra boken Under byens gater skrevet av historiker Tor Are Johansen og utgitt av Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten, som et ledd i feiringen av etatens 125-årsjubileum
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. desember 2009. Besøkt 5. juli 2008. 
  8. ^ [1]
  9. ^ Kristiania kommunes arkiv. Dok no 16 (1907) «Ang. kanalisation og vandklosetter i Kristiania»
  10. ^ https://oslobyleksikon.no/index.php/Kirkegata
  11. ^ Roede, Lars: «Fire gårder fra det eldste Christiania» I: Seip, Elisabeth (red.) 4 Christiania-Hus i Norges Banks kvartal, Norges Bank 1989, s.89-92. ISBN 82-90130-94-5
  12. ^ Karl Garder: «Pudrett», Pensjonistnytt (s. 30)
  13. ^ «Kampen for vannklosettet», Dagsavisen 24. november 2014
  14. ^ http://runeberg.org/salmonsen/2/14/0727.html
  15. ^ «Kampen for vannklosettet», Dagsavisen 24. november 2014
  16. ^ [2] Norske drikkevannspriser
  17. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. april 2015. Besøkt 19. juli 2008.  Omtale av den svenske løsningen

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger