Funksjonshemning
Funksjonshemning (–hemmelse), funksjonsnedsettelse eller handikap er vanlige betegnelser for nedsatt arbeids- eller funksjonsevne av psykiske, fysiske eller sosiale årsaker (skader, sykdommer, ulemper, mangler) hos et individ eller i omgivelsene. Funksjonsvanskene kan ha sin årsak i individets forutsetninger (individnivå) og kalles da gjerne funksjonsnedsettelse, eller i omgivelsenes manglende evne eller vilje til tilpasning (samfunnsnivå), og kalles da funksjonshemning. (Jf NOU 2001:22 «Fra bruker til borger» [1])
Funksjonshemning er en medisinsk diagnose som beskriver en tilstand som kjennetegnes av forsinket eller mangelfull utvikling av evner og funksjonsnivå. Utviklingshemning kan være forårsaket av kromosomfeil. En utviklingshemmet person har svekkelser knyttet til kognitive, språklige, motoriske og sosiale ferdigheter. Funksjonsnedsettelsene trenger ikke gjelde alle disse områdene.
Utviklingshemming kan forekomme alene eller i kombinasjon med andre psykiske eller somatiske lidelser.
Definisjon Rediger
Funksjonshemning har ikke noen entydig definisjon, og kan brukes både om egenskaper hos individet, og om funksjonshemmende forhold i samfunnet.
Det er vanlig å dele inn funksjonsvansker i ulike undergrupper, for eksempel:
- Orienteringsvansker: Medfører problemer med å orientere seg i det fysiske miljø når det ikke er tilrettelagt ved hjelp av lys, farger, kontraster og materialbruk, akustikk eller skilting. Orienteringsvansker kan ha sin årsak i synstap eller hørselstap, psykisk utviklingshemning (intellektuelle funksjonsvansker) og ulike former for lærevansker (dysleksi, kognititive forstyrrelser).
- Bevegelses-/forflytningsvansker: Medfører problemer med å bevege eller forflytte seg, eventuelt bruk av tekniske hjelpemidler som rullestol, krykker osv. Det kan også innbefatte redusert forflytningskapasitet på grunn av hjerte- og lungesykdommer e.l., eller redusert bevegelighet, at man ikke kan f.eks. bøye seg. Konsekvensene av bevegelses-/forflytningsvansker kan reduseres når omgivelsene legges til rette for alle, f.eks. at man unngår nivåforskjeller (trapper, bakker), med å ha automatiske døråpnere, hev- og senkbare betjeningsdisker osv.
- Skjulte funksjonsvansker: Kan f.eks. være kroniske sykdommer som astma, diabetes, cøliaki m.m., søvnforstyrrelser, psykiske lidelser/sykdommer (depresjon, etc), eller smertetilstander og Sittehemning: redusert sitteevne. Skjulte funksjonsvansker er som regel ikke synlige for andre, og kan medføre begrensninger og behov for tilrettelegging som blir vanskelig å oppnå forståelse for.
- En person som lider av sittehemning hører ikke inn under hovedgruppen bevegelsesvansker. Sittehemning berører ikke bare bevegelsesapperatet. Sittehemmede kan ikke sitte mer enn kort tid eller kan ikke sitte i det hele tatt. Dette er først og fremst en lidelse som rammer personer med alvorlige ryggproblemer og muskel- og skjelettproblemer. Sitte- og liggemuligheter for sittehemmede er en vesentlig del av tilgjengeligheten. Enkelte trenger mer ryggvennlige stoler for å kunne sitte, andre trenger liggemuligheter. Smertene forårsaker sittehemning ved at smertene blir så intense at sitting enten må begrenses eller fullstendig unngås.
Historikk Rediger
Det har skjedd en utvikling i forståelsen av begrepet funksjonshemning de siste tiår.[1] Det tradisjonelle synet har vært at funksjonshemning er en egenskap ved individet. Synet bygget på en biologisk/ medisinsk forståelse av funksjonshemning, der funksjonshemningen ble ansett som et resultat av individuelle, biologiske forhold knyttet til sykdom, skade eller lyte. Ut fra dette synet skulle funksjonshemning møtes med medisinsk behandling og rehabilitering, for om mulig å «rette» individets problem.
Dette synet har lenge møtt betydelig kritikk. Kritikken er rettet mot at det biologisk/medisinske synet ikke tar hensyn til at omgivelsene har avgjørende betydning for om et biologisk eller medisinsk forhold medfører en hemning. Samfunnets utforming og den konkrete situasjonen vil være bestemmende for i hvilken grad den enkelte opplever å være funksjonshemmet. En rullestolbruker er mindre funksjonshemmet i et miljø uten trapper, en blind er ikke funksjonshemmet når hun snakker i telefonen, og en sittehemmet er mindre funksjonshemmet når det er benker å ligge på i et lokale. Funksjonshemning er med andre ord ikke bare knyttet til individuelle egenskaper og biologiske forhold, men også i større eller mindre grad til situasjonen og omgivelsene. Denne relasjonelle forståelsen gjenspeiles i økende grad i definisjonen av funksjonshemning i offentlige dokumenter. I en stortingsmelding[2] defineres funksjonshemming slik:
«Funksjonshemning oppstår når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon.»
Funksjonshemning er med andre ord ikke en individuell egenskap, men et forhold eller en situasjon som kan oppstå i et individs møte med samfunnet. Utvalget slutter seg til hovedtrekkene i denne forståelsen av funksjonshemning.
Funksjonsnedsettelse Rediger
Etter denne forståelsen beskriver begrepet funksjonshemning altså ikke individuelle kjennetegn eller egenskaper. I norsk sammenheng er derfor begrepet funksjonsnedsettelse eller nedsatt funksjonsevne introdusert, som en betegnelse på visse individuelle biologiske eller medisinske forhold. I den nevnte stortingsmeldingen legges følgende forståelse av nedsatt funksjonsevne til grunn:
«Med nedsatt funksjonsevne menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner. Dette kan for eksempel dreie seg om nedsatt bevegelses-, syns- eller hørselsfunksjon, nedsatt kognitiv funksjon, eller ulike funksjonsnedsettelser på grunn av allergi, hjerte- og lungesykdommer.» Begrepene funksjonsnedsettelse og redusert funksjonsevne anses for å være synonyme med nedsatt funksjonsevne.
Verdens helseorganisasjons klassifisering Rediger
Verdens helseorganisasjon (engelsk World Health Organization, WHO) har utarbeidet en klassifisering, International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF), som er ment å tjene som analyseverktøy både ved behandling, forskning og ved utformingen av politikk. ICFs arbeid bygger på at funksjonshemming er et komplekst fenomen som ikke kan forklares ved hjelp av en rent medisinsk modell, og heller ikke forstås ut fra en rent sosial modell basert på at funksjonshemning utelukkende er samfunnsskapt:
«Disability is a complex phenomena that is both a problem at the level of a person’s body, and a complex and primarily social phenomena. Disability is always an interaction between features of the person and features of the overall context in which the person lives, but some aspects of disability are almost entirely internal to the person, while another aspect is almost entirely external.»
Ifølge ICF består funksjonshemning av tre elementer: funksjonsnedsettelse («impairment»), aktivitetsbegrensning («activity limitation») og deltakelsesbegrensning («participation restriction»). Både individuelle forhold og samfunnsforholdene som omgir individet, er faktorer som på ulik måte påvirker disse elementene.
Funksjonsnedsettelse er ifølge ICF problemer i kroppsfunksjon eller struktur, som avvik eller tap. Funksjonsnedsettelser er et biologisk/medisinsk forhold, som er knyttet til en del av individet. Med andre ord tilsvarer funksjonsnedsettelse det man etter den biologisk/medisinske forståelsen tidligere kalte funksjonshemning.
Aktivitetsbegrensning er ifølge ICF vanskeligheter et individ kan ha med å utføre bestemte aktiviteter. Aktivitetsbegrensning er en mulig individuell følge av funksjonsnedsettelsen, men trenger ikke nødvendigvis oppstå. Dette elementet er knyttet til individet i sin helhet, og individets egenskaper.
Deltakelsesbegrensning er ifølge ICF problemer et individ kan oppleve i sin livsutfoldelse. Samfunnets holdninger, fysiske og sosiale miljø vil spille en viktig rolle for om en person med nedsatt funksjonsevne, og eventuelt med aktivitetsbegrensning, opplever deltakelsesbegrensning. Deltakelsesbegrensning dreier seg om individet i møte med samfunnet.
Modeller for forståelse av funksjonshemning Rediger
For en grundig gjennomgang av ulike forståelsesmodeller anbefales artikkelen "Hva vil det si å være funksjonshemmet?"[2] fra Nasjonalt dokumentasjonsenter for personer med nedsatt funksjonsevne.
Den medisinske modellen for funksjonshemming ser funksjonshemning som et problem for personen, direkte forårsaket av sykdom, traumer eller andre helseforhold som derfor påkrever betydelig medisinsk pleie i form av individuell behandling av profesjonelle. I den medisinske modellen er kurering målet, eller individets tilpasning og atferdsforandring som ville lede til an "almost-cure" eller effektiv kur. I den medisinske modellen er (medisinsk) omsorg og bistand hovedfokuset, og på det politiske planet blir hovedpoenget å modifisere eller reformere (helse-)politikk.
Den sosiale modellen for funksjonshemning ser funksjonshemning vesentlig som et sosialt årsaksproblem, og mer grunnleggende som et spørsmål om full inkludering av individer i samfunnet (se Inkludering (rettigheter til funksjonshemmede)).
Modellen argumenterer for et skarpt skille mellom individ- og samfunnsnivå. Individets forutsetninger med eventuelle funksjonsbegrensninger er i utgangspunktet gitt, og kan eventuelt avhjelpes med individuelle tiltak i form av hjelpemidler, støtteordninger osv. Samfunnets manglende evne og vilje til å romme hele den menneskelige variasjon forutsetter politiske/samfunnsmessige løsninger, som universell utforming, lovgivning som forbyr diskriminering osv. Ut fra denne modellen er det ikke gitt at en funksjonsnedsettelse hos individet nødvendigvis medfører funksjonshemning i møte med samfunnet – eller omvendt. Eksempelvis kan en psykisk sykdom innebære opplevd redusert funksjonevne hos en person, uten å medføre (vesentlige) sosiale eller arbeidsmessige deltakelsesvansker. Et annet individ – frisk etter psykisk sykdom – kan oppleve diskriminering eller utestengning på grunn av uvitenhet, fordommer og usikkerhet hos omgivelsene overfor sin status som tidligere psykiatrisk pasient.
Hovedbudskapet innen den sosiale modellen kan oppsummeres i følgende sitat fra tidligere spesialrådgiver i FN Bengt Lindquist:
«Funksjonshemmede er ikke en gruppe i noen annen forstand enn at vi blir diskriminert og ekskludert fra store deler av samfunnet fordi vi har noen fysiske eller psykiske kjennetegn som andre mennesker gjenkjenner og definerer som avvik eller «funksjonsnedsettelse». Det eneste vi har felles, vi som puttes i denne kategorien, er nettopp dette at vi blir diskriminert og utestengt.»» [3]
Kjente funksjonshemmede personer Rediger
- Cato Zahl Pedersen – ble profesjonell idrettsutøver etter skade i høyspentulykke
- Franklin D. Roosevelt – bevegelseshemmet på grunn av polio
- Ludwig van Beethoven – døv i sine senere år
- Stevie Wonder – blind
- Helen Keller – døv og blind
- Stephen Hawking – ALS (amyotrofisk lateralsklerose)
- Guro Fjellanger – født med ryggmargsbrokk, tidligere miljøvernminister (1997–2000)
Se også Rediger
Referanser Rediger
- ^ NOU 2005: 8 – utredning om «Likeverd og tilgjengelighet»
- ^ «St.meld. nr. 40 (2002-2003)| «Nedbygging av funksjonshemmende barrierer»». Arkivert fra originalen 12. august 2006. Besøkt 31. juli 2006.
Litteratur Rediger
- Ivar R. Mæhle, Jarle Eknes og Gunnar Houge (red.) Utviklingshemming - Årsaker og konsekvenser Universitetsforlaget 2018 ISBN 9788215030876
