Toccata, italiensk toccare («slå» eller «berøre»), er et virtuost musikkstykke, vanligvis for klaviatur- eller strengeinstrumenter, i sjeldnere tilfeller for musikk med flere instrumenter – et eksempel er åpningen av Claudio Monteverdis opera L'Orfeo.

Toccataer har gjerne en fri musikalsk struktur og med karakter av å være en utskrevet improvisasjon.

Historie

rediger

Renessansen

rediger

Toccata er en av de eldste betegnelsene for instrumentale musikkstykker, og var opprinnelig ikke mye forskjellig fra sonata, fantasia, ricercar etc.

Musikkformen oppsto i senrenessansen. De eldste toccataer man kjenner ble publisert av Claudio Merulo i 1598, men ble sannsynligvis skrevet mye tidligere. Som regel begynner de med fulle harmonier som mer og mer går over i raske passasjer med små fugale avsnitt innimellom. Flere andre norditalienere, som Adriano Banchieri, Andrea og Giovanni Gabrieli og Luzzasco Luzzaschi inkluderte toccataer i sine utgivelser. Hans Leo Hassler som studerte med Andrea Gabrieli i Venezia brakte musikkformen med seg tilbake til Tyskland hvor den litt om senn utviklet seg til sitt høyeste nivå.

Barokken

rediger

I barokken ble toccataene lengre, mer intense og virtuose enn de var i renessansen, ofte med raske løp og arpeggioer som veksler med fugale seksjoner eller fulltonende akkorder. Viktige toccatakomponister i perioden før Bach var Girolamo Frescobaldi, Johann Pachelbel, Michelangelo Rossi, Johann Jakob Froberger, Jan Pieterszoon Sweelinck, Alessandro Scarlatti og Dietrich Buxtehude.

Senere i barokken ble toccataer mest brukt som et preludium som ble spilt før fuger. Det mest kjente eksempelet er d-moll-toccataen som er overlevert under Bachs navn. Bach skrev flere toccataer for orgel og cembalo.

Romantikken

rediger

Etter barokken har toccataformen vært mindre brukt, men noen eksempler finnes. Robert Schumann skrev i 1830 sin Toccata C-Dur, Opus 7 for klaver, et av de teknisk vanskeligste stykkene på repertoaret. Med byggingen av store orgler blomstret musikkformen opp igjen i senromantikken, for eksempel har Max Reger og Charles-Marie Widor skrevet toccataer.

Musikkeksempler

rediger