Luzzasco Luzzaschi (1545–1607) var en italiensk renessansekomponist og organist.

Luzzasco Luzzaschi
Født1545[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Ferrara
Død10. sep. 1607[2][5][6]Rediger på Wikidata
Ferrara
BeskjeftigelseOrganist, komponist, cembalist, pedagog Rediger på Wikidata

Luzzaschi var en fremstående representant for den sene italienske madrigalstilen, i likhet med Palestrina, Wert, Monte, Lassus, Marenzio, Gesualdo og andre.

Liv rediger

I sine unge år var Luzzaschi elev av den flamske komponisten Cipriano de Rore. I 1564 ble han førsteorganist og i 1571 maestro di cappella ved hoffet til hertugen av Ferrara, Alfonso II d'Este. Han må ha vært en formidabel klaviaturspiller, for ferdighetene ved Nicola Vicentinos mikrotonale archicembalo er dokumentert gjennom hele karrieren. Etter at Alfonso døde og hertugfamilien flyttet til Mantova, ble Ferrara innlemmet i Kirkestaten, men Luzzaschi ble værende i byen hele livet. Han fungerte også som kapellmester ved byens domkirke, uten at det er kjent om han fikk denne posten før eller etter hertugfamilien flyttet.

Luzzaschi var en innflytelsesrik musikkpedagog med Girolamo Frescobaldi som den mest kjente eleven.

Musikk rediger

 
Andre side av madrigalen O dolcezz'amarissime d'Amore for tre sopraner. Vokalistenes stemmer er sterkt ornamentert, akkompagnementet er enklere.

I dag blir Luzzaschi stort sett husket for sine madrigaler. I likhet med læreren de Rore skrev han svært tekstorientert, dvs at de musikalske virkemidlene var nært knyttet til sangteksten.

Luzzaschi skrev sju madrigalbøker (Venezia, 1571 – 1604) for den vanlige besetningen fem sangstemmer, samt Madrigali a uno, e'doi, e'tre soprani (dvs «madrigaler for en, to og tre sopraner») som kom ut i Roma i 1601. Sistnevnte ble skrevet for det berømte hoffensemblet i Ferrara, Concerto delle donne og sopranstemmene krever en uvanlig høy standard på sangerne. Det store antallet utskrevne forsiringer over en enkel basslinje peker framover mot monodien som senere utviklet seg til operagenren. Den utskrevne akkompagnementsstemmen for et klaviaturinstrument kan ses på som en overlapping og en overgang mellom instrumentenes tradisjonelle colla parte-rolle og den nye retningen med en egen basslinje som støtte for solistene, og er en verdifull kilde til kunnskap om akkompagnementspraksisen rundt år 1600.

Ut over madrigalsamlingene er lite av Luzzaschis verk bevart, bare en samling motetter for fem stemmer og fire klaviaturverk. Referanser til tre bøker med ricercarer av ham tyder på at han kan ha skrevet større mengder instrumentalverk, men ingenting er bevart.[7]

Litteratur rediger

  • Gustave Reese, Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4
  • The Concise Edition of Baker's Biographical Dictionary of Musicians, 8. utgave. Nicolas Slonimsky (red), New York, Schirmer Books, 1993. ISBN 0-02-872416-X

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 121452441, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Trove, Trove person-ID 812548, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ KANTO, KANTO ID 000207980, oppført som Luzzaschi, Luzzasco, 1545?-1607[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Discogs, Discogs artist-ID 2967861, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w68d280h, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Anthony Newcomb. «Il Modo di far la Fantasia: An Appreciation of Luzzaschi’s Instrumental Style», Early Music, bind 7, nr 1 (1979) 34.

Eksterne lenker rediger