Adriano Banchieri

italiensk komponist, organist og musikkteoretiker

Adriano Banchieri (døpenavn Tommaso Banchieri; født 3. september 1568 i Bologna i Kirkestaten, død 1634 samme sted) var en italiensk benediktinermunk, komponist, musikkteoretiker, organist og dikter fra overgangstiden mellom senrenessansen og tidligbarokken.

Adriano Banchieri
Født3. sep. 1568[1][2]Rediger på Wikidata
Bologna i Italia
Død1634 (65 år)
Bologna[2]
BeskjeftigelseOrganist, komponist, musikkforsker, musikkteoretiker, lyriker, medlem av katolsk orden, instrumentalist Rediger på Wikidata
GravlagtBologna[3]
PeriodeBarokkmusikk
Musikalsk karriere
SjangerRenessansemusikk, barokkmusikk
InstrumentOrgler
Aktive år1599

Liv rediger

Banchieri gikk inn i benediktinerordenen i 1587 og endret fornavnet til Adriano. Munkeløftet avla han i 1590. En av lærerne ved klostret, organisten og komponisten Gioseffo Guami, fikk stor innvirkning på Banchieris stil.

Fra 1592 fungerte Banchieri som organist i flere benediktinerklostre, blant annet i Lucca og Siena, og fra 1594 i S. Michele in Bosco ved Bologna. Etter opphold i Venezia og Verona, vendte han i 1609 tilbake til S. Michele.

Virke rediger

I flere utgaver fra 1605 (trykt opp igjen minst seks ganger før 1638), gav Banchieri ut en rekke orgelverk kalt l'Organo suonarino.[4]

Den siste utgivelsen til Banchieri var Trattenimenti da villa fra 1630.[5]

I 1615 grunnla Banchieri Accademia de Floridi i Bologna,[6] den umiddelbare forløperen for Accademia Filarmonica di Bologna.

Banchieri regnes som en av de viktigste musikkteoretikerne på 1600-tallet. Han var svært åpen for nyvinninger: han var den første som brukte betegnelsene «piano» (p) og «forte» (f) og partituret til Concerti ecclesiastici (1595) er det eldste kjente med taktstreker. Banchieri var i det hele en foregangsmann når det gjaldt nøyaktighet i foredragsanvisningene til interpretene og styrket med det komponistenes rolle. Dessuten var han av de aller første som dirigerte med taktstokk.

Til tross for sin framskrittsvennlighet mislikte Banchieri den nyskapende harmonikken til monodistene, og gav i verket Moderna Practica Musicale (1613) kraftig uttrykk for sitt syn. Likevel systematiserte han bruken av notasjonsteknikken besifret bass som komponistene av monodisk musikk brukte til å notere generalbass-stemmen.[6]

Musikk rediger

Som Orazio Vecchi forsøkte Banchieri å anvende madrigalformen til å skape musikkdramaer,[6] og ble medutvikler av en musikkdramaform som senere har fått navnet «madrigalkomedie», dvs. en rekke madrigaler som framført i sammenheng forteller en historie. Ifølge Martha Farahat[5] skrev han fem madrigalkomedier med «handling og karakterutvikling», fra og med Leene pazzia senile (1598) til og med La saviezza giovenile (1628).

Banchieri var en svært produktiv komponist som skrev verdslig musikk og kirkemusikk i alle tidens former: messer, motetter, canzoner og orgelmusikk. Spesielt populære i samtiden ble madrigalbøkene og canzonettene – på Banchieris tid en noe lettere variant av madrigalformen.

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118506374, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 9130, besøkt 11. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 21283346, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Bonta, Stephen (våren 1969). «The Uses of the 'Sonata de Chiesa'». Journal of the American Musicological Society. Richmond, Va.: American Musicological Society. 22 (1): 56. Besøkt 19. august 2012. 
  5. ^ a b Farahat, Martha (1991). «On the Staging of Madrigal Comedies». Early Music History. Cambridge, U.K.: Cambridge University Press. 10: 123–143. OCLC 8595852. doi:10.1017/S-ER026112790000111X-ER. Besøkt 19. august 2012. 
  6. ^ a b c «Banchieri, Adriano». Encyclopædia Britannica (11. ed.). 1911.

Eksterne lenker rediger