Wikipedia

Taqi al-Din

ottomansk astronom, fysikker og oppfinner

Taqi al-Dīn Muhammed ibn Ma'ruf ash-Shami al-Asadi[a][b] (1526–1585) var en ottomansk vitenskapsmann med kunnskaper innenfor mange fag. Han skrev mer enn 90 bøker innenfor astronomi og naturhistorie, samt teologi. Taqī al-Dīn virket i Istanbul, der han i 1574 ble invitert av sultan Murad III til å bygge et observatorium. Han hadde omfattende kunnskaper innenfor mekanikk og konstruerte instrumenter, blant annet en stort armillarsfære og flere presisjonsur. Disse brukte han til observasjoner av den store kometen i 1577.

Taqi al-Din
Født14. juni 1526[1][2]Rediger på Wikidata
Damaskus[1]
Død1580-årene[3][1][2]Rediger på Wikidata
Konstantinopel[1]
BeskjeftigelseMatematiker, astronom, oppfinner, farmasøyt, astrolog, ingeniør Rediger på Wikidata
NasjonalitetSyria
Det osmanske rike
FagfeltNadin
ForskningMatematikk, Astronomi, Teknologi, Optikk, Naturfilosofi
Taqi al-Din på Commons

Arbeidet i observatoriet resulterte i et stort verk kalt Treet av ultimat kunnskap [i slutten av tid eller verden] i Kongedømmet av de Roterende sfærer: De astronomiske tabeller i Konger av konger [Murād III] (original tittel: Sidrat al-muntah al-afkar fi malkūt al-falak al-dawār– al-zij al-Shāhinshāhi). Hans metode for å finne koordinatene til stjernene var så nøyaktig at han fikk bedre målinger enn sine samtidige, som Tycho Brahe og Nicolas Copernicus. Det er da også antatt at Brahe var klar over Taqī al-Dīns arbeid.

Taqī al-Dīn beskrev i 1551 utforming og anvendelse av en slags dampturbin. Han skrev en bok om optikk, der han påviste loven om refleksjon empirisk og en beskrivelse av lysbrytning.

Liv og virke

rediger

Taqī al-Dīn ble født i Damaskus den 14. juni 1526 og døde i Istanbul (den gang Konstantinopel) i 1585.[4] Hans etnisitet har blitt beskrevet som ottomansk-arabisk,[5] ottomansk-tyrkisk[6] eller syrisk.[7] Encyclopaedia of Islam gir ingen omtale av hans etnisitet, men omtaler ham som «[...] den viktigste astronom i det ottomanske Tyrkia».[8]

Frem til sin død hadde han stilling som Müneccimbaşı, det vil si sjefsastronom, for hoffet i det ottomanske riket.[9]

Utdannelse

rediger

Taqī al-Dīn fikk sin første utdanning i teologi, noe som var vanlig på denne tiden, men fikk etter en tid interesse for naturvitenskapene. Han bestemte seg for å studere naturvitenskap i Damaskus og Kairo. I løpet av denne tiden studerte han sammen med sin far Maʿruf Efendi. Etter studiene fortsatte han å undervise på ulike madaris (skoler), samt at han fungerte som qadi, eller dommer, i Palestina, Damaskus og Kairo.[4]

Taqī al-Dīn hadde sterkt bånd med representanter fra Ulamaen, altså de boklærde innenfor islam, i tillegg til embetsfolk.[10]

Oppføring av det første observatorium i Istanbul

rediger

Taqī al-Dīn fortalte Sultan Murad III om astronomi, noe sultanen også hadde interessere for. Sultanen ble fortalt at det fantes feil i observasjonene gjort av sultanene og astronomen Ulugh Beg. Taqī al-Dīn mente at disse feilene kunne bli rettet opp hvis det ble utført nye observasjoner. Han foreslo å opprette et observatorium i Istanbul, for å gjøre nye målinger. Sultanen likte ideen og satte raskt igang byggearbeidet. Siden Murad III ble beskytter av observatoriet, ville han også hjelpe til med finansieringen av prosjektet.[10] Observatoriet var ferdig i 1579 og ble et av de største i den Islamske verden.[10]

Sultanen ville gi Taqī al-Dīn alt han trengte av økonomisk hjelp for bygninger og tilgang til store boksamlinger. Når Sultanen besluttet å opprette observatoriet så han på det som en måte å vise styrken til sitt monarki, ikke bare at han hadde den finansielle muligheten. Murad III viste sin makt ved å bringe Taqī al-Dīn og noen av de mest kjente astronomene sammen for å øke kunnskapen. Murad III sørget for at det var bevis på hans prestasjoner ved at hans hoffhistoriker, Seyyid Lokman, gjorde svært detaljerte registreringer av arbeidet ved observatoriet. Lokman skrev at sultanens monarki var mye sterkere enn de tidligere mongolene som hersket over Irak, Persia og Anatolia på 1200- og 1300-tallet. Han hevdet også at Murad III var over andre monarkene fordi resultatene fra observatoriet ga ny innsikt og erstattet gamle sannheter.[11]

Taqī al-Dīn var leder for observatoriet, også kjent som observatoriet i Konstantinopel, som regnes for å være et av hans viktigste bidrag til 1500-tallets islamske og osmanske astronomi.[12] Det antas å ha vært et av de største observatoriene i islamsk historie, og kan sammenlignes med Tycho Brahes Uranienborg, som skal ha vært utstyrt med de beste instrumentene i datidens Europa. Brahe og Taqī al-Dīn blir derfor sammenlignet for sitt bidrag til datidens astronomi.[13]

Arbeid ved observatoriet

rediger

Grunnleggelsen av observatoriet i Istanbul begynte da Taqī al-Dīn kom tilbake til Istanbul i 1570, etter å ha tilbrakt 20 år i Egypt, der han hadde tilegnet seg kunnskap i astronomi og matematikk. Kort tid etter at han returnerte, utnevnte Sultan Selīm II Taqī al-Dīn til sjefsastronom (Müneccimbasi), etter dødsfallet til den forrige sjefsastronomen Muṣṭafā ibn ҁAlī al-Muwaqqit i 1571.[4][13]

Taqī al-Dīn fortsatte sine studier ved Galatatårnet mens byggingen av observatoriet foregikk. Hans studier fortsatte inntil 1577, da det nye observatoriet var nesten komplett. Det nye observatoriet ble kalt Dar al-Rasad al-Jadid, og hadde et tilhørende bibliotek med litteratur om astronomi og matematikk. Observatoriet hadde et personale på 16. Åtte av dem var observatører eller rasids, fire av dem var sekretærer og de fire siste var assistenter.[10]

Taqī al-Dīn fant nye svar på astronomiske problemer basert på nye strategier han tenkte ut, i tillegg til at det nye utstyret var til hjelp. Han ville lage trigonometriske tabeller, og disse plasserte ekliptikken ved 23° 28' 40", mens den egentlig var 23° 27. Dette viser at Taqī al-Dīns instrumenter og metoder var relativt presise. Taqī al-Dīn brukt en ny metode for å beregne solare parametere. Han bestemte også størrelsen av den årlige bevegelse av solens maksimale avstand fra jorden (apogee) til 63 sekunder. Den verdien som brukes i moderne tid er 61 sekunder. Til sammenligning fant den polske astronomen Nikolaus Kopernikus denne verdien til å være 24 sekunder, mens danske Tycho Brahe hadde funnet bevegelsen til 45 sekunder, dermed var observasjonene til Taqī al-Dīn mer nøyaktige enn observasjonene til disse samtidige.[10]

Taqī al-Dīn brukt en rekke avanserte hjelpemidler i sitt observatorium. Noen var instrumenter som allerede var i bruk av europeiske astronomer, men andre fant han opp selv.[14] Han utviklet blant annet en klokke som regnes som en av de viktigste oppfinnelsene ved observatoriet. Andre instrumenter han oppfant, var: en parallell-linjal; en kvadrant-linjal som var et instrument med to hull for måling av tilsynelatende diameter og formørkelser; en mekanisk klokke med et tog av tannhjul til hjelp for å måle bevegelsen til stjerner; Muşabbaha bi ' l-menatık, et instrument med strenger for å bestemme høst- og vårjevndøgn og noen flere.[15]

De nøyaktige målingene av tid ved observatoriet var viktige bidrag til den islamske kalenderen (Hijri).[9] Suksessen til Taqī al-Dīn og hans observatorium hadde sammenheng med politiske forhold i hans samtid. På grunn av hans far som var professor i juss ved Universitetet i Damaskus, tilbrakte Taqī al-Dīn mye av sitt liv i Syria og Egypt. Under sine turer til Istanbul fikk han forbindelser med mange vitenskapsmenn. Han hadde også anledning til å bruke det private biblioteket til storvesiren på den tiden, Semiz Ali Pasha. Han begynte også et samarbeid med sultan Murad IIIs nye storvesirs private mentor Sa'deddin. Taqī al-Dīn gjorde observasjoner av himmelen i Egypt, og han fortsatte undersøkelser i Istanbul hvor han hadde tilgang til Galatatårnet og Sa'deddins residens, hvor han observerte en formørkelse i 1576-7.[11]

Slutten på observatoriet

rediger

Observatoriet var i drift frem til 22. januar 1580, da virksomheten ble avsluttet og bygningene revet, bare 11 år etter at det var etablert. Religiøse kontroverser kan ha vært grunnen til at det ble revet, blant annet kan observatoriet ha blitt ansett som umoralsk fordi de der avdekket naturens hemmeligheter. Trolig medvirket politiske forhold til rivingen. Historikere har pekt på at Taqī al-Dīn hadde kommet med uriktige astronomiske prognoser. Et skriv fra storvesir Sinan Pasha til Sultan Murad III forteller hvordan sultanen og storvesiren forsøkte å holde Taqī al-Dīn borte fra de lærde (ulama), og ønsket å få ham stilt for retten for kjetteri. Storvesiren informerte sultanen om at Taqī al-Dīn ønsket å reise til Syria, uavhengig av sultanens ordre. Visiren advarte sultanen om at hvis Taqī al-Dīn reiste til Syria, var det en mulighet for at han ville bli lagt merke til av ulamaen, som ville føre han for retten.[10][4][9]

Til tross for al-Dīns originalitet, syntes hans innflytelse å ha være begrenset. Det er bare et lite antall gjenværende eksemplarer av hans verker, slik at en ikke er i stand til å få oversikt over hans vitenskapelige bidrag. Dog ble noen av hans verker kjent i Vest-Europa, samt at deler av hans boksamling også fant veien til Europa. Hans arbeider ble kjent takket være manuskriptgransking utført av den nederlandske professoren i arabisk og matematikk, Jacob Golius ved Universitetet i Leiden på 1600-tallet.[10]

Vitenskapelige bidrag

rediger

Før 1500-tallet var ikke europeiske klokker særlig etterspurt i den islamske verden. Det fleste klokkene var unøyaktige, noe som skyldes svært høye kostnader for presisjonsur. Samtidig var det ikke særlig stort behov for nøyaktige klokker. Stort sett ble klokkene brukt for å holde rede på bønnetider. Timeglass, vannklokker og solur var mer enn nok til datidens behov.[16]

Som astronom var Taqī al-Dīn godt kjent med optikk og lysets fysiske egenskaper. Han skrev en bok kalt Takîyüddîn'in Optik Kitabi (Oversatt: «Taqī al-Dīns bok om optikk».[17] Boken har tre kapitler, der det første omhandler synet, det andre refleksjon og i det siste en konklusjon på fenomenet lysbrytning. Han bemerket at boken var basert på eksperimentelle bevis snarere enn konklusjoner trukket fra tidligere verker.

Taqī al-Dīns arbeid med klokker

rediger

Fra rundt 1547 fikk omanerne behov for klokker fra Europa. Det startet med klokker gitt i gaver fra Østerrike. Senere lagde europeiske urmakere klokker som dekket behovene til osmanene. På grunn av økende interesse for mekaniske klokker, ble Taqī al-Dīn spurt av storvesiren om å lage en klokke som kunne vise nøyaktige bønnetider. Dette førte til at han skrev sin første bok om utforming av mekaniske klokker, boken hadde tittelen al-Kawakib al-Durriya fi Bengamat al-Dawriyya (Oversatt: «Den sterkeste stjerne for konstruksjon av mekaniske klokker») og kom ut i 1563.[18]

I sitt forfatterskap sies det at Taqī al-Dīn ble påvirket av den greske guden Hermes. Han mente at det ville være en fordel å ta med en «sann hermetisk og destillert oppfatning av bevegelse av de himmelske legemer».[19] For å få en bedre forståelse av hvordan klokker fungerer, brukte Taqī al-Dīn tid på å få kunnskap fra europeiske urmakere, så vel som å studere klokkene til Semiz Ali Pasha, som eide mange klokker.[16]

I storvesirens skattkammer undersøkte Taqī al-Dīn klokker drevet av vekter og fjær, samt klokker med ankergang. I hans forfatterskap beskrives disse tre typene av klokker, samt lommeur og astronomiske klokker. Taqī al-Dīn konstruerte også en astronomisk klokke, for at han skulle være i stand til å ta mer nøyaktige målinger ved Istanbul-observatoriet. Denne klokken var et av de viktigste bidrag innenfor astronomien på 1500-tallet. I henhold til det han skrev i sin bok I nabk-treet av ytterste tanker, var klokken konstruert med tre ringer som viser timer, minutter og sekunder.[20]

Dampmaskiner og pumper

rediger

I 1551 beskrev Taqī al-Dīn en selv-roterende spindel. Denne er et tidlig bidrag til utviklingen av dampturbiner. I boken Al-Turuq al-samiyya fi al-alat al-ruhaniyya (Oversatt: «De sublime metoder for åndelig maskiner») beskriver Taqī al-Dīn denne maskinen, samt noen praktiske anvendelser for den. Teksten forklarer hvordan et hjul roterer når det ledes damp inn på skovlene montert på det.[21]

Taqī Al-Dīn beskrev også fire maskiner for å pumpe vann. De to første er vannpumper drevet av dyr. Den tredje og fjerde er begge drevet av et skovlhjul. Den tredje er en pumpe utstyrt med veivstang, mens den fjerde er en pumpe med seks sylindre. I den fjerde pumpen er det vertikale stemplet tilknyttet kammer og stanghammere som drives av et skovlhjul.[22]

Syn

rediger
 
Refleksjon av lys.

I oldtidens Hellas var det to konkurrerende hypoteser om synet. En teori gikk ut på at stråler ble sendt ut fra øynene mot et objekt, mens en annen oppfatning var at objekter sender ut lys og at menneskets øyne observert det. Taqī al-Dīn mente at lyset strømmer ut fra et objekt for deretter å bli samlet i menneskets øyne. Han hevdet at det ville ta for lang tid for lyset å reise mellom menneskets øye og stjernene som er langt unna. Siden menneskene kan se stjernene om natten uten noen forsinkelse, er det opplagt at lyset kommer fra stjernene og ikke at synet skyldes noe som observatøren produserer. Han hevdet også at lyset fra et enkelt punkt stråler utover i en sfære som enkeltstråler av lys som går i rette linjer. Videre beskrev han at fargen på et objekt ble produsert av refleksjon og brytning, noe som har sammenheng med egenskapene til flatene som lyser faller på.[23][17]

Refleksjon og lysbrytning

rediger
 
Brytning

Taqī al-Dīn fremla eksperimentelt bevis på speilrefleksjonen av lys og formulerte en refleksjonslov.[23] Han observerte at vinkelen for en innkommende lysstråle og vinkelen for den utgående strålen er den samme. Stråler av lys som slippes ut viste seg å ha samme farge som den reflekterende overflaten.[17] Han beskrev et instrument for å måle refleksjoner fra plane, sfæriske, sylindriske og koniske speil.[23]

På samme måte som refleksjon hadde lysbrytning vært kjent før Taqī al-Dīns tid. Det var imidlertid et mye mer komplisert problem enn refleksjon. Det var kjent at lys som brytes, forplanter seg i sfærisk utover, mye på samme måte som reflektert lys gjør. Det var kjent at fargen på materialet som lyset forplanter seg gjennom, tas opp av det. Hvis en stråle av lys går fra ett medium til et annet, vil vinkelen bli avbøyd. På samme måte som ved refleksjon, ligger den innkommende strålen, strålen som brytes, og normalen til disse, alle i samme plan. En hadde observert at vinkelen til den brutte strålen alltid er mindre enn vinkelen for den innkommende strålen. De eneste unntakene fra dette, er at lysstråler som er vinkelrett på et transparent medium ikke brytes. Taqī al-Dīn oppdaget at om «forskjellen mellom brytningsvinkelen til forskjellige innfallstråler er mindre enn forskjellen mellom vinklene til strålene ut». Han bemerket at forholdet mellom vinkel til den innkommende strålen og vinkelen til den brutte strålen, er større desto større den innkommende strålens vinkel er. Dette betyr at Taqī al-Dīn var i nærheten av å formulere Snells lov, uten at han helt lyktes.[17]

Viktige verker

rediger

Taqī al-Dīn var forfatter av mer enn nitti bøker innenfor et bredt utvalg av emner som astronomi, klokker, matematikk, mekanikk, optikk og naturfilosofi.[24]

Astronomi

rediger

Arbeidet hans i observatoriet resulterte i et stort verk kalt Treet av multimat kunnskap [i slutten av tid eller verden] i Kongedømmet av de Roterende sfærer: De astronomiske tabeller i Konger av konger [Murād III] (original tittel: Sidrat al-muntah al-afkar fi malkūt al-falak al-dawār– al-zij al-Shāhinshāhi). Arbeidet ble utfrøt på grunnlag av observasjoner utført i Egypt og Istanbul for å utfylle og komplettere verket til Ulugh Beg, kjent som Zij as-Sultani. De første 40 sidene av verket omhandler beregninger, etterfulgt av diskusjoner om astronomiske klokker, himmelske sirkler, og informasjon om tre formørkelser som han observert i Kairo og Istanbul.[25]

Taqī al-Dīn skrev mange bøker om astronomi, matematikk, mekanikk og teologi. Hans metode for å finne koordinatene til stjernene var angivelig så nøyaktig at han fikk bedre målinger enn sine samtidige europeiske astronomer Tycho Brahe og Nikolaus Kopernikus. Trolig kjente Brahe til Al-Dīns arbeid.[26]

  • Sidrat muntahā al-afkār fī malakūt al-falak al-dawwār (al-Zīj al-Shāhinshāhī): Var trolig en av Taqī al-Dīn viktigste verker i astronomi. Han fullførte denne boken på grunnlag av sine observasjoner i Egypt og Istanbul. Formålet med arbeidet var å forbedre, korrigere og til slutt ferdigstille arbeidet til astronomen Mīrzā Muhammad Tāraghay bin Shāhrukh (Ulugh Beg). Første del hadde fokus på trigonometriske beregninger, med vekt på trigonometrisk funksjoner.
  • Jarīdat al-durar wa kharīdat al-fikar, er en såkalt zīj, det vi si astronomisk bok med tabeller over parametre for å beregne posisjonen til himmellegemer. Boken inneholder den første kjente bruke av desimalfraksjoner og trigonometriske funksjoner i astronomiske tabeller. Her ble fraksjoner av gradene til kurver og vinkler oppgitt som desimaler med presise beregninger.
  • Dustūr al-tarjīḥ li-qawāҁ id al-tasṭīḥ er et annet viktig verk som fokuserer på projeksjon av en sfære til en plan samt andre geometriske emner.
  • Taqī al-Din regnes som forfatter av Rayḥānat al-rūḥ fī rasm al-sā ҁ āt ҁ alā mustawī al-suṭūḥ, som omhandler solur.

Klokker og mekanikk

rediger
  • Al-Kawākib a-durriyya fī waḍ ҁ al-bankāmāt al-dawriyya ble skrevet av Taqī al-Dīn i 1559 og omhandler klokker. Dette arbeidet er betraktet som den første skriftlige arbeidet på mekanisk klokker i den islamske- og ottomanske verden. I boken krediteres Ali Pasha som en bidragsyter ved at han tillate Taqī al-Dīn å bruke hans private bibliotek og samling av europeiske klokker.
  • Al-Ṭuruq al-saniyya fī al-ālāt al-rūḥāniyya er en bok om mekanikk skrevet av Taqī al-Dīn som handler geometriske og mekaniske deler i klokker. Dette var et emne som tidligere var observert og studert av Banū Mūsā og Ismail al-Jazari (Abū al-ҁIzz al-Jazarī).[14]

Fysikk og optikk

rediger
  • Nawr ḥadīqat al-abṣar wa-nūr ḥaqīqat al-Anẓar diskutert fysikk og optikk. Boken dreier seg om strukturen til lys, forholdet mellom lys og farge, spredning og lysbrytning.

Se også

rediger

Noter

rediger
Type nummerering
  1. ^ arabisk: تقي الدين محمد بن معروف الشامي
  2. ^ tyrkisk: Takiyüddin eller Taki

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d Biographical Encyclopedia of Astronomers, islamsci.mcgill.ca[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 14599962n, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ LIBRIS, oppført som Taqī al-Dīn Muḥammad Ibn Maʻrūf, SELIBR 233122, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d Hockey: Taqī al‐Dīn
  5. ^ Soucek, Svat (1994). «Piri Reis and Ottoman Discovery of the Great Discoveries». Studia Islamica. 79: 135. doi:10.2307/1595839. "Tow such cases are Piri Reis (d.1554), an Ottoman Turk from Gallipoli, and Taqi al-Din (d.1585), an Ottoman Arab from Damascus. They form the symbolic pivot of my argument."
  6. ^ " Chief Astronomer Taqi al-Din was born to a family of Turkish descent in Damascus." Hoffmann, Dieter; İhsanoğlu, Ekmeleddin; Djebbar, Ahmed; Günergun, Feza. Science, technology, and industry in the Ottoman world in Volume 6 of Proceedings of the XXth International Congress of History of Science p. 19. Publisher Brepols, 2000. ISBN 2-503-51095-7
  7. ^ Ibn Haytham, Nader el-Bizri, Medieval Science Technology and Medicine: An Encyclopedia, ed. Thomas F. Glick, Steven Livesey, Faith Wallis, (Taylor & Francis Group, 2005), 239;"..composed as a commentary on Kamal al-Dīn's "Tanqih" by Taqi al-Din Muhammad ibn Ma'ruf, the Syrian astronomer at the Ottoman court".
  8. ^ Taki al-Din, D.A. King, The Encyclopaedia of Islam, Vol. X, ed. PJ. Bearman, TH. Bianquis, C. E. Bosworth, E. van Donzel and W. P. Heinrichs, (Brill, 2000), 132.
  9. ^ a b c Qulub, Siti Tatmainul & Munif, Ahmad (2023). «The Contribution of Taqi al-Din bin Muhammad bin Ma'ruf to the Development Of Falak in Turkey During the Ottoman Dynasty». Proceeding of International Conference on Sharia and Law (ICOSLAW). 2 (1): 222–238. 
  10. ^ a b c d e f g Ayduz, Salim. Taqī al-Dīn ibn Maʿrūf. The Oxford Encyclopedia of Philosophy, Science, and Technology in Islam. Oxford Islamic Studies Online. 
  11. ^ a b Tezcan, Baki. "Some Thoughts on the Politics of Early Modern Ottoman Science." Osmanlı Araştırmaları 36, no. 36 (2010).
  12. ^ Tekeli, Sevim (2008). Encyclopaedia of the History of Science, Technology, and Medicine in Non-Western Cultures (på engelsk). Springer, Dordrecht. s. 2080–2081. doi:10.1007/978-1-4020-4425-0_9065. 
  13. ^ a b Casale, Giancarlo. The Ottoman Age of Exploration. New York City: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-537782-8. 
  14. ^ a b Fazlıoğlu, İhsan (2014). Biographical Encyclopedia of Astronomers (på engelsk). Springer, New York, NY. s. 2123–2126. doi:10.1007/978-1-4419-9917-7_1360. 
  15. ^ İHSANOĞLU, Ekmeleddin. «Science in the Ottoman Empire» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. desember 2014. Besøkt 7. september 2018. 
  16. ^ a b Ihsanoglu, Ekmeleddin (2004). Science, Technology, and Learning in the Ottoman Empire. Burlington, VT: Ashgate Publishing Company. s. 20. ISBN 0-86078-924-1. 
  17. ^ a b c d Topdemir, Hüseyin Gazi (15. juli 2008). «Taqi al-Din ibn Ma‘ruf and the Science of Optics: The Nature of Light and the Mechanism of Vision». MuslimHeritage.com. Besøkt 6. april 2025. 
  18. ^ Stolz, Daniel A. "POSITIONING THE WATCH HAND: ʿULAMAʾ AND THE PRACTICE OF MECHANICAL TIMEKEEPING IN CAIRO, 1737–1874." 47, no. 3 (2015): 489-510.
  19. ^ Avner, Ben-Zaken (2004). «The Heavens of the Sky and the Heavens of the Heart: The Ottoman Cultural Context for the Introduction of Post-Copernican Astronomy». The British Journal for the History of Science. 37: 1–28. JSTOR 4028254. 
  20. ^ Encyclopaedia of the history of science, technology, and medicine in non-western cultures. Selin, Helaine, 1946- (2nd ed utg.). Berlin: Springer. 2008. ISBN 9781402044250. OCLC 261324840. 
  21. ^ Hill, Donald R. (1978). «Review of Taqī-al-Dīn and Arabic Mechanical Engineering. With the Sublime Methods of Spiritual Machines. An Arabic Manuscript of the Sixteenth Century». Isis. 69 (1): 117–118. JSTOR 230643. 
  22. ^ Hassani, A. M. (1979). «Arab Scientists Revisited: Ibn Ash-Shatir and Taqi ed-Din». History of Science. 17: 135–140. Bibcode:1979HisSc..17..135H – via NASA Astrophysics Data System. 
  23. ^ a b c «Taqi al-Din Muhammad ibn Ma'ruf». Islam Wiki. Besøkt 6. april 2025. 
  24. ^ «Taqi al-Din Ibn Ma’ruf: A Bio-Bibliographical Essay | Muslim Heritage». muslimheritage.com (på engelsk). Arkivert fra originalen . Besøkt 7. september 2018. 
  25. ^ Salomon Schweigger, Ein newe Reyssbeschreibung auss Teutschland nach Constantinopel und Jerusalem (Graz, 1964), 90–1.
  26. ^ Ágoston, Gábor; Masters, Bruce Alan. Encyclopedia of the Ottoman Empire Infobase Publishing, 2009. p. 552 ISBN 0-8160-6259-5

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Taqi_al-Din&oldid=25094087»