Åpne hovedmenyen

Islamsk astronomi, eller arabisk astronomi, er en del av astronomiens historie og viser til de framskritt innen astronomien som ble gjort av den muslimske verden, spesielt i den islamske gullalderen (700-tallet til 1400-tallet). Den er hovedsakelig skrevet på arabisk og fant sted i Midtøsten, Nord-Afrika, det islamiske Spania og Sentral-Asia. Den islamske astronomiens tilnærmingsmetoder minner om utviklingen i andre vitenskapelige felt i perioden. Det assimilerte utenlandske materialet, som ble oversatt og tilpasset for å utvikle en vitenskap som var overveiende islamsk. Disse innflytelsene ble hovedsakelig hentet fra India, sasanidene og hellenistiske sivilisasjoner. Den dyktigste praktiske astronomen fra den islamske verden var Ulugh Beg i Sentral-Asia.

Et betydelig antall stjerner, som for eksempel Aldebaran og Altair, såvel som astronomiske begreper som alidade, asimut og almukantarat, er eksempler på arabiske navn som benyttes den dag i dag.

Islamske astronomer stod for den tidligste distinksjonen mellom astronomi og astrologi, først gjennom al-Biruni på 1100-tallet og senere gjennom blant andre Ibn al-Haytham, Avicenna og Averroës.

En stor mengde litteratur fra den islamske astronomien har overlevd til i dag. Det finnes minst 10 000 manuskripter spredt over hele verden. Mange av disse har ikke blitt lest av den moderne vitenskapen eller blitt katalogisert i det hele. Til tross for dette kan et relativt bra bildet av den islamske aktiviteten innen vitenskapen astronomi rekonstrueres.