Tao

Dao er også et fylke i provinsen Hunan i Kina.

Tao (Wade-Giles) eller Dào (pinyin; tradisjonell kinesisk og forenklet kinesisk: 道, IFA: [tâu], amerikansk engelsk: /ˌdaʊ, britisk-engelsk: /ˌtaʊ, [Dào] ) er et gammelt kinesisk ord som betyr «vei», «sti» eller «rute». Det er også blitt løselig oversatt med «prinsipp», «doktrine» og «holistisk trossystem». Begrepet spiller en sentral rolle i østasiatisk filosofi og østasiatiske religioner.

Dào
kinesisk		道 (dào)
wu		入 doh
kantonesisk		douh
minnan		tō
koreansk		도 (dog)
japansk		どう(dō)
vietnamesisk		đạo
Det kinesiske tegnet for Dào Lastet opp av: Micheletb (28. april 2006)

Dào er den naturlige orden i universet som vår menneskelige intuisjon må oppfatte for å erkjenne potensialet for individuell visdom. Denne intuitive kunnskap om «livet» kan ikke bli fattet som et konsept; det er kjent gjennom den aktuelle levende erfaring av ens hverdagslige vesen.

Som filosofisk begrep betyr det «veien». I Daodejing forklares det at Dào ikke er et «navn» på en «ting», men den underliggende naturlige orden i universet. Dens ultimate essens er vanskelig å avgrense fordi den er ikke-konseptuell. Likevel er den levende tilstede i vårt vesen. I taoismens kontekst er Dào universets usigelige prosess, som verken skal eller lar seg beskrive med ord. Dào er «det evig navnløse» (Daodejing-32) og skal skilles fra de utallige «navngitte» ting som betraktes som dets manifestasjoner. Det er livets virkelighet før dens beskrivelser av den.

Innen konfutsianismen har ordet en lignende, men ikke helt identisk innholdsbestemmelse.

Lingvistiske betraktninger

Navneformer

Dào er et gammelt kinesisk ord med mange skrivemåter. Den amerikansk engelske navneformen er /ˌdaʊ, og på britisk-engelsk er den /ˌtaʊ.

I Wade-Giles – romaniserings-systemet til Thomas Wade (1818–1895) som ble skapt på midten av 1800-tallet, og som fant sin endelige form i den engelsk-kinesiske ordbok som ble utgitt av Herbert Giles (1845–1935) i 1892 – brukes navneformen Tao. I den første oversettelsen av Daodejing til et vestlig språk (fransk) fra 1842 brukes navneformen Tao, og så sent som i en engelsk oversettelse fra 1998 brukes også benevnelsen Tao. Daodejing, «boken om Dào og dens dyd», ble derfor kalt Tao-Te Ching.

Wade-Giles ble lenge også brukt i Kina. Den 12. februar 1956 ble det første utkastet lagt frem for transkripsjonsformen hanyu pinyin. Den 11. februar 1958 ble den offisielt tatt i bruk av Folkerepublikken Kina, og introdusert i grunnskolene. I 1982 ble pinyin anerkjent av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) og har dermed blitt tatt i bruk av resten av verden. Pinyin har derfor stort sett erstattet både Wade-Giles og EFEO-transkripsjon av kinesisk. På pinyin brukes navneformen dào.

Wiktionary inneholder følgende tabell over ordet på ulike språk i Kina, såvel som i Korea, Japan og Vietnam (sino-xeniske ordforråd):

Språk	Uttale	Merknader
Mandarin	dào (dao4)
Zhuyin (Jhuyin Fuhao)	ㄉㄠˋ	Brukes på Taiwan
Gwoyeu Romatzyh	daw	Skapt i 1926 av kinesiske lingvister under ledelse av Yuen Ren Chao (1892–1982)
Yale-romanisering	dàu	Utviklet i 1943 av sinologen George Kennedy (1901–1960) ved Yale University
Standard kantonesisk	douh, dou6, dou3, au5 (IFA: [tòu])	Brukt i det sørlige Kina
Gan	tau5	Brukt i provinsen Jianxi
Hakka	tho, to4 / tau4	Brukt av hakkaer i Sør-Kina
Hokkien	to7	Brukt av provinsen Fujian og på Taiwan
Jin	dau3	Brukt i Shanxi også i deler av Indre Mongolia
Minbei	dàu	Brukt i provinsen Fujian
Mindong	dô̤	Brukt i provinsen Fujian
Minnan	tō / tǒ͘ / tǒ / tō͘ dao6	Brukt i provinsen Fujian
Wu	dau (T3)	Brukt i regionen Wu
Xiang	dau5 / dau4	Utbredt i provinsen Hunan
Gammelkinesisk	/*[kə.l]ˁuʔ/, /*l'uːʔ/	Talt i Kina fra omkring 1300-tallet f.Kr frem til 221 f.Kr.
Middelalderkinesisk	dáw, /dɑuX/	Talemål i tidsperioden 600-900 e.Kr
Koreansk	dog (hangul: 도), do, to	Sino-koreansk
Japansk	dō (hiragana: どう), tō, michi	Sino-japansk
Vietnamesisk	đạo, dạo, nhạo	Sino-vietnamesisk

Uttale

Bronseskrift for dào fra Zhou-dynastiet (1046-246 f.Kr.)

Opplastet av Micheletb (19. april 2008)

I moderne standard kinesisk er uttalen av dao (道) tonalt differensiert mellom 4. fallende tone dào («vei», «sti») og 3. fallende tone dǎo (導) som betyr «guide» eller «lede».

Begge disse navneformer har også den sjeldne uttale dāo (1. nivå) i det regionale uttrykket shénshendāodāo (神神道道), som betyr «merkelig» eller «bissart». Denne reduplikasjonen av shén (神), som betyr «ånd» eller «gud», og dao opptrer i talen i det nordøstlige Kina (Dongbei).

I middelalderkinesisk (600-900 e.Kr) var tonenavn-kategoriene henholdsvis qùshēng (去聲) eller en «avgående tone» for 道 og shǎngshēng (上聲) eller en «stigende tone» for 導. Innenfor historisk lingvistikk er «vei» (道) og «guide» (導) blitt rekonstruert som d'âu- og d'âu: (Bernhard Karlgren), dau og dau, daw^' og daw^h, dawX og daws (William H. Baxter), og dâu^B og dâu^C.

I gammelkinesisk (1300-tallet f.Kr frem til 221 f.Kr.) er rekonstruksjoner for «vei» og «guide» henholdsvis *d'ôg (Karlgren), *dəw (Zhou), *dəgwx og *dəgwh, *luʔ, og *lûʔ og *lûh.

Skrifttegn

Bambus- og silkeskrift for dào fra staten Chu under de stridende staters tid (400-tallet f.Kr. til 221 f.Kr.)

Opplastet av Justinrleung (4. mai 2017)

Dào gjengitt med stor seglskrift i verket liùshūtǒng (六書統) som ble skrevet under Ming-dynastiet.

Opplastet av Erin Silversmith (12. juli 2006)

Dào gjengitt med liten seglskrift ordboken Shuōwén jiězì fra 121 e.Kr. (Han-dynastiet)

Opplastet av Erin Silversmith (9. juli 2006)

Dào er skrevet med det kinesiske tegnet 道 i både tradisjonell kinesisk og forenklet kinesisk. Det er eksempel på den mest vanlige typen kinesiske tegn, som består av en kombinasjon av «radikal-fonetiske» og «fono-semantiske» tegn. Disse kombinerer en radikal (som gir semantisk informasjon) med et fonetisk tegn (som antyder gammel uttale).

Tegnet 道 er en kombinasjon av tegnet for chuò (辶 eller 辵) – radikalen «å gå» – med det fonetiske tegnet for shǒu (首) eller «hode». Dào kombinerer også det fonetiske element i dǎo (導) – «veilede», med radikalen 寸, «tommel», «hand» – og dào (檤), som er «navn på et tre» (med radikalen mù (木), «tre»).

Den tradisjonelle fortolkning av tegnet 道, som går tilbake til ordboken Shuōwén jiězì fra 121 e.Kr., var det sjeldne sammensatte ideogrammet huìyì (會意). Kombinasjonen av chuò (辶), «å gå», med shǒu (首), «hode», betyr «et hode som går» eller «å lede veien».

Det grafiske kjennetegnet for dào (道) viser dens eldste nominelle betydning som «vei» og den senere verbale betydningen «å si». Dette står også i kontrast til dǎo (導), «å lede veien», «å veilede». Det forenklede tegnet 导 for dào bruker sì (巳), «den 6. av de 12 jordiske inndelinger» som erstatning for dào (道).

De eldste skrevne former for dào er tegn på bronseskrift og seglskrift fra Zhou-dynastiet (1046–246 f.Kr.). Disse tegnene avbilder shǒu (首), «hode», som et element med hår over et ansikt. Enkelte varianter veksler mellom radikalen chuò (辵), «å gå», «å gjøre fremskritt», og radikalen xíng (行), «å gå», «vei». Den opprinnelige avbilding av «korsvei» er avbildet i bronseskrift og seglskrift som «to» (彳, chì) «fotavtrykk» (亍, chù).

Bronseskrift for dào (道) inkluderer også et element av shǒu (手), «hånd» eller cùn (寸), «tommel»/«hånd». Dette opptrer også i dǎo (導), «å lede». Språkforskeren Peter A. Boodberg (1903–1972) forklarer:

Dette «tao med håndelementet» er vanligvis identifisert med det moderne tegnet 導, dǎo < d'ôg, «å lede», «å veilede» «oppførsel», og betraktes som et derivat eller verbalt kognat til substantivet tao, «vei», «sti». Beviset som nettopp er oppsummert ville snarere indikere at «tao med hånden» bare er en variant av det grunnleggende tao og at ordet i seg selv kombinerer både de nominelle og verbale aspekter av etymonet. Dette støttes av teksteksempler for bruk av det primære tao i den verbale betydning «å lede» (se Analektene 1.5; 2.8) og underminerer alvorlig den usagte antagelse, som ligger i den vanlige oversettelsen av Tao med «vei», at konseptet essensielt er av nominell art. Tao ville derfor synes å være et mer dynamisk etymologisk konsept enn vi har gjort det under oversettelse. Det ville mer passende bli gjengitt som «å lede veien» og «å lode» («vei», «kurs», «reise», «ledende», «veiledning»; jmf. «lodestein» og «ledestjerne»), istedet for det noe foreldede ikke-verbale substantivet for «å lede».

De ovennevnte sitatene fra Analektene av Konfucius (hvor dao betyr «å veilede») er:

 «Mesteren sa: "Under veiledning (導) av en tilstand med tusen vogner, gå til dine plikter med ærbødighet og vær troverdig i det du sier".» (1.5) 
 «Mesteren sa: "Veiled dem (導) ved edikter, hold dem i tråd med straffer, og vanlige folk vil holde seg unna problemer, og vil ikke ha noen følelse av skam"» (2.8).

Mening

Ordet dao (道) har mange betydninger. Den kinesiske ordboken Hanyu da zidian (漢語大字典) definerer 39 forskjellige meninger av dào (道) «vei»/«sti» og 6 meninger av dǎo (導) «veilede»/«lede».

Den kinesisk-engelske ordboken til John DeFrancis (1911–2009) gir 12 betydninger for dào (道), tre for dǎo (導) og en for dāo (道) i et idiomatisk uttrykk. Merk at klammeparantes tydeliggjør forkortelser og ellipser markerer utelatte utsagn:

²dào 道 N. [substantiv] vei; sti ◆M. [nominelle måleord] ① (for elver/emner/etc.) ② (for et (mat)kurs; en stripe (av lys); etc.) ◆V. [verb] ① si; snakke; uttrykke (introdusere direkte sitat, en ny stil) … ② tenke; anta ◆B.F. [bundet form, bundet morfem] ① kanal ② vei; begrunnelse; prinsipp ③ doktrine ④ Taoisme ⑤ linje ⑥〈hist.〉 [historisk] ⑦ distrikt; kretskanal; passasje; røt ⑧ si (høflige ord) … Se også ⁴dǎo, ⁴dāo

⁴dǎo 导/道[導/- B.F. [bundet form] ① guide; lede … ② overføre; oppførsel … ③ instruere; dirigere …

⁴dāo 道 in shénshendāodāo … 神神道道 R.F. [reduplisert form] 〈topo.〉[ikke-Mandarin form] merkelig; fantastisk; bisart

Etymologi

Den etymologiske opprinnelsen til ordet dào, avhenger av dens gammelkinesiske uttale, som språkforskere foreløpig har rekonstruert som *d'ôg, *dəgwx, *dəw, *luʔ og *lûʔ.

En spådomssirkel med Taijitu i midten. Dào (道) fremstilles i taosismen som som forening av yin og yang.

Foto: Chatsam (13. januar 2010)

Boodberg merket seg at ideogrammet for shǒu (首), «hode», i tegnet dào (道). Han mente at det ikke bare er fonetisk, men «etymonisk», analogt med det engelske to head som betyr «å lede» og «å vende i en bestemt retning», ahead (fremover/foran) og headway (fremskritt):

Paronomastisk [grunnet i et ordspill], er tào likestilt med dets homonym (蹈) tǎo < d'ôg, «å tråkke» eller «å trå», og fra dette synspunkt er det ikke noe annet enn en «tråkkebane», en «hodebunn» eller et «forspor»; det blir også tidvis assosiert med det nære synonymet (og muligens kognatet) 迪 tí < d'iôk, «å følge en vei», «gå langs», «lede», «å dirigere», «å følge den rette veien»; et ord med definitive overtoner og et ideogram med en overmåte interessant fonetikk, 由 yóu < djôg, «å fortsette fra». Gjenopptredenen av C162 [辶] «å gå» i tí med støtten av C157 [辶] «fot» i tào, «å tråkke», «å trå», burde kanskje tjene oss som en advarsel om ikke å legge for mye vekt på hodearbeidet som er implisert i tào, og heller legge vekt på¨funksjonene til de lavere ekstremitetene.

Sinologen Victor H. Mair (f. 1943) har foreslått en urindoeuropeisk etymologi for dào (道), som støttes av tallrike kognater i indoeuropeiske språk, og semantisk lik arabiske og hebraiske ord:

Den arkaiske uttalen av Tao høres omtrentlig ut som drog eller dorg. Dette knytter den til den urindoeuropeiske roten drogh (å løpe med) og indoeuropeisk dhorg (vei, bevegelse). Beslektede ord på noen få moderne indoeuropeiske språk er russisk doroga (vei), polsk droga (vei), tsjekkisk dráha (vei, spor), serbo-kroatisk draga (vei gjennom en dal) og norsk dialekt drog (sti etter dyr; dal). …. De nærmeste kognatene til Tao (drog) på sanskrit (gammelindisk) er dhrajas (kurs, bevegelse) og dhraj (kurs). De mest beslektede engelske ordene er «track» og «trek», mens «trail» og «tract» er avledet av andre kognater i indoeuropeiske røtter. Å følge veien er derfor som å delta i en kosmisk vandring (trek). Endog mer uventet enn de prektige indoeuropeiske røttene for Tao (drog), er den hebraiske roten d-r-g for det samme ordet, og arabisk t-r-q, som gir ord som betyr «vandring, sti, vei, måte å gjøre ting på» og som er viktig i en islamsk filosofisk kontekst.

Axel Schuessler's etymologiske ordbok presenterer to muligheter for den tonale morfologien til dào (道): (1) «vei, sti, metode» < middelkinesisk dâu^B < gammelkinesisk *lûʔ, (2) dào (道 eller 導), «å gå langs, å ta med, oppførsel, å forklare, å snakke om» < middelkinesisk dâu^C < gammelkinesisk *lûh.

Enten er dào (道), «tingen som blir utført», et Tone B (shǎngshēng (上聲) «stigende tone») «endoaktivt substantiv» derivat fra dào (導) «adferd», eller så er dào (導) er et senere gammelkinesisk (de stridende parters tid) «generell tone C» (qùshēng (去聲) «fallende») derivat av dào (道) «veien».

For en mulig etymologisk forbindelse, merker Schuessler seg at den gamle ordboken Fangyan definerer yu < *lokh (裕) og lu < *lu (猷) som dialektord fra det østlige Qi som betyr dào < *lûʔ (道) «vei».

Låneord

Mange språk har lånt og adoptert det kinesiske ordet dào (道) som et låneord. På kantonesisk blir det uttalt dou⁶ og på Hokkien blir det uttalt to⁷. På japansk uttales det dō, tō eller michi, på koreansk do eller to, og på vietnamesisk đạo, dạo eller nhạo (se forøvrig tabellen ovenfor i avsnittet «navneformer»).

I Oxford English Dictionary finner man tre betydninger av ordet tao/dao:

1. a. I Taoismen, en absolutt entitet som er kilden til universet; veien på hvilken denne absolutte entitet fungerer.

1. b. = Taoisme, taoist

2. I konfucianismen og i en utvidet bruk, veien som skal følges, den korrekte adferd; doktrine eller metode.

Den tidligst nedtegnede bruken av ulike navneformer av ordet er Tao (1736), Tau (1747), Taou (1831) og Dao (1971).

Derivativet dàoshì (道士), «Daoistisk prest»), ble brukt av de jesuittiske misjonærene i Kina Matteo Ricci (1552–1610) og Nicolas Trigault (1577–1628) i deres verk De Christiana expeditione apud Sinas. Ordet er gjengitt som Tausu i den originale latinske utgaven fra 1615 (sectarii quidam Tausu vocant). En tidlig engelsk oversettelse ble publisert av Samuel Purchas i 1625 (i oversettelsen heter det: «... Lauzu ... etterlot seg ingen bøker om sine meninger, og synes heller ikke å ha hatt som intensjon å skape noen ny sekt, men visse sekterikere, kalt Tausa, gjorde han til overhode i deres sekt etter hans død...»).

Se også

• Laozi
• Tao Te Ching
• Taoisme

Kilder

• Baxter, William H. (1992). A Handbook of Old Chinese Phonology. Mouton de Gruyter, 1992. 
• Boodberg, Peter A. (1957). Philological Notes on Chapter One of the Lao Tzu. 20. Harvard Journal of Asiatic Studies,. s. 598–618. JSTOR 2718364. doi:10.2307/2718364. 
• DeFrancis, John (1996). ABC Chinese-English Dictionary: Alphabetically Based Computerized (ABC Chinese Dictionary). University of Hawaii Press, 1996. ISBN 0-8248-1744-3. 
• d' Elia (red), Pasquale M. (1942). Fonti ricciane: documenti originali concernenti Matteo Ricci e la storia delle prime relazioni tra l'Europa e la Cina (1579-1615). Libreria dello Stato, 1942. 
• Gallagher, Louis Joseph (1953). China in the Sixteenth Century: The Journals of Matthew Ricci, 1583-1610. Louis Joseph, 1953. 
• Giles, Herbert Allen (1892). A Chinese-English Dictionary. Versjoner i 2 og 3 bind, London og Shanghai Bernard Quaritch; Kelly and Walsh, 1892. 
• Hubei (2010). Hanyu da zidian (漢語大字典). Hubei Dictionaries Press, 1. januar 2010. ISBN 978-7540317447. ISBN 7540317442. 
• Julien, Stanislas (1842). Le Livre de la Voie et de la Vertu. Paris, Imprimerie Royale, 1842. 
• Karlgren, Bernhard (1957). Grammata Serica Recensa. Museum of Far Eastern Antiquities, 1957. 
• Lau, D. C. (1979). The Analects (Lun yu). Penguin, 1979. 
• Le Guin, Ursula Kroeber (1998). Lao Tzu: Tao Te Ching: A Book about the Way and the Power of Way. Boulder, Colorado; Shambhala Publications, 1998. ISBN 978 1611807240. ISBN 0834824639. 
• Li, Fanggui (1971). Shanggu yin yanjiu (上古音研究). Tsinghua Journal of Chinese Studies, volume 9, side 1–61, 1971. 
• Mair, Victor H. (1990). Tao Te Ching: The Classic Book of Integrity and the Way, by Lao Tzu; an entirely new translation based on the recently discovered Ma-wang-tui manuscripts. Bantam Books, 1990. ISBN 978 0553070057. ISBN 0553070053. 
• Purchas, Samuel (1625). A discourse of the Kingdome of China, taken out of Ricius and Trigautius, containing the countrey, people, government, religion, rites, sects, characters, studies, arts, acts ; and a Map of China added, drawne out of one there made with Annotations for the understanding thereof. Mouton de Gruyter, 1625. 
• Pulleyblank, Edwin G. (1991). Lexicon of Reconstructed Pronunciation in Early Middle Chinese, Late Middle Chinese, and Early Mandarin. UBC Press, 1991. 
• Ricci, Matteo, Trigault, Nicolas (1617). De Christiana expeditione apud Sinas suscepta ab Societate Jesu. Gualterus, 1617. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Schuessler, Axel (2006). ABC Etymological Dictionary of Old Chinese. University of Hawaii Press, 31. desember 2006. ISBN 978 0824829759. 
• Schuessler, Axel (2007). ABC Etymological Dictionary of Old Chinese. University of Hawaii Press, 2007. ISBN 978 0824829759. 
• Straits Times (2008). Hanyu Pinyin system turns 50. Straits Times, 11. februar 2008. 
• Zai, J. (2015). Taoism and Science: Cosmology, Evolution, Morality, Health and more. Ultravisum, 4. juni 2015. ISBN 978 0980842555. ISBN 0980842557. 
• Fagao, Zhou (周法高) (1972). Shanggu Hanyu he Han-Zangyu (上古漢語和漢藏語). Journal of the Institute of Chinese Studies of the Chinese University of Hong Kong, volume 5, side 159–244. 
• Wiktionary (2022). 道. Wiktionary, 18. januar 2022.