Slaget ved Landskrona
Slaget ved Landskrona ble utkjempet den 14. juli 1677, ca. 12 kilometer øst for Landskrona i Sverige, mellom Tirup, Sireköpinge, Asmundtorp og Billeberga.
| Slaget ved Landskrona | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den skånske krigen | |||||||
 Slaget ved Landskrona, maleri av Johan Philip Lemke | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Danmark-Norge |  Sverige | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Christian V Joachim Rüdiger von der Goltz | Karl XI Simon Grundel-Helmfelt † | ||||||
| Styrker | |||||||
| 5 000 infanterister 7 000 kavalerister | 5 000 infanterister 4 000 kavalerister 4 000 smålandske bønder | ||||||
| Tap | |||||||
| 2 500 falne 31 kanoner og en haubits | 650 falne | ||||||
Bakgrunnen rediger
Etter slaget ved Fehrbellin i 1675, som hadde endt med svensk nederlag mot Brandenburg, gikk Danmark-Norge til krig mot Sverige. Året etter sto slaget ved Öland, der herredømmet over sjøen ble vunnet av danskene. Danskene hadde nå fått blod på tann og ville gjenvinne de tapte provinsene i Skåne som de hadde mistet etter freden i Roskilde 1658 og freden i København 1660. Men nederlagene ved bl.a. slaget ved Halmstad og slaget ved Lund satte danskene sterkt tilbake. De var avhengig av de sterke basene i Landskrona og Kristianstad for å bli værende i Skåne. Karl XI ville drive vekk danskene ved et oppgjør på slagmarken, og hans aggressive dumdristighet kunne ha endt med forferdelse den 27. mai 1677 nordvest for Rönneberga backar, åtte kilometer nordøst for Landskrona.
Svenskene slapp unna i siste liten fra en dansk hær som var dobbelt så sterk som dem selv. Da Christian V forsto at en mulighet for seier var gått tapt, forsøkte han å innta Malmö, svenskenes viktigste holdepunkt i Skåne. Men slaget om Malmö ble et gedigent nederlag med 3-4000 falne i junidagene 1677. Etter dette planla Karl XI et nytt felttog mot Landskrona, fra basen hans i Herrevad kloster, nord for Söderåsen. Siden begynnelsen av juni hadde stadig flere styrker sluttet seg til ham. Snart var den svenske hæren stor nok til et nytt angrep, Christian V brøt beleiringen og returnerte til leirplassen ved Saxtorp den 12. juli 1677.
Samme dag brøt Karl XI opp fra leiren ved Herrevad kloster og rykket sørover i retning Landskrona for å innta de viktige Rönneberga backar. I Saxtorp fikk Christian V vite om dette, og en dansk hær begynte å forberede seg på nye kamper. Nye styrker var blitt overført fra Hessen og Münster i Tyskland slik at Christian V sto med 12 000 soldater klar for et feltslag mot den svenske hæren, som besto av 9 000 soldater og 4 000 bønder.
Slagoppstillingen rediger
Den 13. juli lå Karl XI i leir øst for Tirup, som lå opp mot Rönneberga backar, der Christian V hadde slått leir. Danskene lå i en god stilling og hadde god oversikt over lange avstander, og svenske speidere oppfattet stillingene som nær uangripelige. Noen av de svenske offiserene hadde betenkeligheter, men dette ville ikke Karl XI høre på, og han truet og hetset generalene. De måtte gi etter og forberede et angrep i sluttet slagorden. Det startet klokken tre om morgenen. Planen var å rykke forbi Tirup mot Sireköpinge og derfra videre mot Rönneberga backar.
Morgenen den 14. juli fikk den svenske hæren ikke lokalisert de danske stillingene og framrykkingen stanset opp. Rudger von Ascheberg ble sendt ut for å speide etter danskene. Han kom til Tirup og deretter videre til Billeberga, over fire kilometer unna. Først da Ascheberg kom opp i kirketårnet i Billeberga fikk han øye på en lang jordvoll over en flat slette mellom Tirup og Rönneberga backar. Ascheberg forsto at Christian V hadde flyttet hæren ned i åpent lende og oppført en jordvoll med åpninger for feltartilleriet og med et dike foran. Valg av sted var lite gjennomtenkt i det uryddige terrenget opp mot Tirup og Rönneberga backar, og det lå slik til at svenskene ikke kunne angripe i frontalt engasjement. Christian V hadde flyttet sin hær ned fra Rönneberga backar fordi han lokke fram et svensk angrep.
Så snart Ascheberg hadde meldt fra besluttet Karl XI å angripe danskene i et skjevt fremstøt, konsentrert mot danskenes venstre fløy. Han rykket fram til Sireköpinge og videre opp på sletten som het Ylleshed i sørvestlig retning. Jordvollen var 3 til 4 km lang og for sterk for et frontalt angrep. Dessuten var terrenget mot Tirup ikke gunstig, slik at et angrep mot venstre fløy var mest hensiktmessig. Dessuten måtte deres venstre fløy ende opp i Tirup, slik at den ble svak. De 4 000 bøndene ble lagt i og omkring Tirup til fordel for den høyre fløyen som var vendt mot Sireköpinge.
Idet svenskene rykket framover i slagorden hadde danskene gjennomskuet deres hensikt, og om formiddagen besluttet Christian V, som nå fant seg på et sted som var utsatt for et flankeangrep, og han avanserte derfor i frontalt angrep. Dermed var det bare å flytte seg vekk fra jordvollen med høyre fløy, og flytte venstre fløy litt tilbake. Denne uventede manøvreringen kom brått på svenskene. Klokken var 10.30.
I dansk slagorden fra høyre til venstre sto kommandantene Christian V, hans bror prins Georg, general Goltz og tre generalmajorer i høyre fløy i to linjer, generalløytnant Rüsensteen og generalmajor Schack i midten i to linjer og generalløytnant Arendorff med tre generalmajorer i venstre fløy.
I svensk slagorden fra venstre til høyre sto feltmarskalk Grundel-Helmfeldt med to generalmajorer og en oberst i to linjer i venstre fløy, generalløytnant Schultz von Ascheraden med generalløytnant Gyllenstierna i midten i to linjer og Karl XI med general Ascheberg, generalmajor Mortaigne og generalmajor Bielke i høyre fløy.
Styrkene og taktikk rediger
I den danske hæren deltok 4 260 tyske soldater som var leid inn fra fyrstbiskopen Christoph von Galen i Münster, samt et keiserlig infanteriregiment på 1 200 mann og et detasjement på ti infanterikompanier og 270 dragoner fra Hessen. Disse skulle erstatte tapene fra Slaget om Malmö og representerte en sterk styrke sammen med et dansk infanteriregiment som besto av 1 800 tyskere fra Brandenburg. En dansk bataljon besto av 250 mann, mot en svensk på 330 mann, en dansk skvadron består av 150 ryttere mot en svensk på 180 ryttere.
4 000 misfornøyde bønder var utkommandert til Skåne fra Småland for å bekjempe snapphaner, og da de oppdaget at de var kommet til et feltslag hvor de kunne gjøre lite nytte for seg ble de oppskremt og sinte. De hevdet å ha blitt lurt av landshøvdingene deres, og at de i skjul hadde samarbeidet med offiserene. Bøndene var bare utstyret med påler, høygaffel, økser og annet som ikke dugde i kamp mot kårde, pike eller gevær.
Slaget rediger
Kampene ble innledet kl. 10.30 om formiddag da danskene foretok sine forflytninger til tross for kraftig ild fra det svenske artilleriet. De kom overraskende på svenskene som snart ble angrepet på høyre og venstre fløy. Den første som falt var en dansk major som ble drept av en kanonkule sammen med noen få av sine menn.
På den danske venstre fløyen hadde de gått rett inn i de svenske rekkene som var ledet av Karl XI. Han ville ikke vente med motangrep, og gikk på de fremste danske troppene ved en høy mur. Men resten av hæren hadde ikke fulgt etter. I noen få minutter slåss Karl XI og drabantskvadronen på 142 mann desperat og var nær ved å blir tilintetgjort, da de andre troppene kom fram i aller siste øyeblikk. Livregimentet kom til og klarte å ta seg over den høye muren hvor Karl XI hadde forskanset seg. Deretter drev de vekk danskene under sterk ild. Kampen utviklet seg til et eneste stort masseslagsmål og et blodbad for de danske soldatene som ble presset tilbake med store tap. De trakk seg tilbake over Ylleshede og sørvest helt til Asmundtorp, forfulgt av svenskene. Alt dette hendte i løpet av en halv time eller mer, på en usedvanlig varm dag med mer enn 30 varmegrader.[1]
På den danske høyre fløy sto mesteparten av de uthvilte og nyankomne tyske troppene. Her var det nære på at det ble en katastrofe. Under mer dugelige offiserer gikk man til både frontal angrep og flankeomgående angrep på den svenske venstre fløy som blir satt under angrep fra foran, på flanken og i rygg. Svenskenes fløy hadde flyttet seg fra Tirup og deretter hadde den ene ende sør for Brinkagården ute i det løse. Svenskene kom i uorden og deres flanker ble rullet opp under dødelige kavaleriangrep anført av Christian V og prins Georg. Der skal kongen ha drept en offiser og to menige og såret flere andre. Den svenske høyre fløy var slått tilbake og feltmarskalk Simon Grundel-Helmfelt forsøkte å bringe sine styrker i orden på ny. Hesten ble truffet av en kule ved Brinkagården, falt og dro Helmfelt med seg. Han satt fast og prøvde iherdig å komme seg løs, men ble drept av en tysk løytnant i dansk tjeneste.[2]
Retrett til Tirups kyrka rediger
Den svenske venstrefløyens kavaleri trakk seg tilbake til Tirup kyrka. Generalmajor Sperling hadde nå overtatt kommandoen etter Grundel-Helmfelts død. Det svenske infanteriet ble omringet av flere danske skvadroner og det endte med en blodig strid med blanke våpen. Da danskene nærmet seg svenskene ved kirkemurene i Tirup, hørte de tromming, skriking, skyting og et voldsomt spetakkel bak kirkemuren. Danskene ble forvirret over det de så og hørte. De trodde at det var reservestyrkene som hadde kommet den svenske venstre fløyen til unnsetning. Dermed gav de opp og trakk seg tilbake.
Det vist seg å være en krigslist fra svenske befal for de 4 000 bøndene fra Småland som hadde beroliget deres menn ved å fortelle at de kunne blir massakrert om de forsøkte å flykte fra kavaleristene. Ved å gjemme seg bak murene omkring kirken og samtidig passe på at de ikke ble for synlige, unngikk man at danskene skulle ane hva det var. Ved å bråke med våpen og vifte med faner gav de inntrykk av å være reservestyrker.[3]
Sammenstøt i senteret rediger
Svenskene fikk nå tid til å sette inn et motangrep med sine reorganiserte styrker, for nå var balansen på deres venstre fløy sikret. Soldatene i det danske senteret oppdaget at deres venstrefløy var på flukt, og en uro spredde seg. Det svenske sentrum begynte å avansere med jevne skritt. De stoppet opp på kort avstand, musketerene la an og fyrte av en salve. De bommet ikke på så kort avstand og dansker i frontlinjen falt i bakken. Rüsensteen forsøkte å stoppet sammenbruddet ved å sette inn reservestyrken, men soldatene i reserven var merket av sjokket som den svenske taktikken skapte mot første linje og gikk i oppløsning etter kort tid.
Da Christian V hadde pustet ut ved Tirup, oppdaget han at senteret var oppløst og drevet på flukt. Han kunne se at det svenske infanteriet på 2 000 mann marsjerte mot hans egne posisjon ved Tirup. Samtidig kom en større kavaleristyrke fra Asmundstorp mot ham.
Han fikk samlet de gjenværende styrker og vendte dem mot Tirup i sluttet slagorden, men slaget var allerede tapt. Ved firetiden om ettermiddag kunne ikke danskene holde ut lenger. De var nødt til å bryte seg sørover mot Billebergåan i retning Norra Möinge, ikke langt fra Asmundtorp. Men til alt hell for danskene var det svenske infanteriet utmattet, og Christian V kom seg til Landskrona.[4]
Tapene rediger
Tapene etter et så blodig slag på en varm sommerdag var ikke så skrekkelige som under Slaget ved Lund, men likevel meget store. 2 500 dansker, hvorav 2 000 ryttere og 500 infanterister, ble drept eller lå såret tilbake på feltet, et ukjent antall ble tatt til fange. Mot dette ble 959 svensker drept og 824 såret, hvorav de fleste omkom seinere på grunn av sår og blødninger. Dessuten var mange rammet av overanstrengelser og heteslag.
Minst 4 200 menn av 21 000 lå tilbake på valplassen. Dessuten var det danske feltartilleriet tatt med 32 kanoner. Ingen artillerister ble spart, siden de hadde brukt lenkekuler som meide ned så mange svenske soldater i fryktelige scener.
Etterspillet rediger
Nederlaget ved Landskrona som skyldes Christian Vs iver etter et endelige oppgjør og dårlig ledelse, var ikke avgjørende for krigens utfall. Danskene hadde fremdeles en intakt hær og sterke besittelser. Men kongen og hans offiserer hadde i deres iver plassert seg åpen mark, og da kunne svenskene manøvrere bedre fra minst to sterke stillinger. Dessuten var det for dårlig kommunikasjon mellom de danske og tyske offiserene, og ledelsen var ikke samordnet. Danskene hadde ikke forstått at de hadde bedre underhold enn svenskene. De kunne tatt tingene mer med ro, mens svenskene var under konstant tidspress.
Slaget ble ikke det oppgjøret som det var tiltenkt, for fremdeles stod det to intakte hærer i Skåne. Tapene på den danske siden ble hurtig erstattet og Christian V stilte opp sin hær utenfor Landskrona mot Karl XIs hær på Rönneberga backar i flere uker. For hver dag som gikk fryktet man et nytt storslag.
5. august 1677 red general Baudissin med syv rytterregimenter fra Landskrona fordi det var ikke nok beite for hestene. De rir mot Kristianstad i det østlige Skåne som hadde blitt overvåket av et observasjonskorps i flere måneder. Det var dessuten fra dansk side ment som et forsøk på å lokke vekk svenskene, så de kunne forflytte styrkene i fred og ro. Man hadde ikke nok mat, og da generalene ikke støttet kongens tanke om å kom seg til Helsingborg og eventuelt ta opp et slag med svenskene der, valgt man å unngå et nytt slag ved å avlede med et tokt til Kristianstad.
Karl XI trodde først at det var den danske hæren som hadde brutt opp og ville følge etter. Men istedenfor å angripe Baudissin var Karl XI blitt mer forsiktig og mindre ivrig etter strid, og det er mulig at stridighetene hadde dempet hans dumdristighet. Han kom seg til Kristianstad og fikk brutt ned broen Långebro slik at Baudissin måtte manøvrer seg om til Åhus over Helgå. Der han reist en bro vekk fra Kristianstad og trakk seg den 17. august 1677 ut, forbi den svenske hæren på 6 000 stridsdyktige mann ved Härlöf. Karl XI fulgt etter og kom fram til Norrvidinge 20. august, og så forstod han at danskenes hær hadde flyttet seg nord mot Helsingborg.
Etter at Baudissin hadde foretatt et nytt tokt ved midten til slutten av august 1677, samlet Karl XI sin hær på Rönneberga backar utenfor Landskrona og flyttet til Norrvidinge hvor veien fra Landskrona går østover. Han ønsket å blokkere danskene fra innsiden av Skåne.
Christian V hadde mistet interessen for å bli på Skåne og drog tilbake til København. Der var han med på å organisere en ekspedisjon på 4 400 mann til Rügen som ble sendt av gårde 7. september 1677. Karl XI ble oppmerksom på situasjonen i Båhuslen. Den var alt annet enn god. I mellomtiden hadde observasjonskorpset utenfor Kristianstad blitt et beleiringstren som først tok Kristianstad under beleiring ved høsten 1677. Det andre slaget om Kristianstad skulle være der krigens utfall ble avgjort.
Referanser rediger
- ^ Claes-Göran Isacson: Skånska kriget 1675-1679, (Historiska Media 2000), side 87
- ^ Claes-Göran Isacson: Skånska kriget 1675-1679, (Historiska Media 2000), side 89
- ^ Claes-Göran Isacson: Skånska kriget 1675-1679, (Historiska Media 2000), side 90-91
- ^ Claes-Göran Isacson: Skånska kriget 1675-1679, (Historiska Media 2000), side 91-93
Kilder rediger
- Ulf Sundberg, Svenska krig 1521-1814 1998 ISBN 91-89080-14-9
- Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i Krig 2005 ISBN 87-567-7269-6
- Svenska slagfält av diverse forfatterne for Wahlström & Widstrand, 2003 ISBN 91-46-20225-0
- Claes-Göran Isacsson, Skånska kriget 1675-1679 2000 ISBN 91-88930-87-4