Det andre slaget om Kristianstad

Det andre slaget om Kristianstad er ansett som avgjørende for Den skånske krigen. Ved at svenskene erobret den ene av de to viktigste danske besittelsene, tok kontroll over det østlige Skåne og lukket de østlige landskapene for danske styrker, var det nå ved Øresund at danskene fremdeles holdt landområder. I fredsforhandlingene som startet det året var danskene blitt vesentlig svekket til fordel for Sverige.

Det andre slaget om Kristianstad
Konflikt: Den skånske krig
Dato Oktober 1677 til 4. august 1678 Sted Kristianstad i østlige Skåne Resultat Svensk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
Feltmarskalk Rutger von Ascheberg	kommandant Von der Osten
Styrker
Ikke kjent	4 300 mann
Tap
Ikke kjent	3 200 mann omkommet eller desertert

Bakgrunnen

Den skånske krigen begynte etter et svensk nederlag i Brandenburg, som fikk danskene under Christian V til å erklære krig mot Sverige. Dette var for å få revansje for de tapte provinsene øst for Øresund etter Roskildefreden i 1658.

Etter seieren over svenskene i Svenske Pommern mente man at faren for et angrep fra sør var avverget. Dermed kunne danskene starte en offensiv mot Skåne. Slaget ved Öland sikret danskene herredømmet til sjøs, slik at en betydelig hær kunne landsettes sommeren 1676. Deretter tok de den ene etter den andre av viktige befestninger. De to viktigste var Landskrona og Kristianstad; hver for seg kontrollerte de henholdsvis vestlige og østlige deler av Skåne. Men ved Slaget ved Lund i desember 1676 kunne svenskene bite seg fast og benytte sin posisjon til å gjenerobre de østlige befestningene.

Begynnelsen

Etter vinteren 1677 da Kristianopel og Karlshamn ble erobret, hadde svenskene etablert et observasjonskorps for å holde øye med den sterke festningen i Kristianstad. Men det var ikke før etter Slaget ved Landskrona, og general Baudissins tokt til Kristianstad den 5. til 17. august 1677, at man begynte å angripe befestningene rundt byen.

Det første angrepet var rettet mot en liten skanse ved Långebroen, som var holdt av 300 dansker. De hadde gjort utfall herfra, så Karl XI ville ødelegge skansen sammen med broen. Den 16. august, støttet av seks kanoner, stormet ett tusen svensker to ganger. De greide å innta skansen og brøt ned mesteparten av broen etter kraftige kamper med store tap på begge sider. Der ble feltmarskalk Aschebergs sønn, som hadde grad av oberstløytnant, drept i spissen for sine menn.

Baudissin var kommet til Kristianstad dagen før, men kunne ikke bli der før Långebroen, som krysset Helgeåen inn mot byen fra vest, var angrepet og brent. Deretter slo han bro over elven ved Åhus for å komme seg over til Landskrona, forfulgt av Karl XI. Toktet var en avledningsmanøver for å lokke vekk den svenske hæren, mens danskene trakk seg tilbake til Helsingborg, bare for senere å trekke seg ut over Øresund tilbake til Sjælland.

Da Karl XI oppdaget dette mente han at han endelig kunne begynne å beleire Kristianstad. Han besluttet å slå leir ved Norrvidinge for å hindre utfall fra Landskrona resten av høsten. General Schultz ble sendt med 1 500 menn for å omringe Kristianstad og bombardere byen med artilleri fra en holme i elven. Isteden ble artilleriet plassert ved enden av Långebroen, for å effektivisere bombardementet. I september eller oktober hadde Schultz fått vite at Karl XI hadde brutt opp med 2 000 ryttere for å ta seg til Halland i retning Göteborg, og han ville følge etter. Men Karl XI hadde stoppet i Laholm da han fikk melding om at Gyldenløve hadde trukket seg tilbake. Karl likte ikke at Schultz hadde brutt opp uten ordre, og han beordret resten av hæren ved Norravidinge mot Landskrona og Kristianstad.

Beleiringen

Ved ankomsten oppdaget svenskene at danskene hadde vært raske med å bygge opp Långebroen og etablere sterke stillinger. De hadde også sikret forbindelsen med Østersjøen gjennom Helgeå med båter og prammer. 1. november gjorde danskene utfall over Långebroen og nord for Kristianstad. Deretter, den 8. november, angrep Karl XI for å ødelegge den viktige broen. Angrepet gikk på båter med fasciner som ble sendt nedstrøms mot broen. Der klarte to danske tungt bevæpnede prammer å stoppe angrepet, og stoppet flere angrep fram til 10. november. Etter fem dager med blodige kamp måtte kongen til slutt gi opp etter store tap, inkludert 14 båter med sprenglegemer, stormstiger, økser og brennbare verk. Bare på en natt skulle 72 svensker ha blitt drept.

Etter dette valgte Karl XI å gå med sin hær i vinterkvarter mellom Helgeåen og Karlshamn. Dermed kunne han fortsette beleiringen gjennom vinteren, som gikk med flere raid fra begge sider og mye aktivitet blant snapphanene. Da nyåret kom, måtte Karl XI til Halmstad for å holde riksdag. Han overlot kommandoen til feltmarskalk Ascheberg, som igjen holdt krigsråd. Her ble de enige om å inneslutte festningsbyen og reise skanser på strategiske steder rundt den. De to skansene ved Åsum og Härlöf, som allerede var bygget, ble forsterket av general Mortaigne. Ved vestre ende av Långebro anla de en ny skanse, «Stenskansen», like ved den danske skansen som dermed kunne beskytes fra flere hold. Dette fulgte til et dansk utfall med 27 båter for å stoppe arbeidet. Deretter gikk det tre dager med bombardement, som ikke kunne hindre at skansen ble ferdigført. Samtidig var en skanse blitt oppført på Lillö.

Karl XI vendte tilbake tidlig i mars 1678. Han befalte han at Långebroen skulle ødelegges. Etter det kunne ikke flere utfall på den vestre siden være mulig, men det var fremdeles utfall med blodige kamper på den østre siden. Det ble satt i gang store anleggsarbeider i flere måneder for å demme opp Helgeå. Meningen var å oversvømme Kristianstad, men dette mislyktest. Da de første forsterkningene kom fra Sverige i juni 1678 hadde svenskene under Ascheberg og den dyktige festningseksperten Erik Dahlbergh ringet inn det vanskelige byttet med en kjede av skanser og andre feltbefestninger.

Rasende kamper blusset opp flere ganger gjennom sommeren, som den 11. juli da et dansk utfall var slått tilbake nord for byen. Dagen etter klarte endelig svenskene å ødelegge et blokkhus som hadde beskyttet Långebroen på landsiden. Deretter tok de den viktige Beckholmen tidlig i juni. Der ble det lagt en sterk skanse for å sperre sjøveien til Østersjøen og å kontrollere Helgesjøen. Von der Osten så seg nødt til å sende melding til Christian V om at Kristianstad sto i fare for å falle hvis unnsetningen ikke kom.

Landstigningene

Først den 15. juli 1678, etter at Beleiringen av Helsingborg var overstått, brøt den danske hæren under Christian V opp fra Landskrona for å unnsette garnisonen i Kristianstad, som hadde forsvart seg tappert gjennom beleiringen. Christian IV bad så admiral Niels Juel om å hjelpe til på Åhus-kysten for å gjenopprette kontakten med den beleirede byen. Hæren fortsatte til Mölleröd der de måtte stoppe opp i flere dager for at det tunge artilleriet skulle komme etter. Planen var å fange den svenske hæren mellom hæren og flåtens landstigningsstyrker og samtidig bryte opp beleiringen av Kristianstad.

Den 20. juli 1678 gikk sju krigsskip samt et brannskip og tre galioter til Landöen sør for Trolle-Ljungby. Med dem var også 900 danske soldater under oberst Stuart som ble landsatt der. De begynte straks å bygge feltbefestninger. Motangrepet kom først den 21. juli 1678. Kampen ved Ljungby mellom oberst Stuart med 900 mann og oberst Axel Wachtmeister med 200 ryttere og 500 infanterister endte med et dansk nederlag. 115 dansker ble drept og åtte tatt til fange, mot et tap på tre drepte svensker.

Samtidig hadde major Månesson slått tilbake et annet dansk angrep ved Mörumsåen. Wachtmeister patruljerte fram og tilbake langs kysten for å avskrekke flere langstigninger, og han slo tilbake en landstigning den 24. juli før han fikk kanoner. Neste dag fikk han drevet vekk flåten fra ankerplassen og tvunget den lengre ut til havs.

Den 29. juli til 1. august 1678 var en betydelig dansk styrke blitt landsatt ved Karlshamn. Hensikten var å erobre og ødelegge byen etter ordre fra Christian V. Men Gyllenstierna med en svensk styrke på 150 dragoner hadde dratt dit for å hente proviant, og overrasket langstigningstyrken. Den danske stillingen brøt sammen, flere offiserer flyktet og danskene ble drevet på sjøen med store tap. Etter svenske kilder var det 400 drepte og 30 fanger, etter danske kilder 97 drepte og 31 sårede. Dette kalles Kampen ved Karlshamn

Etter dette besluttet admiral Juel å bryte opp og han stevnet til farvannet utenfor Rügen dit forsyningsskip fra København var på vei.

Slaget som ikke skjedde

Den 21. juli 1678 kom den danske hæren på 13 000 mann under overgeneral Fredrik von Arensdorf på vegne av kongen til Önnestad, et kort stykke fra Kristianstad og bare 10 km fra den svenske leiren. Denne var beskyttet av de skogkledde Skepparlöfs backar og ble ikke oppdaget og angrepet. Arensdorf kunne ha fortsatt marsjen og snublet over svenskene, men valgte å stoppe akkurat ved disse viktige bakkene som kunne gitt dem godt overblikk over de svenske stillingene og byen. Han beordret kanonskudd som signal for å slå leir, og dette varslet Karl XI, som på sin side ble overrasket over at danskene var kommet så nær.

Ascheberg ble snart klar over faren. I ly av mørket og med kongens tillatelse kom han opp på Skepparlöfs backar med en stor styrke og åtte kanoner. Dahlberg begynte med en gang å oppføre skanser og batterier med vern. Først om morgenen ment man seg klar for strid, akkurat da Ascheberg og Dahlberg hørte tre kanonskudd fra den danske leiren. Der hadde generalene etter lang tid i krigsråd kommet fram til at man burde innta disse viktige høydene. Skuddene var signalet for at de danske styrkene skulle fram mot høydene. Men svenskene svart med kanonskudd og idet dagslyset kom, så danskene til deres store overraskelse at det var reist sterke befestninger i løpet av natten som ville gjøre et angrep meget vanskelig.

Valget av Arensdorff som hærfører viste seg å være ytterst uheldig. Han var ikke en kompetent offiser, og han manglet evne til å disiplinere de andre offiserene. De var begynt å blir uregjerlige og vanskelige å bringe i orden. Manglende samorden og motsetninger mellom høytstående offiserer virket negativt på den danske hæren, dessuten var ikke Arensdorff en mann som søkte kamp. Han hadde forsinket Christian Vs ønsker om å unnsette Kristianstad, slik at den danske kongen nå lyttet mer på general Wedel, som ville til Kristianstad.

Istedenfor en mer aktiv rolle valgte Arensdorff å være uvirksom, og dette hadde ledet til tapet av de strategisk viktige høydene. Deretter sto den danske hæren uvirksom i to uker ved Kristianstad, dette som resultat av Arensdorffs motvilje og Christian Vs manglende ferdigheter som feltherre. I mellomtiden fortsatte beleiringen under Dahlbergs ledelse. Til slutt sendte Arensdorff vekk det tunge artilleriet og trenet til Helsingborg. Etter et nytt krigsråd ble man overraskende nok enig om at det ikke lenger var mulig å angripe. Den 30. juli 1677 besluttet Christian V å forlate leiren og dra til København.

Slutten

Før han dro hjemover utstedte Christian V flere famøse ordrer, og en av disse var at von der Osten skulle få overgi seg. Karl XI var rask med å underrette kommandanten om at den danske kongen var dratt fra hæren. Deretter bad ham om å inngå kapitulasjon. Von der Osten kunne ikke annet enn å akseptere dette. Den 1. august erklærte han seg villig til forlik, mot fri marsj til Helsingborg.

Den 4. august 1678 kl. 10 om formiddag var det andre slaget om Kristianstad over, da von der Osten og Acheberg møttes på Beckholmen. Dagen etterpå marsjerte bare 1 100 menn, de fleste utsultet og avkreftet, under militær honnør, og fikk fritt leide til Helsingborg under svensk vakt, da hadde flere tusener omkommet siden høsten 1677.

Etterspill

Etter Kristianstads fall måtte nå den danske hæren bryte opp fra Önnestad, dette skjedde natten mellom den 6. og 7. august, og bare to dager etter feiret Karl XI seieren. Arensdorff ble tatt i arrest og stilt for krigsrett etter at general Wedel overtok ledelsen.

I mellomtiden begynner de danskene soldatene å utføre en meget brutal ordre gitt den 30. juli: Denbrente jords taktikk skulle iverksettes. Alle byer, landsbyer og grisgrender skulle ødelegges, alle farkoster og all mat og redskap skulle ødelegges. Lund, Laholm, Knutstorp, Eriksholm, Rosendal, Ystad, Trelleborg, Simrishamn og Skanör ble brent og vandalisert. Christian V hadde endelig innsett at Skåne sannsynligvis var tapt, og han ville ødelegge alt det han ikke kunne få. Han tvang flere til å måtte dra med over til Sjælland, og erklærte at de gjenværende skulle betraktes som fiender. Over 15 000 mennesker måtte flykte, presset av begge parter over Øresund til en usikker fremtid. I mellomtiden fortsatte herjingene med ild og blind plyndring, som rammet sivilbefolkningen meget hardt.

Karl XI brøt opp med hæren fra Kristianstad og marsjerte til Gudmundstorp for hvile og for å motta bedre underhold for en hær som nå talte 10 000 mann. Deretter kom han til Norravidinge ved Landskrona, og holdt Helsingborg under observasjon. Da ble iakttatt flere skip som fraktet de danske troppene over til Sjælland i september 1678. Deretter kunne kongen gå i vinterkvarter.

Kilder

• Claes-Göran Isacson Skånska kriget 1675-1679 2000 ISBN 91-88930-87-4
• Jørgen H. Barfod Den Danske Flådes Historie 1660-1720, Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0