Slaget ved Fehrbellin
Slaget ved Fehrbellin var et mindre slag mellom Sverige og kurfyrstedømmet Brandenburg-Preussen. Det foregikk 18. juni Juliansk kalender/28. juniGregoriansk kalender 1675 ved byen Fehrbellin i Brandenburg. Svenskene, under grev Wolmar Wrangel (halvbror av Carl Gustaf Wrangel), hadde invadert og okkupert deler av Brandenburg fra deres besittelser i Pommern, men ble fordrevet av styrkene til den brandenburgske kurfyrsten Fredrik Vilhelm ved feltmarskalk Georg von Derfflinger i nærheten av byen Fehrbellin.
| Slaget ved Fehrbellin | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den skånske krig | |||||||
 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Sverige | Brandenburg-Preussen | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Generalløytnant Wolmar Wrangel | Kurfyrste Fredrik Vilhelm | ||||||
| Styrker | |||||||
| 7 000-8 000,[1] 28 kanoner | 7 000 infanterister,[1] 13 kanoner | ||||||
| Tap | |||||||
| 500-600 døde og sårete[1] | 500-600 døde og sårete[1] | ||||||
Slaget skjedde mens svenskene trakk seg tilbake fra tidligere okkuperte deler av Brandenburg. Det svenske nederlaget var ikke avgjørende, regnet i antallet falne soldater, men de politiske konsekvensene ble store. Brandenburg utnyttet seieren i den politiske propagandaen. Følgen ble at biskopen av Münster og de lüneburgske hertugene erklærte Sverige krig. Senere fulgte også en dansk krigserklæring og den skånske krig.
Bakgrunn rediger
Den internasjonale situasjonen var eksplosiv ved begynnelsen på 1670-tallet. Da Sverige gikk inn i en allianse med Frankrike i 1672 sluttet Danmark-Norge seg til den nederlandske alliansen. Denne gruppen omfattet av flere land som hadde kommet i konfrontasjon med Ludvig XIV av Frankrike i 1673. Et av disse landene var Brandenburg-Preussen, et kurfyrstedømme i nordøstlige Tyskland. Sverige var dårlig økonomisk stilt. De franske subsidiene var en viktig grunn til at Sverige ble med i en allianse med Frankrike.
Sverige forsøkte i utgangspunktet å holde seg utenfor stridighetene, men i juni 1672 hadde Brandenburg og den tyske-romerske keiseren sluttet seg til Nederlandene slik at situasjonen ble vanskelig. I løpet av fredsforhandlingene i Köln i 1673 var svenskene presset for en fredsløsning, men de klarte å nøytralisere Brandenburg ved å slutte fred med Frankrike sommeren 1674. Samtidig begynte krigen å gå galt for franskmennene etter England brøt ut i februar 1674. Dermed havnet Sverige motvillig i vilje. Franskmennene var frustrerte av den svenske motvilligheten til å ytre militær støtte mot Brandenburg som atter hadde inn i krigen mot Frankrike, dermed brutt på fredsavtalen fra 1672. I september 1674 hadde svenskene rekruttert 22 000 mann, men de var i dårlig forberedt. Dersom kurfyrsten av Brandenburg hadde rundt 15 000 mann mente svenskene at de kunne våge å angripe Brandenburg.
I løpet av årene 1675–1679 var Sverige involvert i krig på flere hold; i Nord-Tyskland mot Brandenburg, i Skåne mot Danmark, Bohuslän og Jämtland mot norske styrker og i den sørlige delen av Østersjøen mot Danmark og Nederlandene. Krigen begynte i nordlige Tyskland etter at den svenske hæren rykket inn i Brandenburg mot slutten av året 1674 for å skaffe seg et vinterkvarter. Etter vinteren brøt den svenske hæren opp og dro videre mot sørvest. Dette fikk den brandenburgske kurfyrsten til å reagere og han mobiliserte for å møte den svenske hæren. Han marsjerte 250 km i løpet av kun to uker, en av de store troppeforflytninger i militærhistorien. Han klarte det ved å etterlate sine forskyningsvogner og kjøpe forsyninger underveis fra de lokal. Han forbød også sine menn å plyndre.
Den 13. juni 1675 gikk han inn i Brandenburg og to dager senere ble en svensk postering på rundt 500 dragoner overmannet ved byen Rathenow. 400 svensker ble drept og resten ble tatt til fange.[2]
Stormingen av Rathenow rediger
Straks Fredrik Vilhelm kom tilbake til Brandenburg forsto han umiddelbart at svenskene var spredt og beordret den nær 70 år gamle Derrflinger til å ta den sentrale byen Rathenow for å kunne splitte svenskene i to deler. Fredrik Vilhelm bestakk en lokal embetsmann noenlunde lojal til ham å holde et stort og omfattende gjestebud for de svenske offiserene i festningen for å få dem godt drukne før slaget begynte. Derfflinger kledde seg personlig ut som en svensk offiser og overbeviste vaktene ved byens port at en brandenburgsk patrulje var etter ham. De åpnet porten for ham og han ledet personlig angrepet på 1000 dragoner mot byen. Den 15. juni 1675 ble den svenske postering på 500 dragoner i byen overmannet. 400 dragoner døde og resten ble tatt til fange. Den øvrige brandenburgske hæren fulgte etter.
Slaget rediger
Gjennom overfallet på Rathenow var den svenske hæren allerede delt. Den svenske kommandanten Wolmar Wrangel forsøkte å ta seg rundt for å få hæren forent med den øvrige svenske hæren som ble kommandert av hans halvbror Carl Gustaf Wrangel. Kurfyrsten forfulgte ham og nådde først fram til Fehrbellin hvor de ødela broen over elven Rhinen. Carl Gustaf Wrangel hadde tenkt å komme halvbroren i møte, men kom for sent til Fehrbellin og de brandenburgske soldatene drev dem på flukt. Wolmar Wrangel måtte derfor klare seg på egen hånd.
Straks Derfflinger hadde forvist svenskene og erobret Rathenow ble de svenske linjene brutt. Den svenske kommandanten Wrangel, stadig angrepet av brandenburgske geriljaangrep under ledelse av oberst Joachim Hennings, oppdaget at broen over Rhinen var ødelagt. Med bløte og ikke farbare myrområder på begge sider tvang ham til å stå imot det tyske angrepet mens han satte nær 300 folk til å bygge en flåtebro.
Nær seks km fra elven ble svenskene angrepet av de brandenburgske troppene. For å stå imot angrepet ble hæren stilt opp i slagordning tvers over vegen på høyde utenfor byen Hakenberg.
Innledningsvis ble angrepet slått tilbake, men fra en ubesatt høyde til høyre om de svenske troppene begynte brandenburgerne å skyte på svenskene med fire kanoner. Svenskene forsøkte å storme høyden, men ble jagd tilbake. Wrangels mål var å holde stand fram til flåtebroen var ferdigbygd. Av den grunn lot han den høyre fløyen svinge opp mot den høyden hvor de ble beskutt fra. Midtre og venstre fløy trakk seg ut for å gå mot Fehrbellin.
En heftig strid brøt ut da svenskene angrep høyden, men brandenburgerne hadde fått forsterkninger og til sist brøt angrepet sammen. Svenskene flyktet gjennom Hakenberg mot Fehrbellin. Wolmar Wrangel var nær på å bli tatt til fange, men greide å slippe unna. Svenskene fikk senere forsterkninger med åtte kanoner, noe som bremset det brandenburgske angrepet. Da Wrangel nådde fram til Fehrbellin en gang mellom klokken 3 og 4 på ettermiddagen var flåtebroen klar og de kunne ta seg over elven. Tapene ble beregnet til mellom 500 og 600 mann og sårete på begge sider.[2] Wrangels hærstyrker tapte ytterligere folk i dagene etter tilbaketrekningen. Geriljaangrep, desertering, sult, og andre faktorer reduserte den svenske hæren til en fraksjon av hva den en gang hadde vært.
Følger rediger
Slaget ved Fehrbellin var i seg selv et lite slag, men det fikk stor psykologisk betydning. Sveriges militære anseelse ble skadet mens kurfyrste Fredrik Vilhelms anseelse ble forsterket og han ble siden kalt for «den store kurfyrsten». Han fikk også økt tiltro til sin egen hær,[2] og hans hær ble siden basisen i den framtidige prøyssiske hæren.
Nyheten av hva som hadde skjedd ble spredt over hele Europa og flere av Sveriges allierte erklærte seg nøytrale eller byttet side: hertugene av Hannover og Pfalz-Neuburg, kurfyrsten av Bayern, fyrsten av Lüneburg og biskopen av Münster. Den 18. juli 1675 erklærte den tysk-romerske keiseren krig mot Sverige, og Danmark gjorde det samme den 2. september. Slaget ved Fehrbellin har siden blitt framstilt som avgjørende i prøyssisk og tysk historie, og det har blitt reist et monument på slagfeltet.[1] Den 28. juni ble gjort til en fridag I Tyskland som ble feiret helt fram til 1914 da erkehertug Franz Ferdinand ble myrdet, på nøyaktig den samme dagen, og satte i gang den første verdenskrig.
Carl Gustav Wrangel, som allerede var seksti år gamle, ble fratatt sin kommandopost, men han var for syk til å bli stilt til ansvar og han døde på sitt gods i Rügen året etterpå. Hans halvbror Wolmar Wrangel omkom i Pommern desember 1675. Det ble siden opprettet en svensk komité for å undersøke omstendighetene, men de hadde ikke lenger noen syndebukker å holde ansvarlig.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Kuvaja, Christer: Krigen kring Östersjön – Karolinska krigare 1660-1721, Schildts Förlags AB, Helsingfors 2008, ISBN 978-951-50-1823-6
- Ericson, Lars m.fl.: Svenska slagfält, Wahlström & Widstrand, 2003, ISBN 91-46-20225-0
- Sundberg, Ulf: Svenska Krig 1521-1814, 1998 ISBN 91-89080-14-9