Sjursøya
Sjursøya er ei halvøy i Oslo, den var opprinnelig en frittliggende øy, men på 1920- og 1930-tallet ble øya ved nødsarbeide opparbeidet så den kunne benyttes for havneformål. I dag er Sjursøya en sentral del av Oslo havn (Sydhavna) og tar blant annet imot produkttankskip.
| Sjursøya | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Norge | ||
 Sjursøya 59°53′17″N 10°45′17″Ø | |||
Beliggenhet og historie rediger
Halvøya Sjursøya ligger i havnebassenget i Oslo i Bydel Nordstrand og utgjør en sentral del av det som kalles Sydhavna. Halvøya grenser til Kongshavn i nord og til Ormsund i sørøst, og Bleikøya ligger nær i vest. Adkomst skjer via en avkjøring på Mosseveien. Opprinnelig var Sjursøya ei frittliggende øy, og hørte inn under Ekeberg gård, men fulgte Ekeberg rydningsplass, Jomfrubråten, da denne ble utskilt på 1600-tallet. I 1741 ble Sjursøya utskilt fra Jomfrubråten som egen gård. Sjursøya har også blitt kalt Framnes.
I matrikkelen av 1888 er det angitt 19 bruksnumre på Sjursøya. I 1920 ble det besluttet i bystyret å kjøpe opp eiendommene; prisen ble til sammen 1 671 244 kroner. I februar 1921 begynte havnevesenet å rive husene. Utsprengningen av øya ble foretatt som nødsarbeide i tiden 1921 til 1934, og kostnadene med dette beløp seg til 12 082 000 kroner. Senere kjøpte kommunen også Kneppeskjær for 30 000 kroner[1].
Johan Borgens «tapte Atlantis» rediger
Forfatteren Johan Borgen vokste delvis opp på Sjursøya, og har levende beskrevet hva han kalte «Bunnefjordens tapte øy», hans eget barndomsrike. Han har selv beskrevet en reise dit en maidag med dampskipet «Tor» fra Vippetangen:
Ferden over er ingen Atlanterhavsferd, den tar tyve minutter. Øya 'dukker' ikke 'opp' i synsranden, vi ser den hele tiden. Vi ser den ruvende hvite villaen i sorenskriverstil, to høye etasjer med søyler og altaner. Vårt eget hus, høyt kneisende. Øyas gjeveste hus og dens mest fantasivekkende blanding av frukthage og viltvoksende.
kilde
Her ute var det flere fastboende fiskerfamilier, men øya gikk vanligvis under kallenavnet «professorøya», på grunn av dens overvekt av intellektuelle sommergjester. «Øya var så finurlig kupert», skrev Borgen, «at den ga plass for 13 villaer, uten at man kunne se noen av dem fra en av de andre».
Øya hadde også en rik vegetasjon. Takket være cisterciensermunkene på Hovedøya ble det registrert 220 ulike blomster og bregner. Da Kristianias kaianlegg ble revet i 1910 svømte tusenvis av rotter i panikk ut til Sjursøya, og tok inn i badehus og utette kjellere. Det førte til en omfattende jakt på rotter, og omsider ble de plagsomme gnagerne bekjempet.
Industrieventyr rediger
I 1920 ble hele Sjursøya kjøpt av Kristiania kommune for å bygge kaianlegg. I løpet av 1921 ble alle hus og hytter revet og terrenget minert og planert. På det meste var 1500 mennesker beskjeftiget med utbyggingen. Det var snakk om rent nødsarbeid, og folk ble som sysselsettingstiltak fordelt på to skift, slik at arbeidet gikk nesten kontinuerlig døgnet rundt. Først i 1934 var sprengningsarbeidene ferdig. Hele 900 000 kubikkmeter masse var minert ut.
1. januar 1936 ble Sjursøya overført fra Aker til Oslo kommune, etter eget vedtak om denne lille byutvidelsen.[2] Under krigen fungerte Sjursøya som luftbase og troppeforlegning for tyskerne. Sjursøya er nå et fullt utbygd industriområde med laste- og losseanlegg. Helt syd ligger Østlandets største oljeterminal. Ellers er den kontainerhavn og Oslos viktigste anlegg for bulklast.
Adresse rediger
Sjursøya (1–25)[3][4] brukes som gateadresse for bebyggelsen i området.
Ulykker rediger
24. mars 2010 rullet 16 godsvogner tilhørende CargoNet ukontrollert på Loenga-Alnabrulinjen fra Alnabru til Sjursøya. Dette førte til en alvorlig ulykke ved Sjursøya.[5]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Larsen, Hjalmar T. (1939). «Øyer og strender i Oslofjorden». Oslo-fjorden - Oslo-marka. III. Oslo: Blix Forlag. s. 64.
- ^ Oslo byleksikon, 2010-utgaven, side 10 og 505
- ^ Nummereringen er fortløpende med oddetall og partall, og går med klokken rundt halvøya.
- ^ «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
- ^ «– Dette er forferdelig». Dagbladet. 24. mars 2010.
Litteratur rediger
- Martin Lerberg Fossum: «Sommerparadiset som forsvant» (s. 13-14). I: Aftenposten nr. 251. (Bydelen). Onsdag 17. juni 2009.