Wikipedia

Siachenkonflikten

(Omdirigert fra «Siachen-konflikten»)

Siachenkonflikten, til tider også kjent som Siachenkrigen, er en militær konflikt mellom India og Pakistan om det omstridte Siachenområdet i Kashmir. Konflikten begynte den 13. april 1984 med Indias vellykkede Operasjon Meghdoot, der India okkuperte Siachenbreen fra Pakistan og tvang pakistanerne til å trekke seg tilbake til området vest for Saltororyggen. India okkuperte hele den 70 km lange Siachenbreen og alle dens sidebreer, så vel som de tre viktigste fjellpassene i Saltororyggen like vest for breen - Sia La, Bilafond La og Gyong La. Pakistan kontrollerer de glasiale dalene som ligger like vest for Saltororyggen.[1][2] Ifølge nyhetsmagasinet Time utvidet India sitt territorium med mer enn 2 590 km² som følge av landets militære operasjoner i Siachen. Indiske og pakistanske tropper har holdt tilnærmet de samme stillingene som da det hele startet i 1984, for over 30 år siden.

Siachen-konflikten
Konflikt: Indo-pakistanske kriger og Kashmir-konflikten

Siachen-breen ligger i fjellkjeden Karakorum. Brefronten ligger mindre enn 50 km nord for Ladakh-kjeden.
Dato13. april 1984-dags dato
StedSiachen-breen, i et omstridt og uavgrenset område av Kashmir
35°28′2″N 77°3′0″Ø
Territoriale
endringer		India får kontroll over hele Siachen-breen og toppen av Saltororyggen vest for breen, territorium tidligere okkupert av verken India eller Pakistan.
Stridende parter
Indias flagg IndiaPakistans flagg Pakistan
Styrker
3 0003 000
Tap
UkjentUkjent
For området, se Siachenbreen.

Konflikten rediger

Siachenbreen er verdens høyeste slagmark[3][4], der India og Pakistan har kjempet mot hverandre periodevis siden 13. april 1984. Før hadde verken India eller Pakistan militær og administrativ tilstedeværelse i området, men dette endret seg med okkupasjonen av den 6 400 meter høye Siachen-breen. Begge landene opprettholder nå permanent militær tilstedeværelse i regionen i en høyde på over 6 000 moh (20 000 fot). Mer enn 2 000 mennesker har mistet livet i dette ugjestmilde terrenget, i hovedsak på grunn av ekstremvær og de naturlige farene knyttet til alpin krigføring.

I den innledende militære operasjonen ble ti infanteribataljoner tilhørende både den indiske og pakistanske hæren fraktet til og satt inn i en av de kaldeste stedene på jorden, hvor temperaturen kan krype under -40 °C.[5] Stasjoneringen av militære styrker på breen og i dens omkringliggende områder blir betegnet som The Coldest War (norsk: «Den kaldeste krigen») og «verdens høyestliggende slagmark» i pressen.

Konflikten i Siachen har sin opprinnelse i det ufullstendig avgrensede territoriet som ligger overfor stedet kjent med kartkoordinatene NJ9842. Simla-avtalen fra 1972 nevnte ikke klart hvem som kontrollerte breen, den opplyste kun om at fra punktet NJ9842 skulle grensen fortsette «nordover til breen». FN-tjenestemenn antok at det ikke utarte til en konflikt mellom India og Pakistan om et så kaldt og øde område.[6] Militære observatører har beskrevet Siachen-konflikten som en av de dyreste og mest bortkastede i verden.[7]

Bakgrunn rediger

 
Satellittbilde av Siachen-området.

Bakgrunnen til denne militære konflikten ligger i Kashmir-konflikten, som har pågått mellom India og Pakistan siden den første indo-pakistanske krig i 1947.[8] Mens det på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet utviklet seg interesse blant fjellklatrere for fjellbestigning i Siachen-området, tillot Pakistan 16 ekspedisjoner på Siachen-breen; elleve fra Japan, tre fra Østerrike og en hver fra Storbritannia og USA.[9]

Pakistans myndigheter tillot i 1984 en japansk ekspedisjon å bestige fjellet Rimo I. Rimo I ligger øst for Siachen-breen og er også en del av Folkerepublikken Kina, men India hevder suverenitet over fjellet. Siden Pakistan brukte arktisk bekledning fra samme leverandør som det den indiske hæren hadde bestilt sin bekledning fra, kunne ikke pakistanske soldater skjule seg i India. Med disse begivenhetene konkluderte det indiske forsvaret at Pakistan enten hadde til hensikt å ta en militærstrategisk stilling eller bygge en handelsrute fra det sørvestlige Pakistan til det nordøstlige Kina.

Mulige motiv for konflikten rediger

Strategisk betydning rediger

Det kan sies at Siachen-området har en viss strategisk betydning i og med at det er et grense- og fjellområde mellom India, Pakistan og Kina. De siste årene har Pakistan og Kina samarbeidet om å bedre veinettverket i området, og mulighetene for felles militæraksjon har blitt noe bedre i senere tid. Den viktigste arterien utgjør Karakoram-veien, som er 800 km lang og som forbinder Pakistan med Xinjiang-provinsen i Kina via Khunjerab-passet (4 934 moh). Veien, som går gjennom territorium som India fortsatt gjør krav på, styrket kommunikasjonen, forsvarsevnen og de strategiske båndene mellom Indias to hovedrivaler.[7] i tillegg økte den også muligheten for Kina og Pakistan til militært å true Indias kommunikasjonslinjer i Kashmir. Pakistan og Kina har på den andre siden flere ganger påpekt at veien ikke skal brukes til militære formål, men til å øke handel, åpne nye områder for mineralressurser og øke turismevirksomhet, samt å styrke den sosiale integrasjonen mellom grensebefolkningene.[7] Veien er ikke godt egnet til militær aktivitet siden den er stengt mesteparten av vinteren, og jord- eller steinras holder den ofte stengt resten av året. I tillegg består veien av flere store broer som er ideelle mål for sabotasjeaksjoner eller presisjonsbombing fra fly. For det tredje går veien gjennom et område som ligger langt fra de industrielle og finansielle sentrene i Pakistan og Kina, noe som vil gjøre det vanskelig med transport av forsyninger og tropper i tilfelle planer om angrep. Siachen-området er ikke akkurat det letteste stedet å forsvare i verden, og den strategiske betydningen av breen er mest sannsynlig ikke den utløsende årsaken.

Økonomiske forhold rediger

Med sine store høyder og kalde klima kan ikke Siachen brukes til jordbruk eller beiting. Forekomster av mineralressurser i området er sannsynlig, men det er ikke gjort noen undersøkelser eller forskning som har gitt indikasjoner på dette. Den viktigste økonomiske faktoren er uten tvil turisme – fjellekspedisjoner og fjellklatrere kan utgjøre en betydelig økonomisk gevinst i dette høye landskapet. I India tas det ikke noen avgift for fjellklatring, men i Pakistan varierer avgiften etter hvilken fjelltopp det er snakk om. Det er først og fremst lokalbefolkningen som til en viss grad kan tjene på turisme. Området i seg selv er derfor ikke av stor økonomisk betydning. Det er svært usannsynlig at det er de økonomiske faktorene som har vært motivet for Indias okkupasjon av Siachen.

«Oropolitics» rediger

I 1957 tillot Pakistan en britisk ekspedisjon under ledelse av Eric Shipton til å ankomme Siachen gjennom Bilafond La og det oppklarte Saltoro Kangri.[10] Fem år senere gikk en japansk-pakistansk ekspedisjon bestående av en pakistansk fjellklatrer tilhørende hæren og to japanske fjellklatrere til toppen av Saltoro Kangri.[11] Disse var de første trekkene i det som senere ble kalt «oropolitics».

Uten noen juridisk eller historisk berettigelse eller noen grensedokumentasjon begynte United States Defense Mapping Agency (nå National Geospatial-Intelligence Agency) rundt 1967 å vise en internasjonal grenselinje på sine Tactical Pilotage Charts, tilgjengelig for offentligheten og piloter, som gikk videre i øst-nordøstlig retning fra NJ9842 til Karakoram-passet på 5 534 moh på den kinesiske grensen.[12] Flere statlige og private kartografer og atlasprodusenter fulgte etter.

I 1970-årene og tidlig i 1980-årene mottok Pakistan flere søknader fra fjellklatrere som ønsket å gjennomføre fjellekspedisjoner for å bestige høye topper i Siachen-området, delvis på grunn av at U.S. Defense Mapping Agency og de fleste andre kart og atlas viste at Siachen lå på den pakistanske siden av linjen. Pakistan ga en rekke tillatelser. Dette i sin tur forsterket det pakistanske kravet på området, da disse ekspedisjonene foregikk på breen med tillatelse innhentet fra regjeringen i Pakistan. Teram Kangri I (7 465 moh) og Teram kangri II (7 406 moh) ble besteget i 1975 av en japansk ekspedisjon ledet av H. Katayama, som kom fra Pakistan via Bilafond La.[13] Situasjonen var uholdbar for India, som så startet med egne klatreekspedisjoner som et ledd for å hevde sitt territorielle krav på Siachen.[7]

Indias regjering og forsvar la merke til dette, og protesterte mot kartografien. Før 1984 hadde verken India eller Pakistan noen permanent tilstedeværelse i området. Etter å ha fått kjennskap til det amerikanske militærets villfarende kart og tillatelsesordningene fra Pakistans regjering gjorde oberst N. Kumar, daværende commanding officer (kommandant) for den indiske hærens High-Altitude Warfare School, klar for en ekspedisjon til Siachen-området som et mottrekk og en militærøvelse. I 1978 klatret denne ekspedisjonen til topps på Teram Kangri II, og hevdet at det var den første bestigingen i et typisk «oropolitisk» riposte. Noe svært uvanlig for den vanligvis hemmelighetsfulle indiske hæren var at nyheter og bilder fra denne ekspedisjonen ble publisert i The Illustrated Weekly of India, som er et populært magasin.[14]

Okkupasjon rediger

Utdypende artikkel: Operasjon Meghdoot

 
Med helikoptre av blant annet typen Mi-8 fraktet India sine tropper til Siachen-breen.

Den 13. april 1984 iverksatte India Operasjon Meghdoot (oppkalt etter den guddommelige budbringeren Meghadūta i et sanskrit-skuespill av Kālidāsa), da Kumaon-regimentet fra den indiske hæren og Indias flyvåpen gikk inn i regionen. Operasjonen ble ledet av generalløytnant Hoon, som hadde fått opplysning om at Pakistan planla å gjøre det samme den 17. april. Indiske militære og paramilitære styrker fra den tilstøtende nordlige regionen Ladakh hadde i løpet av 13. april inntatt stillinger i nærheten av breen, nærmere bestemt i Dzingrulma der de anla en hovedbase. De indiske troppene hadde allerede i 1982 gjennomført en treningsøvelse i Antarktis. Hoon var kommandant for Indian Army Northern Command, stasjonert i Udhampur i delstaten Jammu og Kashmir. Pakistan svarte raskt med utplassering av tropper, og det som fulgte var bokstavelig talt et kappløp til toppen. De to nordlige fjellpassene, Sia La og Bilafond La, ble raskt sikret av India. I tillegg okkuperte India verdens høyestliggende fjellovergang hvor motorkjøretøy kan kjøre, Khardung La, i en høyde på 5 359 moh. Denne ligger heller ikke så langt unna Siachen. Ved disse fjellpassene bygget inderne militærposter.[7]

De første trefningene rediger

Indiske tropper og materiell ble fraktet til breen med helikoptre tilhørende flyvåpenet, og soldatene inntok strategiske stillinger på fjellene og fjellovergangene. Da Pakistan forsøkte å sette inn sine soldater i området den 25. april 1984, fant de ut at inderne allerede hadde okkupert de viktigste fjellovergangene i Saltorofjellene vest for Siachen-breen og landet sto overfor et fait accompli. De pakistanske styrkene klarte bare å ta de glasiale dalene som ligger like vest for Saltororyggen. Det kom til en trefning mellom de indiske troppene og en mindre styrke av pakistanere ved Bilafond La. Pakistanerne sendte inn tropper og anla poster i slutten av juni 1984, som regel lavere enn indernes med unntak av den nordligste og høyeste posten «Conway Saddle» i 7 000 meters høyde.[7] Denne regnes som verdens høyeste permanente militærpost.

Den første trefningen mellom indiske og pakistanske tropper skal ha funnet sted den 23. juni 1984 i Saltoro-kjeden i den hensikt å få kontroll over adgangsveiene til isbreen.[7] Imidlertid skal et pakistansk helikopter ha observert inderne allerede den 17. april, og det påstås at den første trefningen fant sted ved Bilafond La den 25. april.[7] Det er uenighet om hvem som skjøt det første skuddet fordi begge parter hadde en såkalt "news blackout" da krisen bygget seg opp.[7] Etter denne sensureringen var journalister henvist til offisielle talsmenn, og det er en av grunnene til at nøytrale beretninger av opptakten til konflikten ikke eksisterer. UNMOGIP (United Nations Military Observer Group in India and Pakistan) kunne ikke undersøke saken fordi Siachen lå utenfor deres mandat, som er å overvåke våpenhvilen og CFL (våpenstillstandslinjen). Det var først i 1985 at begge parter erkjente at de var i en ny, åpen strid. I løpet av noen få dager hadde India fått kontroll over området, og Pakistan hadde blitt slått tilbake til Saltororyggens høyereliggende områder i løpet av ca. en uke. India var okkuperte dermed hele Siachen-breen fra der den begynner ved Indira Col til Dzingrulma ved dens avslutning.[7]

Kampsonen danner en trekant mellom kartkoordinaten NJ9842, Indira Col og Karakoram Highway. Koordinatene ble definert i Simla-avtalen, de ender på randen av Siachen-breen, som ligger rundt 100 km fra den kinesiske grensen. Det omstridte området dekker et område på mellom ca. 2 300 og 2 600 km² og India kontrollerer det meste.[15][16] Den eneste Param Vir Chakra - Indias høyeste militære dekorasjon - som ble delt ut for kamp i Siachen-området gikk til naib subedar Bana Singh (pensjonert som subedar major/Honorary Captain), som i et raid i fullt dagslys angrep og erobret en pakistansk militærpost på toppen av et 6 700 meter høyt fjell, nå kalt Bana Post, etter å ha først besteget en 457 meter høy isvegg.[17][18] Denne militære bragden fant sted i juni 1987.

Senere kamper rediger

Siden 1984 har verken postene eller fronten beveget seg i særlig grad. Etter indisk okkupasjonen i 1984 har Pakistan gjort flere forsøk på å fortrenge de indiske styrkene, men med liten suksess. Kampene som utspiller seg er som regel kortvarige artilleridueller og mindre infanteritrefninger.[7] I 1987 gjorde Pakistan et forsøk på å ta indiske posisjoner på en skulder av Bilafond La, der India hadde forlatt en post den foregående vinteren. Da inderne kom tilbake til våren oppdaget de at pakistanere hadde overtatt posten. Deretter fulgte en voldsom «seksdagerskrig» med artillerikamper mens indiske soldater besteg fjellet for å angripe posten. Ifølge en pakistansk offiser ble forsøk på å bringe nye forsyninger til posten avbrutt på grunn av dårlig vær, og pakistanerne som bemannet posten gikk etter hvert tom for ammunisjon. De fem pakistanske soldatene som var på posten skal ha kjempet til døden, og av de 60 indiske angriperne skal det bare ha vært seks igjen ved det siste angrepet.[7]

Det største og mest kjente angrepet skjedde tre måneder etter det første angrepet i 1987, da Pakistan gjorde et nytt forsøk på å fordrive India fra området. Angrepet ble koordinert av Pervez Musharraf (senere president i Pakistan), som ledet en nyopprettet SSG-kommandoenhet utviklet med hjelp fra United States Special Operations Forces i området.[19] En spesiell garnison med 8 000 soldater ble opprettet i Khaplu. Det umiddelbare målet var å erobre å den andre skulderen av Bilafond La. 100 menn fra denne eliteavdelingen (inderne mener det var mange flere) gikk til angrep mot indiske poster. Pakistanerne klarte å ta en lavereliggende post, og den tredje dagen var de praktisk talt ved toppen av enda en.[7] Etter det skal den indiske øverstkommanderende offiseren over radio ha bedt om en sperreild fra det indiske artilleriet, rettet mot Indias egen post. Pakistanerne var utsatt og led store tap: rundt 20 døde og 30 sårede - skjønt India hevder tallene er høyere.[7] Etter bitre kamper som inkluderte nærkamp ble pakistanerne kastet tilbake til sine opprinnelige posisjoner og stillingene forble de samme. Noen av de drepte angriperne lå nedfrosset i snøen i nesten ett år før indiske soldater gravde opp 14 lik og returnerte dem til Pakistan.[7] I 1988 introduserte India helikoptre for store høyder og tunge løft i et område der det inntil da kun hadde vært artilleri.

Flere pakistanske forsøk på å gjenvinne stillinger ble iverksatt i 1990, 1992, 1995, 1996 og selv tidlig i 1999, like før toppmøtet i Lahore, men det har hver gang vært mislykket og endt med store tap.[7] Angrepet som Pakistan utførte i 1995 var av betydelig omfang siden det resulterte i 40 pakistanske dødsfall uten at det skjedde noen endringer i stillingene. Et indisk IAF Mi-17 helikopter ble skutt ned i 1996. Disse angrepene endret ikke status quo, frontlinjen flyttet ikke på seg. Den siste store konfrontasjonen fant sted 4. september 1999 da pakistanerne skjøt på indiske soldater, som gikk seg langs fjellsiden til Turtuk, med kanoner og drepte ni.[20] Det fant sted artillerikamper mellom begge landene frem til 2003. Tidligere var det i gjennomsnitt en skuddveksling annenhver dag mellom postene på Saltoro-fjellkjeden.[7]

En våpenhvile trådte i kraft i 2003. Selv før den tid døde hvert år flere soldater på grunn av tøffe værforhold enn av fiendtlig beskytning. De to partene hadde frem til 2003 mistet anslagsvis 2 000 personer hver, først og fremst på grunn av frostskader, snøskred, høydesyke og andre farer forbundet med lengre opphold på høye, snødekte fjell. Til sammen har de to nabolandene rundt 150 bemannede poster langs breen, med ca. 3 000 soldater hver. Offisielle tall for opprettholdelse og vedlikehold av disse militærpostene er beregnet til ca. 300 millioner USD og 200 millioner USD for henholdsvis India og Pakistan.

I dag kontrollerer Indias hær den 70 km lange Siachen-breen og alle dens sidebreer fullstendig, samt de tre viktigste fjellovergangene i Saltororyggen like vest for breen - Sia La, Bilafond La og Gyong La - og har dermed den taktiske fordelen av å befinne seg på de store høydene.[21][22][23][24] Pakistan kontrollerer de glasiale dalene som ligger noen få kilometer sørvest for Gyong La. Pakistanerne har ikke kunnet komme opp til toppen av Saltororyggen, mens de indiske soldatene ikke kan komme ned og forlate sine strategiske høytliggende militærposter. Linjen mellom der de indiske og pakistanske soldatene for tiden holder sine stillinger blir i økende grad referert til som Actual Ground Position Line (AGPL).[25][26]

I sine memoarer nevner Pakistans tidligere president general Pervez Musharraf at Pakistan mistet et landområde på nærmere 2 300 km² som landet gjorde krav på.[15] TIME konstaterer at den indiske fremrykningen erobret nesten 2 600 km² territorium som Pakistan hevder suverenitet over.[16]

Kargilkrigen rediger

En av faktorene bak Kargilkrigen i 1999 da Pakistan sendte infiltratører for å okkupere forlatte indiske militærposter over Line of Control, var deres tro på at India ville bli tvunget til å trekke seg ut av Siachen i bytte mot en pakistansk tilbaketrekning fra Kargil. Begge sider hadde tidligere ønsket å gå bort fra den kostbare driften av militærpostene, men etter Kargilkrigen bestemte India å opprettholde sine poster på breen. Denne beslutningen ble tatt i frykt for fremtidige pakistanske inntrengninger i Kashmir dersom India valgte å trekke seg ut av Siachen-regionen uten en offisiell anerkjennelse fra Pakistan av de nåværende stillingene.

Tap og dødsårsaker rediger

Nøyaktige tapstall under Operasjon Meghdoot er ikke kjent som følge av «strategiske årsaker». Verken India eller Pakistan har publisert noen offisielle tapstall. Noen kilder påpeker at om lag 1 000 indiske og 1 300 pakistanske soldater mistet livet i Siachen-konflikten, mens andre kilder snakker om et samlet tapstall på 4 000 soldater.[27] De første som omkom i 1984 var imidlertid 27 indiske soldater som ble tatt av et snøskred.[7] I en artikkel i Le Monde fra 15. juni 1994 blir det anslått at 1 000 er døde eller forsvunnet/savnet og 3 000 såret. I en artikkel i den borgerlige indiske avisen Organiser fra 23. juni 1985 blir det påstått at over 1 000 pakistanske soldater var blitt drept i pakistanske gjenerobringsforsøk i Siachen. Et uoffisielt estimat fra 1988 hevder at 250 indiske soldater falt i kamp i Siachen hvert år.[7]

I denne regionen i utkanten av Himalaya dør flere soldater av de tøffe fjellforholdene enn av fiendens kuler og artilleri. Det er stor snøskredfare i de store høydene som finnes i Siachen, og i og med at dette er en isbre er det ekstra stor fare for sprekker. Dette gjør patruljering av området til en livsfarlig oppgave. I de store høydene er også oksygeninnholdet i luften bare 50 % av hva det er ved havoverflaten. Temperaturen kan vinterstid falle ned til -30 °C, men med de sterke vindene, som kan komme opp i 150 km/t og vare i dagevis, kan den effektive temperaturen være -50 °C. Den ekstreme kulden kan føre til frostskader, blant annet forfrysninger, frostbitt og hypotermi. Den sterke solstrålingen som reflekteres av snøen kan videre resultere i snøblindhet og hudskader. Høydesyke er et annet problem som kan forekomme i høyder over 3 000 moh, og som kan føre til døden dersom det ikke blir tatt hensyn til de første symptomene. Inderne er i større grad rammet av disse helsefarene siden de har militærposter i større høyder enn pakistanerne.[7] I tillegg får ulykker under slike forhold oftere en dødelig utgang. Det antas at åtte av ti dødsfall skyldes været og høyden, samt fall i bresprekker og snøras.[7] Soldater som er stasjonert på Siachen-breen kan kun oppholde seg der i en kortere tidsperiode (rundt en måned), fordi lengre opphold vil endre blodets egenskaper og få dødelige konsekvenser.

Forhandlinger rediger

Siden 2005 har begge landene forhandlet om grenselinjen på Siachen-breen, men til nå har man ikke klart å komme til noen enighet.[28][29] Det anslås at Pakistans mål er å holde inderne der de nå har sine stillinger, og konflikten er dermed i stillstand.[7]

Den ikke-fastsatte grenselinjen går midt over breen. India insisterer på en avtale før en eventuell demobilisering. På den andre siden insisterer Pakistan på en tilbaketrekning av begge hærene til de posisjonene som landene hadde før India okkuperte størstedelen av isbreen. Konflikten hadde ifølge Der Spiegel kostet India ti milliarder USD og Pakistan syv milliarder USD frem til 2005, da forhandlingene begynte.[29]

Nyere utvikling rediger

I løpet av sin periode som Pakistans statsminister besøkte Benazir Bhutto området vest for Gyong La, noe som gjorde henne til den første statsministeren fra et av de to landene som har vært i Siachen-regionen. Den 12. juni 2005 ble statsminister Manmohan Singh den første indiske statsministeren til å besøke området, og han uttrykte ønske om en fredelig løsning av problemet. I 2004 ble Indias daværende president Abdul Kalam det første statsoverhodet til å besøke området.

Stabssjefen for den amerikanske hæren, general George W. Casey jr. besøkte 17. oktober 2008 Siachen-breen sammen med øverstkommanderende for den indiske hæren general Deepak Kapoor. Den amerikanske generalens besøk hadd til hensikt å «utvikle konsepter og medisinske aspekter av krigføring i kalde forhold og store høyder».[30]

Siden september 2007 har India tillatt fjellekspedisjoner og trekking til de avskrekkende glasiale høydene. Det antas at India ønsker å vise verden at det holder alle viktige høyder i Saltorofjellene, som ligger vest for Siachen-breen, og at pakistanske soldater er stasjonert i en avstand på hele 24 km fra den 70 km lange breen.[31] En ekspedisjon i oktober 2008 «ble gjennomført for å gi beskjed om at enhver sivil person under ledelse av militæret kan besøke denne delen av landet», forklarte en høytstående offiser i den indiske hæren. De sivile ekspedisjonene til Siachen begynte til tross for voldsomme protester fra Pakistan som kalte det Indias «turisme» i «omstridt område». Pakistan tillater også lignende ekspedisjoner i nærliggende områder, dog uten hjelp og beskyttelse fra militæret. Pakistans tillatelsesordninger er enklere, ofte tar det bare to uker å få godkjent en ekspedisjon. Pakistan la i 2008 ikke inn en formell protest mot ekspedisjonene, og India holder også lav profil ved at den indiske forsvarsministeren blant annet har valgt å hoppe over senking av flagg i området.[32]

India planlegger en flyavgang til militærbasen i Thoise, breens nærmeste flyforbindelse, først og fremst til militære formål. Det pakistanske flyselskapet PIA frakter trekkere og fjellklatrere til Skardu slik at de kan komme frem til fjellet K2, som ligger kun 33 km nordvest for Siachen-området. Imidlertid setter dårlig vær ofte en stopper for disse avgangene. India har bygget verdens høyeste helikopterplattform på breen ved Point Sonam, 6 400 moh, for å støtte det indiske militærets operasjoner i regionen. India har også installert verdens høyestliggende telefonkiosk for sine soldater på breen, slik at de kan opprettholde forbindelse med sine familier.[33]

Økologisk påvirkning rediger

Det indiske militæret har siden 1984 gravd bunkere i isen på breen, samt bygget en helikopterplattform, Siachen Base Camp og andre fasiliteter. Med disse inngrepene på Siachen-breen blir det sluppet løs tonnevis av kjemikalier, metalliske og organiske rester. Gjennom dette uberørte og sakte utviklende høyfjellslandskapet har India bygget en 598 km lang vei fra Leh i Ladakh-regionen til breen, som trafikkeres av tunge lastebiler som frakter olje og andre farlige kjemiske forbindelser. I breen finnes det en 120 km lang oljerørledning som brukes for å holde igloene og våpen varme, samt for å smelte is til drikkevann. Ifølge hydrologen Arshad H. Abbasi, tidligere leder for Planning Commission of Pakistan og nåværende rådgiver for Sustainable Development Policy Institute in Islamabad, har troppene på begge sider i løpet av 25 år forårsaket irreversible skader på det biologiske mangfoldet, økologien og hydrologien. Ifølge Abassi fungerer Siachen-breen som en klimaregulator og økologisk ressurs for Sør-Asia og spesielt Kina, India og Pakistan; og denne ressursen er nå truet. Breen er med sitt smeltevann en viktig forutsetning for hverdagen til mennesker som lever lenger nede i dalen. Siachen-breen har mistet 25 % av sin ismasse i løpet av de siste 25 årene, den største reduksjonen blant alle breer i Himalaya.[34]

Vurdering rediger

Det er ulike oppfatninger av denne militære operasjonen. Et synspunkt går ut på at det ikke-strategiske landet ble okkupert og hensikten bare er av symbolsk karakter.[35] En annen vurdering beskriver Saltorofjellene på vestsiden av breen som område av taktisk stor betydning ettersom den indiske hæren kontrollerer mer enn 70 km langs breen samt nærliggende høye fjelloverganger, som for eksempel Sia La-passet, Bilafond La-passet og Gyong La-passet. Andre peker på de høye kostnadene ved stasjoneringen.[5][36] En annen forklaring går ut på at India var bekymret for at adkomsten til Ladakh over Karakoram-passet kunne bli blokkert for landet, og av den grunn innledet Operasjon Meghdoot. En annen oppfatning er at det politiske forholdet mellom India og Kina var anspent på den tid, og at India betraktet området rundt Siachen som en uoverkommelig barriere. I mellomtiden har det politiske forholdet mellom India og Kina blitt bedre, og Siachen-regionen fungerer ikke lenger som en bastion mot Kina. Forholdet mellom Kina og Pakistan har i lang tid vært varmt og godt fungerende.[29]

Siden 2009 har det pågått planlegging av en tilnærming til en demilitarisert konfliktsone på Siachen-breen.[37] I en fremtidig plan er det foreslått å opprette Siachen Peace Park, et grenseoverskridende verneområde.[38]

Referanser rediger

  1. ^ Wirsing, Robert. Pakistan's security under Zia, 1977–1988: the policy imperatives of a peripheral Asian state. Palgrave Macmillan, 1991. ISBN 031206067X, 9780312060671 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  2. ^ Child, Greg (1998). Thin air: encounters in the Himalayas. The Mountaineers Books, 1998. ISBN 0898865883, 9780898865882 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  3. ^ VAUSE, Mikel. Peering Over the Edge: The Philosophy of Mountaineering, s. 194.
  4. ^ CHILD, Greg. Mixed Emotions: Mountaineering Writings, s. 147.
  5. ^ a b Manning the Siachen Glacier på www.bharat-rakshak.com Arkivert 14. juni 2012 hos Wayback Machine.. Besøkt 28. desember 2009.
  6. ^ Modern world history - kapittel: The Indian subcontinent achieves independence/The Coldest War.
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Christine M. Holo (september 2007). Rød snø i Himalaya - et forsøk på å finne rasjonelle forklaringer på Siachen-konflikten i Kashmir mellom India og Pakistan (Hovedoppgave). Universitetet i Oslo. 
  8. ^ brigader Ghazanfar Ali og brigader Akhtar Ghani Siachen – The World´s Highest Battlefield på Pakistan Military Consortium brigader Ghazanfar Ali og brigader Akhtar Ghani Siachen Arkivert 27. september 2011 hos Wayback Machine.. Besøkt 28. desember 2009.
  9. ^ The Coldest War. s. 3 Arkivert 4. april 2010 hos Wayback Machine.. Besøkt 28. desember 2009.
  10. ^ Himalayan Journal Vol. 21
  11. ^ Himalayan Journal Vol. 25
  12. ^ En artikkel fra 2003 i magasinet Outside om Siachen Arkivert 2. april 2009 hos Wayback Machine.
  13. ^ SANGAKU 71
  14. ^ Artikkel om slagmarken på Siachen i magasinet Outside Arkivert 2. april 2010 hos Wayback Machine.
  15. ^ a b Pervez Musharraf (2006). In the Line of Fire: A Memoir. Free Press. ISBN 0-7432-8344-9. (s. 68-69)
  16. ^ a b The Himalayas War at the Top Of the World Arkivert 14. januar 2009 hos Wayback Machine. 31. juli 1989 – TIME
  17. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. april 2009. Besøkt 27. april 2010. 
  18. ^ Braving the heights på hvk.org Arkivert 9. mars 2012 hos Wayback Machine.. Besøkt 28. desember 2009.
  19. ^ J. N. Dixit (2002). India-Pakistan in War & Peace. Routledge. ISBN 0415304725. (s. 39)
  20. ^ Bericht på www.siachenglacier.com Arkivert 15. mars 2011 hos Wayback Machine.. Besøkt 28. desember 2009.
  21. ^ Se «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. juni 2012. Besøkt 27. januar 2011.  for kanskje den mest detaljerte dekningen av geografi i denne konflikten, inkludert dens tidlige dager, og under avsnitt 3 for gjeldende status for indisk kontroll over Gyong La, i motsetning til ofte kopiert feilinformasjon fra det gamle sammendraget på http://www.globalsecurity.org/military/world/war/siachen.htm
  22. ^ Se http://www.hinduonnet.com/fline/fl2304/stories/20060310001704400.htm Arkivert 11. desember 2008 hos Wayback Machine. for et oppdatert og detaljert kart som viser pakistansk kontroll vest for toppene til Saltoro-fjellkjeden, og indisk kontroll over hele Siachen-breen og toppen av Saltorofjellene.
  23. ^ «Indere har vært i stand til å holde på den taktiske fordelen av høydene. De fleste av Indias mange utposter ligger vest for Siachen-breen langs Saltorofjellene.»Bearak, Barry (23. mai 1999). «THE COLDEST WAR; Frozen in Fury on the Roof of the World». The New York Times. Besøkt 20. februar 2009. 
  24. ^ I en vitenskapelig studie med detaljerte kart og satellittbilder, forfattet av brigaderer fra både pakistansk og indisk militær, skriver de følgende på s. 16 og 27: «Siden 1984 har den indiske hæren vært i fysisk besittelse av de fleste høydene i Saltorofjellene vest for Siachen-breen, mens den pakistanske hæren har holdt stillinger i lavere høyder på vestsiden av sidefjell fra Saltoro-fjellkjeden. Den indiske hæren har sikret sin posisjon på breen.»Hakeem, Asad (1. september 2007). «Demilitarization of the Siachen Conflict Zone» (PDF). Sandia Report. Sandia National Laboratories, Albuquerque, NM, USA. Arkivert fra originalen (PDF) 17. april 2012. Besøkt 20. februar 2009.  «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 17. april 2012. Besøkt 27. april 2010. 
  25. ^ Confirm ground position line on Siachen: BJP – 29. april 2006 - The Hindu
  26. ^ Guns to fall silent on Indo-Pak borders 26. november 2003 - Daily Times
  27. ^ Informasjon på Siachenglacier.com Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.. Besøkt 28. desember 2009.
  28. ^ Spohie Mühlmann: Indien und Pakistan wollen Grenzlinie klären. Welt, 27. mai 2005. Besøkt 28. desember 2009.
  29. ^ a b c Pakistan und Indien wollen Gletscherkrieg einfrieren, Spiegel. 26. mai 2005.
  30. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. desember 2008. Besøkt 27. april 2010. 
  31. ^ India opens Siachen to trekkers Times of India, 13. september 2007.
  32. ^ «Woman power rises as Siachen trek enters second phase». Arkivert fra originalen 22. oktober 2008. Besøkt 27. april 2010. 
  33. ^ India Installs World'S Highest Phone Booth Soldiers Fighting Along Kashmir Glacier Can Now Call Families, Army Says – Denver Rocky Mountain News – Highbeam Research
  34. ^ Interview med den pakistanske hydrologen Arshad Abasi på ips.org fra 17. desember 2009 Arkivert 24. desember 2009 hos Wayback Machine.. Besøkt 28. desember 2009.
  35. ^ Vurdering på realitycheck.wordpress.com. Besøkt 28. desember 2009.
  36. ^ kart over Siachen-regionen Arkivert 11. desember 2008 hos Wayback Machine.. Besøkt 28. desember 2009.
  37. ^ Demilitarization of the Siachen Conflict Zone: Concepts for Implementation and Monitoring Arkivert 17. april 2012 hos Wayback Machine.. Besøkt 28. desember 2009.
  38. ^ Siachen Peace Park-konseptet på World Parks 5. kongress (Durban, Sør-Afrika) 12.-13. september 2003. Besøkt 28. desember 2009.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Siachenkonflikten&oldid=24197577»