Alpinklatring er en betegnelse på klatring i alpint terreng. Alpinklatring innebærer et mer allsidig sikrings- og bevegelsesteknisk kunnskapsregister enn andre former for klatring, idet man vil bevege seg over et variert terreng bestående av både klippe, snø og is.

Klatring i alpint terreng.

Ofte vil vær og føreforhold representere en like stor vanskelighet under alpinklatring, som brattheten eller tilgangen på formasjoner og tak i fjellet. Alpinklatring krever kunnskap og erfaring i å vurdere terrengets skiftende karakter, skredfare etc. Det å bevege seg hurtig og med lite utstyr over krevende passasjer, regnes som en grunnleggende forutsetning for å minimere risikoen forbundet med denne formen for klatring.

Ved teknisk klatring brukes tekniske hjelpemidler til å komme seg opp, mens ved friklatring brukes utstyret bare til sikkerhet. Teknisk klatring er mye mer tidkrevende enn friklatring. Teknisk klatring regnes ikke som mindre elegant og mindre etisk holdbart enn friklatring.[1]

Alpin stil rediger

Alpin stil er en variant av bestigning av høye fjell, som skiller seg fra ekspedisjonsklatringen ved at man reduserer det logistiske apparatet rundt bestigningen betraktelig. Ulikt ekspedisjonsklatringen, vil man ved en alpin bestigning ikke benytte seg av bærere som etablerer leirer og legger opp tau opp fjellet. En alpin bestigning innebærer minimal bruk av utstyr, et fåtall klatrere og rask bevegelse blant annet med mulighet til å returnere raskt dersom været blir dårlig.[1][2] Ved alpin stil i høye fjell flyttes telt og utstyr med etterhvert som man avanserer, mens man med store ekspedisjoner går opp og ned flere ganger og etablerer leirer og legger ut utstyr.[3] Alpin stil er forbeholdt erfarne klatrere, og blir betraktet som vesentlig bedre stil enn ekspedisjonsmetoden.[trenger referanse]

Alpinisme som immateriell kulturarv rediger

Alpinisme i Frankrike, Italia og Sveits ble i 2019 ført opp på UNESCOs liste over immateriell verdensarv. Med alpinisme menes i denne sammenheng klatring på fjelltopper og fjellvegger i høye fjell, i alle sesonger og i steinete eller isete terreng.[4]

Referanser rediger

  1. ^ a b Gangdal, Jon (1987). Klatring. no#: Aschehoug. ISBN 8203155189. 
  2. ^ Klatreboka. no#: Den Norske turistforening, Bregruppa. 1990. ISBN 8290339011. 
  3. ^ Tinder og tanker. Norsk tindeklub. 1998. ISBN 8299100224. 
  4. ^ «UNESCO - Alpinism». ich.unesco.org (engelsk). Besøkt 14. juni 2023. 

Eksterne lenker rediger